De nominerte til kritikerprisene

Norsk kritikerlags Seksjon for teater, musikk og dans deler årlig ut én kritikerpris for teater, én for musikk og én for dans. Hver av prisene hedrer en fremragende, levende kunstnerisk prestasjon, kåret av landets samlede kritikerstand. I år deles det ut priser for to sesonger: 2020/2021 og 2021/2022 fordi fjorårets utdeling måtte utsettes på grunn av pandemi og streik.

De nominerte til kritikerprisene for teater, musikk og dans 2020– 2022 er:

TEATER:

Marius Kolbenstvedt, Julian Skar, Torbjørn Davidsen og Juliana Venter for Flytende speil, premiere på Stamsund internasjonale teaterfestival 28. mai 2021

Kunstnerisk team, ensemblet og dramatiker Arne Lygre for Tid for glede, med premiere på Det Norske Teatret 29. januar 2022

Regissør Johannes Holmen Dahl, scenograf og kostymedesigner Nia Damerell og skuespillerne Anne Marit Jacobsen, Jan Grønli og Jon Bleiklie Devik for Sterk vind. Premiere på Det Norske Teatret 4. september 2021

MUSIKK:

Det norske solistkor, Ensemble Allegria, dirigent Grete Pedersen og komponist Bent Sørensen forMatteuspasjon, Oslo domkirke 27. mars 2022 under Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival

Dirigent Halldis Rønning for Tosca, med premiere 4. februar 2022 ved Operaen i Kristiansund

Kunstnerisk team, Cirka Teater og komponist Ståle Storløkken for konsertproduksjonen DRIV med premiere 24. september 2021 på Trondheim Kammermusikkfestival

DANS:

Ensemblet i 71 Bodies og koreograf Daniel Mariblancafor In First Person The Dance. Premiere på Studio Bergen 24. oktober 2020

Koreograf Elle Sofe Sara for Vástáduseana – The answer is land, med premiere i Harstad Kulturhus 19. juni 2021 under Festspillene i Nord-Norge

Harald Behariefor forestillingen BattyBwoy, med premiere på Dansens Hus 20. januar 2022

Prisene deles ut på Litteraturhuset i Oslo onsdag 5. oktober kl. 11.00.

Begrunnelser for nominasjonene:

Kritikerprisen for teater 2020–2022

Marius Kolbenstvedt, Julian Skar, Torbjørn Davidsen og Juliana Venter for Flytende speil, premiere på Stamsund internasjonale teaterfestival 28. mai 2021 Ole Petter Ribe skriver i Shakespearetidsskriftet: Som en etterlengtet sentimental pil gjennom hjertet av mine samlede scenekunstopplevelser, traff Flytende Speil et viktig punkt hos meg i 2021. (…)Regissør Marius Kolbenstvedt satt som en bløt bauta og overvar sammen med oss den tunge trøstesamtalen som utspilte seg mellom skuespiller Torbjørn Davidsen og sangerinne Juliana Venter. Innslagene fra musiker Julian Skar skapte fine forstyrrelser – ut av det monotont ubehagelige. Alle i rommet bar en autentisitet og autoritet jeg sjeldent har opplevd, der de balanserte mellom potent stolthet og skjelvende ydmykhet. Flytende Speil åpnet dermed øynene mine for et alvor i teateret som jeg hverken har sett eller følt så sterkt før. Takk!

Hedda Fredly skriver i Shakespearetidsskriftet: Det som blir sagt bygger på kunstnernes egne liv, og man merker på de respektive utøvernes ulike uttrykk at de har valgt temaer hvor mye står på spill. Det oppleves som det foregår en faktisk bearbeiding av traumer foran øynene på oss, en slags terapi for åpen scene. Det handler blant annet om å forsøke å bryte (ut av) nedarvede mønstre av vold og rus. Publikumsrollen oppleves også sårbar, alle den tid vi bokstavelig talt kommer så tett på disse traumebearbeidingene, samtidig som man kjenner seg helt trygg på at dette er kunstnere som vet hva de holder på med.

Kunstnerisk team, ensemblet og Arne Lygre for Tid for glede. Premiere på Det Norske Teatret 29. januar 2022 Karen Frøsland Nystøyl skriver på NRK.no: Med Tid for glede stadfestar Arne Lygre kva han som dramatikar er laga av. I stykket viser han kor sterkt og sant ein kan skriva om menneska (…) Modige grep i regi, kostyme, lys og lyd gjev Lygre sin tekst dette kvelvande løftet. Karakterane er kledde i rokokko-inspirerte kostyme, musikken vert framført frå eit orgel på scena, og ei lyssøyle får fleire sentrale funksjonar, mellom anna som solkverv. Og nett denne estetikken, det leikne i kombinasjon med kontrasten mellom svart og kvitt, frigjer noko både i karakterane og i språket.

Per Christian Selmer-Anderssen skriver i Aftenposten: Tre timer med familiedrama, brudd, tap og nattlige fester kjennes like intenst som orkan i januar. Like lett som en fønvind, og like sprudlende morsom som en champagnefrokost. Åtte skuespillere er 16 forskjellige karakterer, og hver eneste av dem er et mesterlig tilskudd til denne teatersymfonien. Hver en replikk treffer publikum. Hver en karakter både provoserer, irriterer – og rører oss. Og hele dette lykketreffet har skjedd med ny, norsk dramatikk på en hovedscene, noe som er oppsiktsvekkende i seg selv.

Johannes Holmen Dahl, Nia Damerell, Anne Marit Jacobsen, Jan Grønli og Jon Bleiklie Devik for Sterk vind. Premiere på Det Norske Teatret 4. september 2021 Mode Steinkjer skriver i Dagsavisen: Når Jan Grønli kryper under huden på Jon Fosses funderinger rundt tid og evighet, er det som om han stanser det hele og ingen andre enn han eksisterer. Og nettopp tid og sted er dette stykkets alt og ingenting, glitrende godt iscenesatt av Johannes Holmen Dahl som gjør det klaustrofobiske til en kunst i seg selv og ordene til en del av evigheten.

Julie Rongved Amundsen skriver i Klassekampen: Man kan tenke på Fosse som en lavmælt dramatiker, en som gjennom gjentakelser drar språket ut i det langdryge, men på sitt beste ligger det en thrilleraktig nerve der. Regissør Johannes Holmen Dahl legger inn en uuttalt intensitet som gjør utviklingen spennende, samtidig som det gis rom til flere lette og komiske sider. Kombinasjonen av intensitet, stillferdighet og komikk gir forestillingen en kvalitet av absurd teater. Dette kunne imidlertid ikke vært gjort uten gode skuespillerprestasjoner der skuespillerne evner å gi språket og ordene mye plass, både lydlig og formidlingsmessig, samtidig som de bygger opp disse stillferdige, forunderlige karakterene.

Kritikerprisen for musikk 2020–2022:

Det norske solistkor, Ensemble Allegria, dirigent Grete Pedersen og komponist Bent Sørensen for Matteuspasjon, Oslo domkirke 27. mars 2022, Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival Aksel Tollåli skriver i Aftenposten: Dette er ikke musikk som hever stemmen. Sørensens musikk har noe gjennomsiktig og skjørt ved seg, som en iskrystall som svever over publikum. Den er også slående vakker med en direkthet og lavmælt intensitet som vender seg til publikum. Musikken er først og fremst innadvendt, og blir med det intenst personlig. Det som fortelles, blir med ett om oss, tilhørerne, ikke bare den store, altomspennende bibelfortellingen. Det er vår lidelse Bent Sørensens «Matteuspasjon» forteller om. Om krig, kjærlighet og sorg, og det er så smertelig vakkert.

Bodil Maroni Jensen skriver i Ballade om strømmeversjonen: Bent Sørensens «Matteuspasjon» er skrevet for fire solister, kor og orkester. Korpartiene skaper ofte en sløret vev av melodilinjer og tekstlinjer ved at stemmene forskyves i forhold til hverandre. Orkesteret har mye av den samme karakteren, og med fabelaktig presisjon, fra komponistens side og fra utøvernes, tar instrumentalistene stadig over klangfargen, og også uttrykket, hos sangerne. Denne slags nyanser krever konsentrert lytting, men verket får oss nettopp til å lytte på denne måten. Til detaljer.

Dirigent Halldis Rønning for konsertproduksjonen Tosca. Premiere på Operaen i Kristiansund 4. februar 2022 Magnus Andersson skriver i Klassekampen: Puccinis partitur er noe av det mest komplekse en dirigent kan gi seg i kast med. Ouverturen begynner med skjebnesvangre, tunge akkorder, og plasserer oss rett i Scarpias terrorregime. Rønning finner tyngde i tid, og sekunder senere er tyngden mer spiss, skrikende og kaotisk. Alt faller så sammen i en spiral som stopper tiden, og tyngden opphører, som om marken under føttene forsvinner. Alt veksler raskt, men Rønnings direksjon fanger opp de psykologiske dybdene i verket. Det handler om å forme de mest intrikate melodiske forløpene, og det gjør hun med et liv i hvert ledd av armene. Du ser musikken helt ut i fingerspissene, siden Rønning dirigerer uten stokk.

Kunstnerisk team og komponist Ståle Storløkken for konsertproduksjonen DRIV. Premiere på Trondheim Kammermusikkfestival 24. september 2021 Amund Grimstad skriver i Klassekampen: Eg skal vakte meg vel for å kome med tolkingar av kva dette var, men personleg oppfatta eg det som noko post-apokalyptisk, og kanskje eit forsøk på å attreise ein normalitet etter krisa, pandemien eller kva det måtte vere. Og eg såg både konflikt og forsoning, og ikkje minst ein viss framtidsoptimisme trass alt. Men her er det ope for å tolke som ein vil, for først og fremst var dette ei heilt uvanleg sterk sanseleg oppleving.(…) Framsyninga «Driv» varte i berre 45 minutt, men på grunn av kompleksiteten, det multimediale og alle sanseinntrykka kjendest det som ei heilaftans oppsetjing.

Ole Jacob Hoel skriver i Adresseavisen: Det er en scenisk oppsetning så spektakulær som bare Cirka Teater kan makte. «Driv» er også det mest kompromissløse den unike teatergruppen har skapt på noen år. De har presentert en rekke brede forestillinger, gjerne med familieprofil og gjerne med et smil på lur. Her er de på en annen arena, et samspill uten ord, med en fremmedgjorthet solid understøttet av Storløkkens mektige musikk. Den er mer atmosfærisk enn melodisk, og samtidsmusikkfølelsen blir forsterket av Trondheim Voices’ stemmebruk.

Kritikerprisen for dans 2020–2022:

Ensemblet i 71 Bodies og koreograf Daniel Mariblanca for In First Person The Dance. Premiere på Studio Bergen 24. oktober 2020 Mode Steinkjer skriver i Dagsavisen: Daniel Mariblanca og ensemblet 71 BODIEShar med «In First Person The Dance» skapt en forestilling ulikt noe annet, en mangfoldig manifestering av kropp, kjønn og legning. I enkleste forstand er den ikke bare vakker, utfordrende og fascinerende. I bredere forstand knytter oppsetningen seg tematisk til hva det vil si å være en transperson, både i «førsteperson» og sett i forhold til omverdenen

Grethe Melby skriver i Bergens Tidende: I dette rommet er den tøffe tonen fra offentlig debatt borte. I stedet gir hver og en av dem oss nydelige selvportrett, alle med sine fortellinger, på sitt unike vis. Det er befriende. Det ender med at de alle ligger sammen, nakne, som i et maleri. Det er menn med dametiss og damer med mannetiss. Noen har pupper, andre har ikke. Det er i seg selv et nydelig tablå, men at de er nakne er jo ikke så viktig. For jeg kjenner dem litt som mennesker, alle sammen.

Koreograf Elle Sofe Sara for Vásádus eana – The answer is land. Premiere på Festspillene i Nord-Norge 19. juni 2021 Karen Frøsland Nystøyl skriver på NRK.no: Som festspillprofil i Harstad har hun skapt et verk som tar i bruk både lyder og bevegelse, en danseforestilling omsluttet av et sterkt og mykt klangteppe av joikens iboende muligheter. (…). Mens klangene i musikken stadig utvider seg, vokser en forestilling om samhold frem. Den er drevet av musikken, dansen og et på alle måter samstemt kollektiv på scenen. Scenelyset endres gradvis slik at fargene på luene og scenografien kommer frem. Samtidig fremstår samholdet som et fenomen som utvider seg på scenen og blir kulturelt omsluttende.

Aslak Heika Hætta Bjørn skriver på Scenekunst.no: Jeg tolker Vástadus Eanna – The answer is land som en fortelling om tilknytning mellom mennesker, og mellom mennesker og land, og hvordan våre relasjoner til hverandre formes av at tilknytninga til landet avskjæres. På et kulturelt og historisk plan om hvordan samer historisk har blitt påvirket av å miste sine landområder, og på et individplan om hvordan vi alle i dag blir stadig mer fremmede for natur og land. Forestillinga kunne gått seg vill i en lidelseshistorie, men selv med betydelig emosjonell tyngde, mener jeg at den heller kjennetegnes av livskraft og kreativitet, samhold og bevegelse.

Harald Beharie for Batty Bwoy. Premiere på Dansens hus 20. januar 2022 Grace Tabea Tenga skriver i Klassekampen: Harald Beharies «Batty Bwoy» etser seg fast i minnet.(…) «Batty Bwoy» er en nedsettende betegnelse på homofile i den jamaikanske dialekten patois og kan oversettes til «rumpegutt». Men det er også tittelen på dansekunstner og koreograf Harald Beharies første soloforestilling. Med lange sølvfargede rastafletter, ikledd joggesko, knebeskyttere og Adams drakt, problematiserer han karikerte framstillinger av skeive. Sesongåpningen på Dansens Hus griper dermed det skeive kulturåret 2022 ved hornene.

Julie Rongved Amundsen skriver på Scenekunst.no: Det er noe besnærende virtuost over Harald Beharies bevegelser. Koreografien utføres med en intensitet som gjør det interessant å følge med på hver minste detalj i kroppens håndtering av bevegelsene. Han tar rommet på en måte som tidvis tar pusten fra meg, og selv om det også brukes innspilt musikk av ulikt slag, alt fra orgelmusikk til noe som minner mest om power-ballader, er det i de stille partiene jeg synes det er mest virkningsfullt. Dramaturgisk sett er forestillingen godt disponert, for selv om det er mange statiske partier, føles det hele tiden som om vi er på vei et eller annet sted. Etter å ha sett Harald Beharie danse, er jeg usikker på om begreper som feminint og maskulint gir mening.