”Devising theatre” - keiserens nye klær?

Av Anna Watson

Hva er devising theatre? – Og hvorfor dukker dette begrepet opp i en norsk scenekunstdebatt i 2011, med merkelappen ny? Det er åpenbart noen som har sovet i historietimen.

Begrepet devising theatre stammer, som Tormod Carlsen skriver, fra Storbritannia, og har siden utvandret til USA og Australia. I Europa og Skandinavia har vi hatt andre benevnelser på metoden. Eller la meg slå fast at det er snakk om en rekke metoder eller anti-metoder, da devising theatre ble skapt i opposisjon til ”the method”, eller dramatisk teater(1).

Revolusjonært?

I Norge anno 2011 må jeg si meg enig med Even Bolstads fordom, at det er liten sannsynlighet for at det blir produsert noe revolusjonært teater ved hjelp av velfødde norske 20-åringer som nylig har blitt ”spyttet” ut av Statens Teaterhøgskole. Derimot er opphavet til devising theatre meget revolusjonært. Røttene kan spores til 1930-tallets britiske arbeiderteaterbevegelse (Workers Theatre Movement), en amatørteaterbevegelse som støttet opp om arbeidernes og de arbeidsløses kamp for bedre arbeid og levekår. Under streiker, lockouts og demonstrasjoner lagde teatergrupper sketsj-preget og agiterende teater. Bertolt Brecht var inspirert av lignende bevegelser i Tyskland og Sovjet, som formidlet sitt politiske budskap med bitende satire og ved bruk av et fysisk scenespråk (akrobatikk og comedia dell` arte) satt sammen ved hjelp av montasjeteknikk(2).

I Storbritannia tok Joan Littlewood og hennes teatergruppe Theatre Workshop agit-prop teateret et steg videre fra amatørenes rekker til en måte å skape teater i et kollektiv med et profesjonellt ensemble. Med forestillingen Ai, ai for en artig krig (1963) ble Theatre Workshop britiske pionerer for devising theatre. Med denne forestillingen arbeidet hele ensemble med å samle inn materiale fra 1.verdenskrig, for å lage det som senere har blitt kalt dokumentarteater. Theatre Workshop var tydelig inspirert av Brecht og hadde et tett samarbeid med dansepedagogen Rudolf Laban. De lagde en rik forestilling ved hjelp av tidlige multimediale teknikker og folkelige teaterformer som varieté og revy. Forestillingen kritiserte hvordan den britiske overklassen sendte arbeiderklassegutter ut i en krig som handlet om de europeiske stormaktenes kolonikappløp, en krig som verken var rettferdig eller heltemodig. (De som vil kan se klare likhetstrekk mellom denne og dagens ”krig mot terror”…)

Det Joan Littlewood og Theatre Workshop fant ut, var at for å skape teater som både var systemkritisk og skulle appellere til et arbeiderklassepublikum så var det dramatisk-realistiske teateret et utilstrekkelig middel.

Motsetning

Det kan være fristende å kalle Grotowski og Odin Teatret, og endatil regiteater og Stanislavskji som en gren av devising theatre, slik Camilla Eeg- Tverbakk og tildels Erichsen gjør. Men det ligger en stor motsetning mellom de russiske og øst-europeiske(3) regitradisjonene med mesterlæretradisjon og regissøren som gud, til de liberale og mer anarkistiske miljøene i bl.a. Belgia, Holland, Frankrike, Storbritannia og USA som eksperimenterte med flat struktur og rullering av arbeidsoppgaver på 1960, 70 og 80-tallet. I Holland og Belgia førte ”tomatrevolusjonen” (Action Tomato) til en total omlegging av institusjonsteatrene, hvor det faste ensemblet i stor grad ble oppløst, og teatrene ble hus som tilrettela oppsetninger for frie teatergrupper. I Storbritannia søkte de politiske og eksperimentelle teatergruppene sammen og lagde fagforeninger, som krevde mer støtte til det frie feltet.

Devising theatre er, som flere har nevnt, mer enn én teatermetode, det er snakk om flere metoder, eller arbeidsmåter, som står i opposisjon til ”the method”, eller dramatisk teater. Devising theatre kan best betegnes som en teatral systemkritikk. Men når metoden eller anti-metoden blir frarøvet sin politiske og systemkritiske dimensjon, står den igjen som en ”teater-mote” og kan dermed bli klassifisert som ny, 40 år etter begrepets fødsel. Slik som når Martin Lyngbo fra Danmarks Teaterhøgskole sier; ”Det at bruge skuespillernes erfaringer og improvisationer i så høj grad, som hun gør, er en arbejdsform, som er meget ny.” Kan hende er slike ”utskeielser” nye innen institusjonelt teater, men i Danmark har Torunn Kjølner og Janek Szatkowski ved Universitetet i Århus, lenge vært pådrivere for devising theatre, dette viser at Lyngbo må ha tatt seg en lur i teaterhistorietimene.

Advarsel

Når devising theatre løsrives fra sitt opprinnelige politiske og systemkritiske fundament, blir begrepet omdannet til en ny trend eller stil som vil dø ut ved neste korsvei, slik som Erichsen skriver i sin artikkel. I denne forbindelsen er Kai Johnsens advarsel betimelig, når han skriver at ”Det jeg ønsker meg er skuespillere som stiller kritiske og dynamiske spørsmål knyttet til sin funksjon, rolle og historikk i teaterfeltet. Som kan noe annet enn det som noen en gang kalte “almindelig fotgjengeri”.

I Norge har devising theatre som benevnelse ingen lang tradisjon, mens kollektivteater og gruppeteater er velkjente begrep fra 1970-tallet, med grupper som TramTeateret og Hålogaland Teater. Innen dramapedagogikken vil mange studenter som gikk/går på Musikk, Dans og Dramalinje kjenne igjen begrepet Fra idé til forestilling. Innen eksperimentelt teater er særlig Baktruppen kjent for å bruke sjanse og improvisasjon som bærende elementer i sine forestillinger, og meg bekjent bruker Kai Johnsen benevnelsen likestilt eller visuell dramaturgi om teatergrupper som vektlegger det fysiske uttrykket, eller visuelle og auditive elementer i sine forestillinger, slik som Verdensteateret.

Teaterfornyer

En sen kveld i november i fjor, kom jeg i snakk med skuespilleren Helge Jordal og nevnte at jeg skrev masteroppgave om devising theater. Det hadde han ikke hørt om, men da jeg beskrev hva det var, utbrøt han opprømt: ”det e jo nettopp det vi drev med på 70-tallet oppe på Hålogaland. Vi hadde ingen teatersjef, bestemte sjøl ka vi skulle sette opp, før vi ansatte en regissør. Det var mange diskusjoner og lange møter, men det va en god skole, har lært meg mye om kordan å lage teater. Og folk va så engasjerte den gang, publikum satt igjen og diskuterte etter forestillingene. Særlig oppe i Nord-Norge, der de hadde følt at dies stemme ikkje ble hørt av pampen i Oslo…”. I denne henseende forstår jeg Camilla Eeg-Tverbakk, når hun kaller bruken av devising theatre-begerept i Norge, ”keiserens-nye-klær”, all den tid vi lenge har hatt teatergrupper som har skapt devised theatre, uten å kalle det dét. Det som skjuler seg under begrepet er gammelt nytt. Allikevel vil jeg si meg enig i det Tone B. Værvågen skriver i Aftenpostens bilag, Oslo Puls, den 23.02.11, at Petra Søe ved bruk av devising theatre (eller kollektivteater, skapende teater, eller hva enn vi velger å kalle det), har potensialet til å være en teaterfornyer. For selv om det ikke er særlig revolusjonerende å sette opp en devising theatre produksjon på Nationaltheatret 40 år etter begrepets fødsel, så er det aldri for seint å rokke ved dramatikken og dramatikerens posisjon på norske scener, som Jarl Flaaten Bjørk nevner i sitt innlegg.

Mainstreaming

I følge teaterviter Knut Over Arntzen er det en ”mainstreaming”-tendens som foregår i norsk teater om dagen, hvor metoder og teatergrupper som tidligere ville ha blitt stemplet som avantgardistiske, nå blir tatt inn i varmen ved norske institusjonsteatre. Eksempler på dette er Tore Vagn Lid og Transiteateret sitt samarbeid med DNS og Teatret Vårt/Rogaland Teater(4), og Baktruppen og Pia Maria Roll som gjesteforelesere ved Statens Teaterhøgskole. Om slike forsøk blir varige, kan de være med på å forandre dramatikerens dominans i norsk teater, men det vil neppe bli noen revolusjonære tendenser ved teaterinstitusjonene med det første.

Men en utopist som meg håper på at demokratiet skal innta institusjonene en dag, at de fastgrodde maktstrukturene ved Den Norske Opera, Den Nationale Scene og Nationaltheatret brytes, slik at sceneteknikerne kan kommet ut av skyggenes dal, fra bak sceneteppene, og kvinnelige skuespillere skal slippe å konkurrere om å få spille de få hovedrollene av betydning som er skrevet for kvinner (jeg har liten oversikt over klassisk dramatikk, men finnes det flere gode kvinnelige hovedroller enn Nora i et Dukkehjem og Hedda Gabler?). La den dagen komme da svarte skuespillere kan spille konger og statsministere med største selvfølge, da det blir plass til profesjonelle skuespillere som er blinde og sitter i rullestol. Jeg stemmer i med Pia Maria Roll, det er trillioner av ord som har blitt frarøvet sin betydning av reklamebransjen, men la “kreativitet”, “fellesskap” og “skapende skuespiller” få bestå. Lenge leve devising theatre!