Byråkratene fortærer KHiO

Artikkelen sto på trykk i Dagbladet søndag 2.3.2008 med tittelen “Rottene i kulturlivet”:

Av Lars Erik Holter, sceneinstruktør og høgskolelektor ved KHIO

Den hensynsløse raseringen av teater- og operautdanningene våre er et bevis på hvordan byråkratene meler sin egen kake. For å skjule sine dårlige lederegenskaper tyr de til vettløs maktbruk overfor kunst-Norge. En får følelsen av at Kunsthøgskolen i Oslo (KHIO) eksisterer for disse rottenes skyld, – ikke for studentenes. Hvorfor ikke fjerne studentene helt? Da blir det kanskje endelig fred å få for rottene ved Kunsthøgskolen i Oslo.

Byråkrattro

Det er i dag et faktum at KHIOs organisasjon er blitt for stor. For stor til at ledelsen gidder, eller har mulighet til å bry seg med hvert enkelt studie. Ledelsen ser ikke lenger på utdanningen av studenter som sitt oppdrag. Ledelsen prioriterer heller å gjøre budsjettet til lags, et fenomen som også er blitt kalt rektorsyndromet. Dermed vokser avgrunnen mellom byråkratene og regelrytterne på den ene siden, og fagpersonalet og studentene på den andre. Byråkratene følger ethvert skriv fra departementet, de vedtar, trikser, fikser og ordner, slik at de kan pryde seg med «utført oppdrag». Og for å oppnå sine medaljer er ledelsen altså villig til å underkjenne den faglige ekspertisen som finnes ved skolen, gjemme seg bak regler og økonomi, samt rasere den viktigste kunstneriske utdanningsinstitusjonen som finnes i landet. Det koster å være flinkest i klassen.

Det ulmer

Skal man bygge et tårn bør man høre på ingeniørene og arkitektene. Det ga man blaffen i da KHIO-tårnet ble kastet opp i en fei. For det fantes nemlig ingen leder med lojalitet overfor studentene som kunne ta styringen etter at tårnet stod klart – eller skal man si skjevt? Det var da byråkratene så sitt snitt til å ta over det som skulle vært kunstnernes skole, og de greide det. Nå er skolen bare departementets, og nå betales prisen. Men hvem er det som betaler? Jo, de økonomiske kuttene rammer studentene, mens KHIO-borgherrene arrangerer flotte banketter for de samme politikerne som har skapt KHIO-helvetet. Samtidig flashes nye annonser om ledig stilling i avisene. Ja da, ansett flere byråkrater til å ordne opp i rottebolet. Da sparer man masse penger.

Lenger nede i organisasjonen ulmer det, men hvem tør si noe? Uttrykker du din mening er du jo illojal overfor din egen arbeidsplass! Men skal ikke kunsthøgskolen være en ytringsfrihetens høyborg?

Papirhelvetet

Tjenesteveien har ikke alltid vært kronglete ved skolen. Før KHIO-tårnets politisk påtvungede inntreden i norsk kunsthøgskole var det nemlig kort vei frem til løsningen av et problem. Da trengte man kun å fremme sin sak til rektoren ved skolen – neste instans var departementet. Under KHIO-tårnets papirhelvete er situasjonen en helt annen. Dersom en student eller faglig pedagog vil fremme en sak må vedkommende først kontakte sin klasselærer, som deretter må gå til linjeleder, som deretter må snakke med fakultetets dekan, som deretter må gå til høgskolens rektor, som deretter må snakke med sin direktør, som deretter kan gå til styret for Kunsthøgskolen i Oslo, eller fremme saken for departementet. Med andre ord: En byråkratisk smørje.

På KHIOs nettsider finner man rektors redegjørelse for det hun kaller den tilsynelatende økningen av ansatte innenfor administrasjonen. Etter en innfløkt matematisk beregningsmetode, hevder rektor at administrasjonen har økt med kun to ansatte, og at det er samfunnsutviklingen som har skylden. Men studentenes undervisning blir ikke berget av at rektor diskuterer skyldspørsmål på nettet. Undervisningen kan imidlertid reddes dersom rektor går inn i en reell samtale med det faglige personalet, og setter seg inn i hvilke funksjoner som er nødvendig for å utdanne skuespillere og operasangere.

Omveltning trengs

Her trengs en omveltning. Så lenge kunst-Norge lar skuta bli styrt av byråkrater og regelryttere vil situasjonen aldri snu. Denne båten må rett og slett senkes til havets bunn slik at rottene forlater skuta. I klartekst: Organisasjonen må slankes ned til et adekvat behov, faste statlige ansatte må omplasseres, og ikke minst, våre erfarne, tafatte og maktredde norske kunstnere må finne mot til å ta tilbake styringen. Gjør som studentene foreslår i sitt slagord: «Ta skolen tilbake!»

Dette er en etterlysning av reaksjon fra de politikerne som burde vært opptatt av denne debatten. Hvor er det de gjemmer seg? Hvorfor kommer de ikke på banen? Er det fordi de planlegger et enda tyngre universitetssystem som skal sluke siste rest av kunstutdanningen i Norge? Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell, Forsknings- og høyere utdannings- minister Tora Aasland og Kultur- og kirkeminister Trond Giske. Hvor er dere?

Kunstnerisk metropol

Vi må gjøre denne skolen til en internasjonal kunstnerisk metropol. Faglig sett er Teaterhøgskolen meget interessant for både omkringliggende og fjerne nasjoner. Det ser man av det høye antall pedagoger som reiser utenlands for å undervise. Tidligere Statens Teaterhøgskole hadde råd til å berike det pedagogiske personalet ved nettopp å engasjere pedagoger fra utlandet, men under det skjeve tårn i KHIO har dette ikke lenger vært mulig, og skolen står isolert tilbake.

Les NRKs siste intervju med Trine Skei Grande (V) om situasjonen ved KHiO og antall ansatte her!

Les scenekunst.nos sak om hva som faktisk ble vedtatt i høgskolestyret sist onsdag om innsparinger, her!