Det spiller en rolle hvor vi ser krigen fra

Det første jeg må få adressere, er en mangel ved denne samtalen:

Vi har, her i landet, én institusjon som har som sin hovedoppgave å samarbeide med russiske kunstnere og kulturinstitusjoner; Pikene på Broen, med festivalen Barents Spektakel, i Kirkenes.

De er ikke med oss her i dag, og det er synd, fordi de har andre – og helt unike – erfaringer og perspektiver å bringe inn. Dette skriver seg dessverre inn et kjent narrativ der man i sentrale strøk har en tendens til å glemme at det spiller en rolle hvor vi opplever verden fra.

For når vi snakker om hvordan vi skal forholde oss til denne krigen, så spiller det en rolle hvor vi ser krigen fra – den ser annerledes ut sett fra Oslo – eller Kristiansand – enn det gjør fra Kirkenes, eller fra Vardø – der ordføreren i forrige uke måtte grave frem igjen bomberom som ble regnet som utdaterte for flere ti-år siden, fordi folk i byen nå er redde for framtida

Da er ikke spørsmålet om ‘boikott eller kontakt’ med Russland en øvelse i å være prinsipiell. Det er mye viktigere enn det. Da flyalarmene gikk i Ukraina så var jeg i Kirkenes, på Barents Spektakel, og den morgenen krigen startet ledet jeg et prosjekt der norske og russiske ungdom møttes digitalt, for blant annet å stemme over aktuelle spørsmål i nordområdene. En av avstemningene den dagen, handlet om Ukraina.

Det var sterkt å oppleve at både norske og russiske ungdom veldig tydelig stemte likt; mot invasjon og for et selvstendig Ukraina. Men hvis den festivalen hadde vært en uke seinere, så er jeg ikke sikker på at vi hadde kunnet gjennomføre – og ikke pga Putins struping av ytringsfrihet – men pga boikott-iver på denne siden av grensa.

Vi hadde med russiske skoleelever. Det var et samarbeid med det offisielle Russland – på et eller annet nivå. Og hvis møtet ikke hadde blitt gjennomført, så hadde det vært synd for de russiske ungdommene og for de delene av det russiske samfunnet som prøver å holde fanen høyt for frihet i både kunst og politikk, men det hadde også vært synd for oss, fordi vi skal fortsette å være naboer med Russland også i framtida.

Avisa Fædrelandsvennen spurte i forrige uke: «Kan vi klappe for en russisk danser, mens en russisk soldat skyter barn?” Jeg tillater meg å tvile om avisa hadde hatt problemer med å danse til Michael Jackson mens USA bombet Afganistan.

Eller:

Hva med norsk scenekunst?

Jeg skal delta på et kompetansehevingsprogram i regi av Norwegian Arts Abroad nå rett etter dette møtet, – finansiert av UD. Og jeg har fått penger fra Kulturrådet

Hvis vi følger den sammen logikken; er jeg da medskyldig hvis den norske regjeringen velger å bombe Libya? Det kan jeg ikke gå med på.

Poenget er: Vi må klare å nyansere. Vi må se at det er forskjell på

– institusjoner og enkeltkunstnere. – russiske myndigheter og kritiske motstemmer – 13-åringer på Norway cup og oligark Roman Abramovich.

Og hvis dere som driver kulturinstitusjoner har så stort behov for å vise handlekraft, så kom heller med et konstruktivt bidrag, i form av kunst eller debatt eller hva som helst. Og hvis dere ikke har et konstruktivt bidrag å komme med, så fortsett heller med de blå og gule lysene på fasaden, de gjør i alle fall ingen skade.

For hvilket signal sender man ved en boikott? Det man sier er ganske enkelt: Vi tror ikke på dialog.

Hvis vi mener noe som helst med den vanlige talen; at kunsten er en arena for kontakt over grenser, for møter med den andre, for å utfordre oss selv, for dialog, for kritisk tenking, så er det er viktigere enn noen gang å klappe for både ukrainske og russiske kunstnere.