Louise Seibæk fra Danmark
Dansens sentrum er ikke ett sted
På Dansens HusŽ internasjonale konferanse i Oslo i helgen spurte vi syv tilfeldig utvalgte: Hvor er sentrum for dans i dag? Les enqueten her!
(Scenekunst.no) Syv personer fra dansefeltet på IDEE-konferansen i Oslo 2. mars 2008 svarte på spørsmålet:
HVOR ER DANSENS SENTRUM FOR DEG?
Louise Seibæk, daglig leder for Dansescenen i København, Danmark:
-Sentrum er der jeg kan få tingene til å skje! Det kan være vanskelig å definere som et fysisk sted, for spørsmålet rommer flere plan. I forhold til publikum er svaret det stedet jeg skal skape for å få tiltrekningskraft. I forhold til innhold er svaret at vi er i sentrum hvis vi kan lage interaktivitet ut og inn av huset og dermed skape et sentrum med attraksjon.
Jeg kan ikke svare på om Dansens Hus i Oslo blir et sentrum, fordi jeg ikke kjenner byen. Min Dansescene ligger midt i København, i det alle oppfatter som sentrum av byen, men det er likevel i periferien i forhold til publikum. Men når vi om et års tid flytter ut til den nye bydelen rundt Carlsberg-bryggeriet, ved Valby, tror jeg vi kommer i sentrum. Det er syd-vest i København, og der er mye av vårt publikum.
David Subal, danser og koreograf i kompaniet Matsune/Subal fra Wien, Østerrike:
-Det er et spørsmål om fokus og konsentrasjon om det du interesserer deg for. Nei, jeg tror ikke det finnes et geografisk sentrum for dans. Akkurat nå er Dansens Hus i Oslo et sentrum, fordi det er nytt og mange fra dansemiljøet møtes her, nå. Det som er relevant over tid er hvem som er i stand til å skape interesse.
Loan Ha, utøver og samtidsdanser, Anne Linn Akselsen, danser og koreograf og Mette Edvardsen, koreograf og utøver fra Norge:
-Spørsmålet er heller: hvem er sentrum?
Utøveren, danseren, mangler på podiet her på konferansen. Det innebærer at det er en stemme her som ikke blir hørt. På konferansen snakker man om et tredje sted – a third space – mellom sentrum og periferi. Danseren er den som hele tiden må være mobil, som må kunne jobbe i ulike kontekster og være i konstant forandring. Det innebærer også at danserens kropp hele tiden skal koloniseres. Det er en politisk diskusjon som mangler her, om hvilke ideologier som styrer. Danserens kropp skal fylle det tomme rommet, og det er så utrolig vanskelig å gi den kroppen en stemme. Mange er redde for å si noe fordi de risikerer for mye. Det er så mange agendaer i en konferanse som denne. Vi håper at Karene Lyngholm (Dansens HusŽ kunstneriske og administrative leder. Red.anm.) kanskje har en annen måte å tenke og styre Dansens Hus på.
Sven Åge Birkeland, kunstnerisk og daglig leder for BIT Teatergarasjen og Oktoberdans, fra Norge:
-Home is where your art is, og der ditt hjerte er. Jeg har aldri vært opptatt av problemstillingen sentrum – periferi, og her virker det som et politisk retorisk spørsmål.
For oss i Bergen betyr etableringen av Dansens Hus i Oslo bare at vi må spisse programmet mer. På åpningen fredag hørtes det ut som om samtidsdans kommer til Norge med Dansens Hus, men vi har holdt på med samtidsdans i mange år allerede i Bergen, med Carte Blanche, festivalen Oktoberdans og BIT Teatergarasjen. (Black Box Teater i Oslo har også vist mye samtidsdans i årenes løp. Red.anm.)
Det nye er at Dansens Hus har et mandat som det også ligger penger bak, og det er helt klart berikende for hele miljøet. Dansens Hus vil måtte forholde seg til en stor bredde, og spissingen for vår del vil innebære at vi er kuratorer og selv bestemmer retningen. Det gir oss spillerom, samtidig som det er utfordrende og vanskelig.
Gillian Newson, daglig leder for DanceArts UK, International dance consultancy:
-Det er et høyst subjektivt tema, for med den store mobiliteten i samfunnet i dag bærer vi sentrum med oss. Hva sentrum er, endres med vårt eget fokus.
Jeg elsker idéen til Tom Remlov om “centre of excellence”, men det er også noe som endres over tid. Han brukte eksemplet med universitetsbyen Cambridge, et lite sted på landet, som var viktig akademisk før, men nå vil mange kanskje hevde at andre steder er like viktige innen akademia.
Innen dansen var det mange som så nyskapning og fremskritt i USA på 1950-tallet, men nå er Europa et eget dansesentrum.
Les artikkelen fra Dansens HusŽ internasjonale konferanse i Oslo i helgen med temaet sentrum – periferi her!