David Lynch møter Jul i Skomakergata - nesten.

Vi er akkurat blitt sluppet inn i et gammelt fabrikklokale på Bjølsen, kontant tatt imot av en streng publikumsvakt. Hun ber oss gå på do, vaske oss på hendene, og å ”værsåsnill sififra hvis det eer no meddoen!” Det humres lett, søtt og nervøst, som det ofte gjøres når publikum vet at de står ovenfor interaksjonsteater.

Claire de Wangen har forvandlet fabrikklokalet til Esther Kirsch’ Tivoli. Boder, campingvogner og speilarkader; sukkerspinnpalør med ekte floss og furuskog med hvit tåke mellom stammene. Vi møter en gående plysjbamse, en spåkvinne, en liten jente, enda en liten jente, en eldre poetisk cowboy, en ung mann med Shirley Temple-sveis, en uforløst turndronning og en yppig sukkerspinnspinner med lykkehjul på disken. ”Vi’ du spille?” Sier hun passe uinteressert. Det vil jeg, og vinner – sukkerspinn. Ikke minst huser tivoliet en svorsk pistolkunstner. Halvt schizofren, halvt pedofil, halvt sirkusartist – ikke godt å si. Ikke ett øyeblikk uten beundringsverdig intensitet passer kroppen hans: «Vil du sjuta kaninerna? Vil DU sjuuta kaninerna!» Jeg prøver meg på «ja, takk». Det får jeg ikke. De gale har som regel nok med seg selv. Jeg nyter synet.

de Wangens og scenograf Marianne Strangers scenografi er ett hundre prosent gjennomført og ett hundre prosent verdt å dvele ved. Slik jeg har blitt fortalt av publikumsverten at jeg bør. Bodlandskapet er vakkert filmatisk og lukter ikke bare autentisk ufyselig av sukkerspinn med vanillin, slik det gjerne gjør på tivoli, men av gamle sminkesaker, brukte parykker, gamle klær og det ubestemmelige noe som stammer fra masker og lekesaker laget for kortvarig glede: billig plysj, usunn plast og rare godterier. Dette er David Lynch som setter opp Jul i Skomakergata i Twin Peaks. Hyggelig uhygge for voksne; vakkert og illevarslende. Slik ser det ut, og slik lukter det. Mengder av næring for minnebasert mytespinning og godvond sansestimuli. Men så var det utfordringen. Nettopp fordi scenografien er så slående, skapes en forventning om en handling som er ditto fristende å feste øynene på. Hendelser og utfall som angriper deg bakfra, og krever engasjement. Helt slik er det ikke.

Som på et riktig tivoli, oppfordrer Esther Kirschs til fri vandring uten føringen fra en fastlagt dramaturgi. Vi beveger oss i eget tempo og kan hele tiden velge å følge lyden til skuespilleren som roper høyest, eller sette oss ned med den jobber langsommere, mer dvelende: Den unge mannen som forsøker å tre seg ned i en havfruedrakt inne i campingvognen; den hvitkledde cowboyen som deklamerer milde vers ved sminkebordet. Impresjonistiske og absurdistiske opptrinn bare løst knyttet sammen. Men enn så godt som alle ser ut, og så fine karakterene er, oppleves ikke rollegalleriet, og tablåene deres, som en komplett forestilling.

Kanskje hadde jeg ønsket meg flere hendelser, flere utfall, og flere fornemmelser av å være sett og bli grepet tak i? Jeg har et godt øyeblikk inne i et freudiansk plysjkabinett, foran et speil, ved en lampe – plutselig er sukkerspinndamen rett i ansiktet mitt og spør meg hva jeg egentlig synes om tallet femten? – men ellers går aktørene akkurat litt for lite inn i intimsonen til publikum. Vi får akkurat litt for få tilsnakkelser og instrukser til å føle oss behagelig utrygge.

Eller også er opplevelsen av manglende interaksjonsfrekvens feilaktig. Kanskje handler opplevelsen av å ønske seg mer, først og fremst om den (for) dvelende dynamikken. Et tempo akkurat langsomt nok til at jeg selv rekker å bryte magien mellom hver hendelse. For mange ganger rekker jeg å tenke fint! men hva nå?

Det er synd, når oppsettet og stemningen er der, og publikum beveger seg nært og velvillig rundt om i scenografien.

Slik fremprovoseres også et behov for den dramaturgien regissøren klokelig har valgt bort. Klart det er et poeng å plotte stykket slik at man rekker å få med seg så mange opptrinn som mulig uten å bli stresset ved tanken på å gå glipp av noe enda bedre. Men, enda bedre å bli bombardert med inntrykk – eller å velge å kunne bli det – når scenografien så til de grader spiller på forventningen om noe stort, overstadig og komplett overraskende. Mer klaustrofobi, færre muligheter til å selv bryte magien.

Språket fins – det gjelder bare å snakke høyere!