Dødsens morsomt?

Et sted i programmet skriver riksteatersjef Ellen Horn at hun ”kan love at vi skal gjøre alt vi kan for at dere skal få trimmet lattermusklene”, og beskriver Gledelig Jul… som ”en hysterisk morsom komedie”.

Moret seg

Et annet sted i programmet konstaterer hun nøkternt at ”ikke alle synes at all humor er like morsom. Smaken er som baken, sies det”. Og når hun i neste setning skriver at ”publikum blir mer og mer hardhudet”, har jeg henne mistenkt for å plystre i mørket for å holde motet oppe, slik man sier på engelsk.

Pressevisningen i Nydalen tidligere denne uka må ha beroliget henne: Den vanvittige farsen fikk en varm mottakelse. Latteren satt løst, som det heter, og en overveldende del av publikum lot til å more seg fortreffelig.

I programmet stiller Ellen Horn også det retoriske spørsmålet ”hva får oss til å le?”. Hun har ikke noe svar, men mener at et langt teaterliv har lært henne at det er lettere å få publikum til å le enn til å gråte. Jeg er ikke helt enigsikker på at hun har rett: Såvidt jeg kan skjønne elsker nordmenn å le i teatret. Det som derimot er uomtvistelig, er at mens de aller, aller fleste er enige om hva som er trist, er det veldig mange forskjellige meninger om hva som er morsomt.

Makaber humor

Denne noe langtekkelige innledningen for å slå fast at jeg var blant dem som overhodet ikke lot meg more av Gledelig Jul… Jeg kan tenke meg morsommere utgangspunkt for en lystig farse enn at to minusvarianter av noen politimenn på selveste julaften skal overbringe et skrullete gammelt ektepar den tragiske beskjeden om at deres eneste datter er død i en bilulykke; at den mest innskrenkede av de to purkene dreper en chihuahua som er så liten at liket får plass under politimannens hjelm, at den fanatiske kvinnelige lederen for FOMOPED (Foreldre mot pedofili) banker opp datteren når hun forteller at morens bror har forsøkt seg på henne, og at stykket slutter med at den gamle ektemannen faller død om av hjerteslag.

Riktignok er humoren i dag mer makaber og rå enn tidligere, og den har gjerne en forkjærlighet for å leke seg med temaer som man før ville funnet det smakløst å forlyste seg med. Men det kan jeg tåle, til og med more meg over.

Masete

Når jeg opplevde Gledelig Jul…. som særdeles umorsom, skyldtes det langt mindre teksten enn den masete, bråkete og slitsomme utformingen stykkets sceniske versjon har fått på Riksteatret.

Men rett skal være rett: En kort scene – den kanskje mest groteske av dem alle – gjorde positivt inntrykk: I et fortvilet forsøk på å forsvare seg mot den mannevonde Liza i FOMOPED, forteller de to politimennene at de egentlig er mannlige strippere på oppdrag. Skal hun tro på dem, får de vær så god sette i gang og strippe, krever Liza. Det klønete og ugrasiøse forsøket deres er genuint komisk samtidig som det har en merkelig patos og verdighet.

Men dette er en taus scene i en komedie av mange ord. Generelt er det som om Bjørn Sæter verken stoler på teksten, til tross for at Anthony Neilsons replikker faktisk er både skarpe og vittige, eller på skuespillernes evne til å forsvare dem, til tross for at de både er rutinerte fagmennesker som Ingolf Karinen, Linda Tørklep og Inger Teien, og et morsomt og begavet (nytt) komikerpar som Geir Morstad og Erik Smith-Meyer.

Den evrbale komikken kommer i bkgrunnen. I stedet pøses det på med hopp og sprett og spring, med slapstick og burleske påfunn. De står tett som hagl, og resultatet er fullstendig utmattende. Det er som om teatret har sagt til seg selv at ”vil de ikke le, så skal de”. Men ikke alle liker å bli kommandert, ikke engang til å more seg.

I tråd med intensjonene

Nå skal ikke Bjørn Sæter ha skylden alene. Stykket hadde urpremiere på Royal Court i London i desember 2002 i regi av forfatteren. En gjennomgang av de viktigste engelske kritikkene – de fleste svært positive – gir inntrykk av at Bjørn Sæters regi er helt i tråd med dramatikerens intensjoner.

For Riksteatrets del får man håpe at publikum vil ha større sans for den velprøvde farsekomikken enn denne anmelderen.

Riksteatret Gledelig jul… Av Anthony Neilsen Oversatt og bearbeidet av Bjørn Sæter Regi: Bjørn Sæter Scenografi: Helge Lohne Kostymedesign: Elise Bruun Lysdesign: Kai Roger Havn I rollene: Geir Morstad, Erik Smith-Meyer, Linda Tørklep, Inger Teien, Ingolf Karinen, Irene Waage, Jan Huse