Den usynlige kunsten

Av Karstein Solli, kunstnerisk leder for Seanse – senter for kunstproduksjon ved Høgskolen i Volda

Kunst for barn og unge er i sterk utvikling og diskuteres både i skole- og kunstfeltet. Den er et satsningsområde som prioriteres med statlig støtte, og Norsk Kulturråd disponerer øremerkede midler rettet mot barn og unge gjennom Kunstløftet. Men det er stor inkonsekvens mellom uttalt politisk satsning og den offentlige tausheten kunst for denne målgruppen er omgitt av.

Den kulturelle skolesekken er en stor og betydelig arena som formidler kunst til målgruppen med 167 millioner kroner avsatt til ordningen. En annen sentral formidler er Scenekunstbruket som i 2009 formidlet 2 556 forestillinger. Stortinget forventer at det skal gjennomføres profesjonelle prosjekter av høy kvalitet. Det eksisterer likevel uklarheter om hvordan kunsten blir tatt imot i skolen. Lærerne prioriteres ikke med hensyn til å få ny kunnskap om kunst og estetiske uttrykksformer i sin skolehverdag. De estetiske fagenes betydning stilles alltid på prøve og kan forsvinne like fort som de har kommet. Det er gledelig å se at de relativt ferske Dansens Hus og Dramatikkens Hus er i takt med samtida og programmer forestillinger også for de aller minste fra 0- 5 år, men ved de etablerte teaterhusene er ikke scenekunst for barn og unge prioritert på linje med annen produksjon.

Seanse

Ved Høgskolen i Volda ligger Seanse – senter for kunstproduksjon. Siden 2004 har Seanse vært en sentral bidragsyter i å sikre at forholdene rundt kunstproduksjon har fått gode rammevilkår og mål. Kunstnere fra hele landet innen alle kunstuttrykk har hatt og kan få opphold hos Seanse for å utvikle ideer i møte med kompetente og engasjerte fagpersoner. Modellen innebærer dialog mellom kunst- og utdanningsfeltet. Den er fleksibel, reflekterende og med mulighet for forandringer i gjennomføringen. Publikum påvirker prosessen i en tidlig fase og motvirker kunstens eventuelle tendens til å forbli autonom. Det gis tilbakemeldinger og råd og kunstneren kan få støtte til å ta valg som blir avgjørende for resultatet. Dette er en utforsking og forskning i praksis som genererer ny kunnskap både til kunst-, barne- og skolefaglig felt. Seanse sin praktiske og tverrfaglige tilnærming er unik i nasjonal sammenheng.

Seanse er et senter som over lang tid har bevist å kunne spille på lag med både kunst- og skolefeltet, og har utviklet seg til å nyte stor anseelse og respons i de respektive fagfelt. Mange av produksjonene som har opphold hos Seanse er siden formidlet til barn og unge gjennom Den Kulturelle Skolesekken. Gjennom et samarbeid mellom Seanse og Dramatikkens Hus i Oslo har det i år blitt skapt 3 nye produksjoner for aldersgruppen 3-5 år, alle med premiere ved Dramatikkens Hus denne våren. Denne målgruppen produseres det svært lite scenekunst for, og Seanse er i denne sammenheng på rett sted til rett tid med sin satsning og støtte.

Politisk nivå

Men hvem vil sikre Seanse sin framtid? Det store problemet er at det på politisk nivå ikke er våkenhet nok for hvilket ressurssenter Seanse er og hvor godt Seanse yter faglig service til to felt; skole og kunst. Etter midlertidig å ha vært subsidiert av Møre og Romsdal fylke og Høgskolen i Volda i 7 år, må Seanse ha en langsiktig og sikker finansiering for å bestå og videreutvikles. Målet har hele tiden vært å komme på statsbudsjettet, men hvem tar ansvar for et senter som arbeider nettopp i krysningsfeltet mellom kunst og danning? Sporadiske tildelinger til enkeltproduksjoner og prosjekt er ikke nok om det fra Statens side er meningen at kunst for barn og unge skal få samme gode utviklingsmuligheter som annen kunst. Om denne kunsten skal unngå å bli usynlig må den sees i et videre, helhetlig og langsiktig perspektiv.

Danseforestillinger har et svært positivt nedslagsfelt i Den kulturelle skolesekken og er et uttrykk barn og unge kan forholde seg til. Men i pressen blir samtidsdans ofte omtalt som ”vanskelig samtidskunst ” med negativt fortegn. Vår tids kunstuttrykk og mye av det som er rettet mot barn unge kan være relasjonelt, og inneha interaktive element hvor både prosses og situasjonen i seg selv er kunsten. Dette er ikke noe presse og media i Norge har grepet fatt i overhodet.

Foregangsland

Norge og Norden er et foregangsland for å skape ny forståelse omkring kunst for og med barn og unge. Men det at norske kunstnere deltar ved store internasjonale festivaler og vekker til ny debatt om kunst, læring og dannelse ser ut til å bli forbigått i taushet. Omtaler og kritikk av produksjoner er fraværende parallelt med at det er definert at barn og unge skal ha reell innflytelse og posisjon i kulturfeltet. Barneombudet er til og med på banen for å påse at dette ivaretas. Likevel får kunst for barn og unge liten oppmerksomhet med mindre det dreier seg om sensasjonelle aspekter som eventuelt misbruk og utnytting, eller omtaler av kommersielle klassikere i en ny innpakning.

Kunst for barn og unge trenger en plass i offentlige media og i en åpen kulturdebatt. Svært sjelden blir kunstproduksjoner til skolefeltet anmeldt eller i det hele tatt diskutert i offentlige media. Kulturjournalisten Ida Lou Larsen uttalte på et seminar i Trondheim tidlig i april i år at ”tilskuerne kritikerne glemmer er barna”. Hvordan kan et bredere publikum få kjennskap til at kunst for barn og unge i det hele tatt eksisterer? Hvilken utvikling foregår i feltet og hvordan kan kunstnere få tilbakemelding på sine arbeider når de ikke blir omtalt? En utelukking fra det offentlige rom gjør det mindre attraktivt for kunstnere å arbeide mot målgruppen barn og unge. Både status og interesse svekkes. Dette er en ond sirkel som tiden er mer enn moden for å bryte.

Kvalitet

Når begrepet kvalitet knyttes til kunst for barn og unge kan det nesten høres ut som noe kan stå i fare for ”å bli surt eller gå ut på dato”. Dette er langt fra tilfelle med prosjekter skapt i det frie feltet som er hovedleverandører av scenekunst til barn og unge. Men i kjølvannet av tildelte midler til kunstproduksjon dukker alltid spørsmålet om kvalitet opp. Det gjelder særlig for kunst produsert utenom institusjonene, de ser av en eller annen grunn ut til å være fritatt den samme kvalitetsvurdering.

Bevilgende instanser ber om presseomtale som vedleggsdokument ved innelevering av søknader for kunstprosjekter. Omtaler og kritikk er altså medvirkende faktorer når kunstproduksjonens validitet og kvalitet skal vurderes, men paradokset er at det ofte ikke finnes slik dokumentasjon. Videre synes tiden moden for en revurdering av måten kunstproduksjon for barn og unge blir kritisert og bedømt på. Det er ikke nok å være ”glad i barn og unge”, benytte utslitte litterære analyser eller henvise til de siste kunstvitenskaplige teorier enten det være seg anmeldelse av dans, teater, musikk eller andre uttrykksformer. Vurderinger bør foregå i takt med utviklingen i kunstfeltet, og det er denne som legger premissene, ikke omvendt.

Helhet

Både Kunnskaps og Kultur- og kirkedepartementet bør støtte opp om initiativ som angår kunst- og skolefeltet. Dannelse, kunnskap og kunst må sees i helhet, varig og over tid. Aktører som Seanse må ikke lide skjebnen å bli et midlertidig prosjekt fordi ingen tar ansvar for innovative utvekslinger mellom kunst og danning, kunstnere og unge aktører. Videre tas det her til orde for at kunstproduksjoner for barn og unge må få sin selvfølgelige plass i mediebildet og den offentlige debatt.

Ingressbilde: Elever ved Kongsbakken videregående skole framfører Erasmus Tyrannus Rex av Kate Pendry. Foto: Kunstløftet

Karstein Solli er kunstnerisk leder for Seanse – senter for kunstproduksjon ved Høgskolen i Volda, førstelektor i skuespill, drama og teater kommunikasjon, og innehaver av Statens Garantiinntekt for kunstnere.