Dristig hopp, men litt ustødig nedslag i 90-metersbakken

Det er ikke hver dag både statsminister og kulturminister beærer en urpremiere med sitt nærvær. Det skjedde i Molde 18. august da Teatret Vårt presenterte 90-metersbakken, en musikalsk komedie om det sagnomsuste popbandet Johnny Moonface & the Atlantic Ocean, enda bedre kjent under det helnorske navnet Di derre. Det hører også til sjeldenhetene at et norsk regionteater gir seg i kast med en så krevende oppsetning som en splitter ny norsk musikal. Instruktør Kjetil Bang-Hansen mener for øvrig at betegnelsen “musikal” kanskje er litt misvisende. Han foretrekker å kalle 90-metersbakken for en musikalsk komedie, og det har han helt rett i. Men heller ikke nye norske musikalske komedier er hverdagskost på norske teatre, enn si på norske regionteatre. Teatret Vårt har all ære av den dristige satsingen.

Så er da også nettopp dristighet en ledetråd i fortellingen om Arne Johansen. Vi følger ham fra han åtte år gammel kommer som innflytter til Molde sammen med moren, en guttunge som trives alene på gutterommet, der han dyrker den ikke helt vellykte skøytehelten Erik Vea. På veggen har han et stort bilde av Erik Vea, Arnes beste minne om faren, musikerfantasten som stakk av fra kone og sønn. Men moren tvinger ham ut, og på danseskolen blir han kjent med Ivar Wathne, men også med Ellinor og Betty, og med Bettys dansepartner Stian, sønn til småbyens rike brusfabrikant. Viktigst av alt: han treffer Britt, den våkne og engasjerte kirurgdatteren. I første del av 90-metersbakken følger vi Arne og de andre opp gjennom årene, og det er Arne som i et slags tilbakeblikk forteller historien, og trekker fram pussige og betydningsfulle episoder fra barneskolen fram til gymnaset. Han sier ikke så mye om seg selv, men fremstår som en litt sjenert og tilbaketrukken gutt. Han er den rake motsetningen til den spretne, initiativrike og frekke bestekompisen Ivar som fordi han er den lykkelige eier av en el-gitar, har store planer om å starte eget band. Arne tør for eksempel aldri ta sats og bli ordentlig kjent med Britt selv om det er det han aller helst vil, og hun selv tydelig signaliserer sin interesse. Og når han til slutt tar motet til seg, og sier ja til å bli med i bandet til Ivar, Johnny Moonface & the Atlantic Ocean, er det nettopp i håp om å gjøre inntrykk på henne. Med den talentfulle og musikalsk Arne i bandet, blir det fart i sakene. En svensk impresario oppdager dem, og første akt slutter med at de står på spranget til en strålende popkarriere. Etter pause skifter perspektivet til nåtid. Arne er ikke lenger fortelleren, i stedet følger vi bandet. De har lykkes over all forventning, Johnny Moonface & the Atlantic Ocean er “det største som har skjedd i norsk pop siden Wenche Myhre”, de er klare favoritter til Spellemannsprisen, og annen del begynner med at de nyter suksessen i Trondheim før de skal videre til stor konsert i hjembyen Molde. Arne er blitt bandets frontfigur og villige jenter står i kø. På hotellet i Trondheim kommer Arne i snakk med barpianisten, og vi i salen skjønner fort at her er faren til Arne, mannen som stakk av fra alle sine familiære forpliktelser for å dyrke den kunstneriske friheten. Et øyeblikk frykter vi en melodramatisk gjenkjennelse. Den uteblir heldigvis, til tross for at både far og sønn skjønner hvilket nær slektskap de står i til hverandre. I Molde gjør gutta som ventet kjempesuksess, men etter konserten oppfører Arne seg så rått og uforskammet at vi ikke lenger kan være i tvil om at den beskjedne og sympatiske gutten ikke har tålt sin nye kjendisstatus. Et øyeblikk ser det ut til at komedien skal få en kynisk og dyster konklusjon. Men sjangeren forplikter. I stedet våger Arne endelig å sette utfor sin symbolske 90-metersbakke, og vi får en skikkelig fet – jeg finner ikke noe annet ord – og veldig moralsk happy ending. Musikalsk har kanskje 90-metersbakken mest fart og trøkk etter pause. Men dramatisk er det ingen tvil om det er første del som bærer stykket. Den har sjarm, humor og en viss sødmefylt vemod. Etter pause bringer historien inn en rekke seriøse og kompliserte psykologiske problemer som i sammenhengen virker noe utenpåklistret, ikke minst fordi de knapt nok blir antydet i den første fortellende delen, og nå løses lettvint og overfladisk nesten før de er blitt skikkelig formulert. Dette kan naturligvis skyldes at sjangeren “musikalsk komedie” ikke har plass til alvoret, men en del av forklaringen kan også være at Jo Nesbø ikke har hatt den nødvendige dramatiker-erfaringen til å lage en helhetlig historie. Det spørs om ikke Kjetil Bang-Hansen, Carl Morten Amundsen og Ingrid Bjørnov, som ifølge programmet alle tre har hatt ansvaret for “manusutvikling og – bearbeidelse”, burde rådet Nesbø til å bygge ut stykkets syltynne lovestory i første del, og avslutte det hele med Johnny Moonface & the Atlantic Oceans første skritt mot berømmelse. I sin nåværende form varte 90-metersbakken nesten tre timer på premieren, og det er mer enn den spinkle historien tåler. Iallfall hvis den skal ha appell utenfor eget fylke. For det var ingen tvil om at 90-metersbakken tok et lydhørt publikum med storm. Salen reiste seg spontant i samme øyeblikk som applausen startet, begeistringen var helhjertet. Og til dels meget fortjent. Thorir Sæmundsson har sjarm og vitalitet i rollen som Arne Johansen, og han tilfører skikkelsen en flerdimensjonal menneskelighet. Pål Rønning har det rampete og energiske humøret som Ivar må ha, og både Håkon Moe og Svein Solenes er utmerkede som bandets to øvrige medlemmer. Siren Jørgensen har scenisk nærvær, og selv om hun ikke har så mye å spille på, blir hennes Britt både tydelig og personlig mens Henriette Steenstrup viser ekte entertainertakter i sin pastisj over “Jenter som kommer”, “Gutter som fester og gutter som spyr”. Også Frode Bjorøy og Lena Kristin Ellingsen overbeviser i mindre roller. Det samme gjør Gøril Haukebø som Arnes mor, og Vivi Sunde skaper artige skikkelser av en rekke småroller. Jeg hadde særdeles sans for hennes kioskdame. Frode Rasmussen spiller like godt alle de eldre mennene i stykket – han er Erik Vea og Ivars far løytnanten, vaktmesteren på Folkets, misfornøyd mann på Molde stadion og Arnes far, barpianisten – nok den beste av tolkningene, men også den eneste der han virkelig har noe å spille på. John-Kristian Alsakers scenografi er enkel og åpen, og har fine assosiasjoner til norsk småby i 1970-årene. Kjetil Bang-Hansens regi er både leken og presis, og bidrar med sin gjennomførte profesjonalitet til å løfte forestillingen. Såvidt jeg har skjønt, hadde skøyteløperen Erik Vea i sine glansdager problemet med å stå distansen helt ut. Den samme kritikken kan rettes mot 90-metersbakken. Men langt på vei kommer den i mål. IdaLou Larsen

90-metersbakken av Jo Nesbø Manuskriptutvikling og – berabeidelse: Carl Morten Amundsen, Kjetil Bang-Hansen og Ingrid Bjørnov Regi: Kjetil Bang-Hansen Scenografi: John-Kristian Alsaker Kostynmer: Ingrid Nylander Musikalsk bearbeidelse: Ingrid Bjørnov Koreografi: Inger-Johanne Rütter Med: Thorir Sæmundsson, Pål Rønning, Siren Jørgensen, Henriette Steenstrup, Frode Bjorøy, Lena Kristin Ellingsen, Håkon Moe, Svein Solenes, Frode Rasmussen, Gøril Haukebø, Vivi Sunde m.fl.