- Dramatikerne må ut i verden

Av Erlend Røyset

I høst kom det for en dag at Teaterhøgskolen (som KHiOs Fakultet for scenekunst igjen kaller seg) har innledet et samarbeid med Aschehoug forlags forfatterskole (omtalt på scenekunst.no her). Initiativtakere og prosjektledere er Merete Morken Andersen, forfatter, redaktør i Aschehoug og rektor for forlagets forfatterskole, og Øystein Stene, forfatter og lektor ved Teaterhøgskolen. Samarbeidet begynte med såkalt speed dating. I løpet av skoleåret 2009/2010 blir det så arrangert fire teaterverksted hvor skuespillerstudenter på fjerdeåret – som er et påbyggingsår etter bachelor – og utvalgte forfatterstudenter fra Aschehoug skal produsere scenetekster i felleskap. Her lærer skuespillere om det å skrive, og de skrivende om det å være skuespiller. Det tredje verkstedet ble nylig arrangert og var, i motsetning til i høst, lukket for publikum.

Laboratorie

– Vi jobber utforskende, det er en slags laboratorievirksomhet, forteller Øystein Stene. Vi har ikke til hensikt å gi formler à la Robert McKee (mange av scenekunst.no’s lesere vil kjenne til denne skrivelæreren fra Spike Jonze/Charlie Kaufmans-filmen Adaptation fra 2002). Arbeidsformen er en konsekvens av en dreining i tenkningen om skuespilleren ved Teaterhøgskolen: Man går mer og mer bort fra den klassiske skuespilleren som bare er et talerør for regissøren, som bare er utøvende, til skuespilleren som også kan være initiativtaker, som er medskapende. Han opplyser at man er så fornøyd med samarbeidet med Aschehoug at man allerede nå ser for seg at man gjentar eksperimentet neste år.

– Har det vært noen reaksjoner ovenifra på det å innlede samarbeid med en privat part, altså Aschehoug? – Ingen negative reaksjoner, nei. KHiO har heller oppmuntret til slike samarbeid, for eksempel har vi arrangert noen studieemner sammen med teatervitenskap på Blindern (Universitetet i Oslo). Aschehoug har heller ikke blandet seg i selve pedagogikken, det har vært opp til Merete og meg.

Masterutdanning

Hva så med den planlagte masterutdanningen i dramatisk skrivekunst? I februar 2008 ble en undervisningsplan for studiet godkjent av NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen), og tidligere har man fått fondsstøtte fra Stiftelsen Sat Sapienti til å dekke et halvt professorat. Men Stene er usikker på statusen her, og henviser oss til rektor Cecilie Broch Knudsen. Vi ringer henne:

– I et intervju i tidsskriftet Bøygen fra 2007 uttalte daværende dekan ved Fakultetet for scenekunst, Harry Guttormsen (nå leder for Norsk ), at en dramatikerutdanning på masternivå sto øverst på ønskelista til KHiO? – Det er ikke lenger tilfellet. Planene er ikke lagt bort, men har ikke lenger førsteprioritet blant tiltakene som er utover de allerede eksisterende økonomiske rammene. Vi skal snart i et møte med Dramatikerforbundet om Dramatikkes Hus, og vil se an hva som skjer der.

Bedre forfattere

Nei vel, så må det altså et forlag til inntil videre. Hvordan reagerte så folkene på forlaget da Merete Morken Andersen foreslo å samarbeide med KHiO? – Jeg synes de var spreke! Jeg måtte overbevise dem om at tilbudet ville gi bedre forfattere. For det er klart, Aschehoug er interessert i å gi ut bøker, de skal tjene penger. Det er riktignok ikke all verdens med dramatikk som gis ut, men det er noe. Det var ikke vanskelig å overbevise ledelsen om at dette ville komme forfatterne og oss til gode. William Nygaard gikk jo som kjent ut i media for et par år siden og etterlyste større satsning på ny norsk dramatikk (kronikk i Aftenposten her). Samtidig må vi være realistiske: Får vi to interessante dramatikere ut av de ti studentene, så er det en stor suksess.

– Hvem er dramatikerstudentene? – De fleste er folk som allerede har debutert i bokform, de er blant forfatterskolens beste. Andre har ikke debutert, men er folk vi har troa på. Det gjaldt selvsagt også å plukke ut folk som ville egne seg til slik samarbeid som vi legger opp til.

Metoder

Siden oppstarten i 2004 har forfatterskolen produsert en rekke bokdebutanter. I år har man hatt inntaksstopp, og istedenfor fokusert på å følge opp det store antallet tidligere studenter, delvis for å unngå at disse forsvinner til konkurrerende forlag. Forfatterskolen tar til igjen neste år, parallelt med dramatikerskolen. Men etter to år med KHiO-samarbeid er det nok stopp, sier Morken Andersen. Da vil hun sitte på et stort dokumentasjonsmateriale som forhåpentligvis vil kunne si noe om hva som gjør at man får gode scenetekster.

– Vi vil gjerne finne frem til noen metoder, noen fremgangsmåter, improvisasjonsteknikker. Det er ikke nok med penger! Selv har jeg bakgrunn fra psykodrama, det har nok preget måten vi har gjort ting på.

– Hva kan du si så langt, hvordan ble de beste forestillingene til? – Tekstene skrevet av dramatikere har vært bedre enn de som er skrevet av skuespillere. I teaterverkstedet til torsdag skal noen av dramatikerne få prøve seg som skuespillere, så får vi se hvordan det går. De aller beste forestillingene ble til der partene har gitt seg over til hverandre, latt seg påvirke av sine motparter. Vi ser ikke bort fra at det kan ha oppstått partnerskap som kan vare etter skolen er slutt. Enkelte av studentene har vært ekstremt dedikerte, de har til tider bodd på KHiO, sovet på gulvet i soveposer! Det vil ta tid før man ser resultater, men jeg tror det gjelder å begynne slik, i det små, skape arbeidsrom og arbeidsro, se hva som skjer.

Samlebåndsdramatikere?

– Kommer det en antologi à la forfatterskolens Ferskvare eller Transit forlags Ådissjen ut av dette? – Kanskje, vi har ikke helt bestemt oss for hvordan vi skal tilgjengeliggjøre arbeidet vårt enda.

– Aschehougs forfatterskole og de andre skriveskolene har blitt kritisert for å produsere ensartede tekster og forfattere. Får vi samlebåndsdramatikere nå? – Jeg får lyst til å si JA! Men nei, det er for tidlig å si noe om. Hvis man skal utdanne dramatikere – det er ikke sikkert man skal, men vi har altså bestemt oss for å forsøke – så må vi få dem inn i et kreativt miljø. Alle store endringer i kulturhistorien har skjedd slik, ved at kunstnere kommer sammen. Alle store dramatikere har hatt kunnskap om teatrets hverdag. Vi kommer ikke bort fra dette. Dramatikerne skal ikke arbeide i enklaver, de må ut i verden, med antenner. Mitt inntrykk er også at spennende ting gjerne skjer når man tangerer grensene mellom kunstuttrykkene. For eksempel hos Aschehougs egne Arne Lygre og Carl Frode Tiller, som jeg har vært redaktør for; disse har krysset grensen fra skuespill til prosa og omvendt med stort hell. Men, det er selvsagt ikke slik at alle nå må gå på skole for å lære å skrive dramatikk. For eksempel Jon Fosse, jeg tror kanskje ikke dette hadde vært noe for ham.

(For ordens skyld: Jon Fosse underviste ved Skrivekunstakademiet i Hordaland i fem år før han tok til å skrive skuespill. Morken Andersen har vært lærer samme sted, og dessuten student i Bø. Hun nevner i forbifarten en annen tidligere skriveskolestudent, Karl Ove Knausgård, som hun tror det hadde vært spennende å se skrive dramatikk – og jo da, Agder Teater har nylig engasjert sørlendingen som en av flere forsøkskaniner, med Morken Andersen som en av lærerne…)