Den vanskelige kjærligheten

I programmet minner regissør Svein Sturla Hungnes om at da West Side Story for første gang ble spilt i Norge – på Det Norske Teatret i 1965 – ”ble det sett på som en bragd at man klarte å produsere en så krevende musikal i Norge”. Men ”i dag er situasjonen annerledes. Interessen for dans og musikaler er stigende, profesjonalitetem og tilfanget av musikalartister er stor”.

Det er denne West Side Story et eklatant bevis på. Uten å ha profesjonelle kunnskaper om dans, våger jeg meg til å påståat danseopptrinnene er de mest spektakulære jeg noensinne har sett på et norsk institusjonsteater.

Koreografien er oppfinnsom og original, og fanger suverent inn atmosfæren som er selve nerven i fortellingen om de to gjengene, Sharks og Jets. Utøverne er briljante, en del av dem rett og slett virtuose. Dansenummerne ble da også ofte – og med rette – belønnet med spontan applaus. Denne delen av forestillingene er en fryd for øye og øre.

Men Svein Sturla Hungnes har større ambisjoner for sin West Side Story. Han er ikke bare en meget dyktig musikalregissør slik han har vist med en rekke suksesser på Oslo Nye. Han er også en av Norges beste regissører av amerikansk samtidsteater – det er nok å nevne hans Engler i Amerika på Rogaland Teater eller den Heddabelønte Hvem er redd for Virginia Woolf på hans eget teater, Oslo Nye.

Derfor bør West Side Story som er kjent for både å være en fantastisk musikal med mange slående og iørefallende melodier og en engasjerende og skarpsynt moderne versjon av Shakespeares Romeo og Julie, være den absolutt rette utfordring for Svein Sturla Hungnes som regissør.

Dessverre lykkes han bare fullt ut med ”musikal”delen av West Side Story. Der lykkes han til gjengjeld til gagns. Det er snart gått 40 år siden de to gjengene Jets og Sharks for første gang kjempet om makten over New Yorks gater. Motsetningen mellom innvandrerungdom og landets egne unge er ikke lenger forbeholdt de store verdensbyene. Også her hjemme opplever vi problemene. Og konfliktene er bare blitt tøffere og hardere i årene som er gått.

Dette har Svein Sturla Hungnes tatt konsekvensene av, og han gir en fremragende skildring av volden som ligger latent i de to gjengene. De nyoversatte replikkene er grove og rå, helt i tråd med dagens språkføring, og det er en realistisk aktualitet i den brutale omgangsformen mellom gjengmedlemmene – også mellom de som er på samme parti.

Men han lykkes ikke like godt med å levendegjøre den himmelstormende romantiske kjærligheten som slår ned som lyn fra klar himmel mellom Tony (Arvid Larsen) og Maria (Rebekka Karijord). Dette blir spesielt tydelig fordi Svein Sturla Hungnes, i større grad enn de regissørene jeg tidligere har sett, vektlegger den shakespeare’ske dimensjonen i West Side Story.

Ikke minst ved at han lar begge de elskende dø. Det gjorde også Shakespeare, men musikalen har som regel en mer optimistisk slutt der Maria overlever, og det kommer til en slags forsoning mellom de to gjengene.

Men når Jorun Irene Erdal her avslutter forestillingen med ”There’s a place for us”, sangen som hun også synger for Tony og Maria etter deres første og eneste kjærlighetsnatt, står de optimistiske ordene i så sterk kontrast til virkeligheten på scenen, at den bare understreker den totale håpløsheten. Samtidig som den også blir forferdelig sentimental og kitsch-aktig – hvilket antakelig ikke var meningen.

Enda merkeligere var avslutningen Svein Sturla Hungnes hadde valgt for første del: Han lar denne akten slutte med den morsomme og livfulle ”America” som framføres med fantastisk humør og tempo av Sharks. Men så lar han brått en rekke meget ariske menn og kvinner i lange lyse kapper sverme inn på scenen, og istemme sangen, mens Stars and Stripes senkes ned som bakteppe. Mitt barnebarn Amanda håpet jeg skulle være i stand til å forklare henne hva dette betydde. Jeg måtte melde pass.

Svein Sturla Hungnes har tydeligvis lagt vekt på å få fram at West Side Story også er en medrivende og sterk fortelling om kjærlighet. Det krever at Tony og Maria ikke bare er flinke til å synge, men at de også er meget dyktige skuespillere. Arvid Larsen, som er hentet hjem fra en karriere i England for å spille Tony, synger meget godt, og er briljant og overbevisende i alle sangpartiene.

Men det blir noe underlig tafatt over hans Tony i møtene med Maria. Kanskje er det meningen at den altoppslukende kjærligheten mellom dem omtrent skal frata dem munn og mæle, men samspillet mellom ham og Rebekka Karijord blir underlig flatt og livløst. De sier store ord til hverandre, og kysser og klemmer, men følelsene de uttrykker slår aldri gnister.

Rebekka Karijord hadde på forhånd varslet at hennes Maria skulle bli ”mer kjødslig (?), mer sexy…. energisk og krakilsk, en rebell som er fryktelig livssulten”, og det hørtes lovende ut. Dessverre klarte hun ikke å gi noe fullgodt uttrykk for alt dette, og sangmessig imponerte hun heller ikke.

Hennes mangel på utstråling kom meget sterkt til uttrykk i alle scenene med Arlene Wilkes (Anita), for Wilkes er en stor musikalartist. Hun kan synge, hun kan danse, og hun kan spille: Scenen der den sørgende Anita, som nettopp har mistet sin kjæreste, likevel har så mye varme og omsorg for sin ”svigerinne” at hun, stikk i strid med det hun egentlig vil, sier ja til å bringe en beskjed til Marias elskede, til tross for at det er han som har drept mannen hun elsket, er uten tvil den beste spillescenen i hele oppsetningen.

Så kan man spørre om det utelukkende er feil casting som gjør at Tony og Maria ikke fungerer som de skal. Dette er den tredje versjonen av West Side Story i Norge på under ti år: Riksteatrets 2004-produksjon begeistret Aftenpostens Mona Levin mens Yngve Kvistad i VG ikke levnet forestillingen særlig ære. Likevel var de to anmelderne enige på ett punkt: De mente begge at de to som spilte Tony og Maria ikke holdt mål.

I 1997 var det Trøndelag Teater som satte opp West Side Story – Ola B. Johannessen hadde valgt musikalen som åpningsforestilling for Trondheims nye teaterhus. Jeg anmeldte denne West Side Story i Nationen, og den gangen som i dag berømmet jeg dansescenene, og beklaget det mangelfulle samspillet mellom Tony (Kåre Conradi) og Maria (Marthe Werring). Også den gangen var Arlene Wilkes Anita – og også den gangen gjorde hun et sterkt inntrykk: ” ”Arlene Wilkes har en så sterk scenisk utstråling at hennes Anita blir oppsetningens mest spennede og overbevisende enkeltprestasjon”, skrev jeg.

Dette kan tyde på at vi her hjemme nå har fått mange fantastiske dansere, men at vi savner unge musikalstjerner som også kan spille. Men det kan også tyde på at skildringen av kjærlighetshistorien i West Side Story rett og slett ikke er god nok i utgangspunktet. Filmskaperen Baz Luhrman visste nok hva han gjorde da han holdt fast på Shakespeares tekst i sin moderne utgave av Romeo og Julie.

Oslo Nye Teater West Side Story Av Robbins/Laurents/Bernstein/Sondheim Oversatt av Svein Sturla Hungnes Koreografi: Toni Ferraz/Paulo Antonio Herrera Scenografi: Even Børsum Kostymer: Christina Lovery Med Rebekka Karijord, Arvid Larsen, Arlene Wilkes, Kjetil Tefke, Marvin Amoroso, Jan Erik Madsen, Hans Marius Hoff Mittet, Anders Hatlo, Stein Kiran, Charlotte Øverland Våset, Gard Øyen, Jorun Irene Erdal, Betzy Parelius Wammer, Bjørn Berentsen