Drømmen om månen

Mannen og månen hadde premiere på Det Åpne Teater i forrige uke. Espen Dekko står ansvarlig for manus, han har også laget stykkets eneste person, den ensomme lille dukkemannnen som nærer den håpløse og romantiske drømmen om å komme helt opp på månen. Og det er Espen Dekko som med stor dyktighet, nitid omtanke og meget ømhet trekker i trådene så den lille mannens odyssé utspiller seg i en ensom hvit snøverden.

Ingen ord, bare musikk

Det sies ikke ett ord i forestillingen som varer cirka tre kvarter, men Espen Dekko har alliert seg med komponist Martin Smidt som har laget den såre, humoristiske og melodisk velklingende musikken som akkompagnerer den lille mannens ukuelige og tapre forsøk på å realisere sitt livs drøm. Det er blitt en stillferdig og vemodig vakker fabel, og akkurat som musikken har den sine humoristiske sider. Med stor oppfinnsomhet tar den lille mannen i bruk sivilisasjonens mangslungne hjelpemidler, og Espen Dekko har fått hjelp av Gilles Berger fra Cirka Teater i Trondheim til de imponerende rekvisittene som ved sine intrikate finesser gir fortellingen en ekstra realisme. Først kommer den lille mannen inn med en stige, neste skritt er et lasteplan som kan heves, deretter en kanon og til slutt en slags romrakett –fra det enkle til det teknisk mest avanserte. Det teknologiske fremskrittet skulle teoretisk sett gjøre det lettere for den lille mannen å nå målet. Men jo mer avansert teknologi, jo større fallhøyde og jo større risiko: Den lille mannen blir ikke særlig skadet når han detter ned fra stigen, det er mer forsmedelig enn noe annet. Men hans heltemodige forsøk på å skyte seg ut med kanonkulen ender riktig ille: Neste gang han kommer inn på scenen, sitter han i rullestol. Han gir seg ikke av den grunn.

Gripende ekte

I programmet forteller Espen Dekko om en episode i hans egen barndom som har gitt ham ideen til Mannen og månen, og jeg tror det er noe av forklaringen på at den vesle fortellingen blir så gripende ekte. Det er i det hele tatt en vakker og usentimental historie, fortalt med en menneskelig varme som ivaretar drømmen som bor i oss alle. Mannen og månen er ment som en familieforestilling, og Det Åpne Teater skriver i sin pressemelding at den passer for barn fra seks år og oppover. Her er jeg litt mer i tvil. Primært vil jeg nok tro at Mannen i månen er en fabel som vil ha størst appell til de litt eldre, og den vil utvilsomt glede alle de voksne som har beholdt noe av sin evne til naiv undring. Selv om det sikkert finnes seksåringer som vil la seg fascinere av den lille mannen, er selve rytmen i forestillingen ganske langsom: Hver eneste av den lille dukkens fantastiske naturtro bevegelser krever jo tid og en finurlig håndtering av de mange trådene som nettopp gjør ham i stand til å bevege seg nesten akkurat som oss. Jeg er ikke sikker på at seksåringer flest vil ha den nødvendige innsikt til å skjønne at det er et lite under at en dukke klarer å gå opp en stige, og jeg kan tenke meg at mer utålmodige unger vil synes at det skjer svært lite. Det så man for øvrig på premieren forleden. Noen ble rastløse: De fleste satt som lys og fulgte med.

Barn er ikke like

For vi skal vokte oss vel for å tro at barn er en homogen kategori tilskuere. Barn er like forskjellige som voksne, det er det viktig å huske i disse skolesekk-tider, og nettopp derfor er det viktig at også til de yngre som i liten grad selv kan velge hva de vil se, har et mangfoldig og variert teatertilbud. Derfor er det spesielt gledelig å hilse Mannen og månen velkommen.