Byggmester Solness - latest edition

Det er gledelig at stadig flere norske instruktører nå går inn for å børste støvet av Ibsen. I fjor var det Yngve Sundvor som signerte et utradisjonelt Dukkehjem i Bergen, og til Ibsenfestivalen i 2002 laget Jo Strømgren en uvanlig utgave av Når vi døde våkner på Torshov. I denne oppsetningen var Strømgrens bakgrunn som danser og koreograf tydelig. Den er ikke så fremtredende i hans nytolkning av Byggmester Solness, selv om hans sans for den visuelle estetikk også spiller en viktig rolle her.

Avslørende svømmebasseng

Forhåndsomtalene av oppsetningen la stor vekt på at Strømgren og hans scenograf, Stephan Østensen, har valgt å la handlingen utspille seg rundt svømmebassenget i byggmesterens have. Dermed blir handlingen enkelt og greit flyttet fram til vår tid. Samtidig bruker Strømgren svømmebassenget meget bevisst til å avsløre Ibsens karakterer gjennom deres forhold til egen kropp. Bortsett fra gamle Knut Brovik som hele tiden naturlig nok opptrer fullt påkledd, er alle de andre stort sett bare iført badekåper, frottéhåndklær og badedrakt. Avslørende ja, og enda mer avslørende blir måten de bruker bassenget på. Når byggmesteren, før Hilde kommer inn i hans liv, målbevisst svømmer fram og tilbake, skjønner vi umiddelbart at han er opptatt av å holde sin aldrende kropp så ungdommelig som mulig; Kaja Foslis (Kikki Stormos) elegante sprang ned i vannet er en slående demonstrasjon av at hun er stolt av sin veltrimmede skikkelse, mens Hilde (Tone Mostraum) boltrer seg vannet med den aldrende byggmesteren som en uforferdet liten valp, fordi hun vet at hun er ung og derfor uovervinnelig. Til og med den ellers så anonyme Ragnar Brovik får en ny dimensjon når han brått kaster seg ut i vannet – det er som om han vil demonstrere sin ungdommelige styrke for de tre kvinnene, og – interessant og uventet, kanskje spesielt gjøre inntrykk opå Aline Solness. Det ordløse spillet rundt bassenget fungerer utmerket, og gir oppsetningen nye og spennende dobbeltbunner. Det er dessuten estetisk fascinerende. Når det gjelder formidlingen av Ibsens kompliserte og svært så metafysiske tekst, synes jeg ikke Strømgren lykkes like godt.

For sterk – og for svak

Åpningen er glimrende. De moderniserte replikkene – bare å høre Ibsens skikkelser snakke naturlig norsk er en fornøyelse – og den røffe, ikke-teatrale spillestilen gir de første scenene tempo, rytme og driv. Det er noe befriende ved dnne første presentasjonen av personene, det er som om Ibsen endelig sprenger seg løs fra de dramatiske konvensjonene han så lenge har vært fanget inn i. Hva som går galt, er jeg ikke riktig sikker på. Men et stykke ute i annen akt opphører magien. Selv om Strømgren nok har redigert ned teksten, blir replikkene for ordrike, for melodramatiske. Brått er det noe som ikke stemmer. Jeg tror ikke lenger på skikkelsene på scenen. Det er som om Ibsen både blir for sterk og for svak. For sterk, fordi byggmesterens personlighet er så sammensatt at den ikke blir troverdig lenger, ikke minst fordi hans konflikter, slik Ibsen uttrykker dem, definitivt ikke hører hjemme i det miljøet der Strømgren plasserer handlingen. Men også for svak, for i Jo Strømgrens sceniske visjon blir Ibsens tekst underlig irrelevant og kunstig.

Umotiverte bevegelser

Bedre blir det ikke av at Knut Brovik, Kaja Fosli og Ragnar stadig dukker opp på de underligste steder, og likesom i det skjulte overvåker byggmesterens og Hildes møter. Det er for eksempel vanskelig å skjønne Strømgrens dypere hensikt med at for eksempel Ragnar Brovik sniker seg rundt det opphøyede platået der Hilde utfordrer Solness ved bassenget. Kanskje er det ingen hensikt, kanskje forklaringen rett og slett er Strømgrens sans for bevegelsens estetikk. Men for tilskueren blir det villedende og kompliserende. Uansett – det fungerer ikke å la Knut Brovik utspille sin dødskamp ved svømmebassengets kant, tilsynelatende uten at noen av de andre legger merke til at han befinner seg der.

Utfordrende og interessant

Ikke minst fordi oppsetningen et godt stykke på vei er så fascinerende, er det synd at Jo Strømgren ikke lykkes helt med sin Byggmester Solness – latest edition. Men hvem vet – kanskje han nettopp ha ønsket å vise svakhetene ved Ibsens tekst. I programmet har teatret valgt å trekke fram Londonkritikernes misnøye med stykket den gangen det først ble utgitt. Man kan mistenke Jo Strømgren for til dels å være enig med dem, og da er det kanskje det han har ønsket å vise oss. Det er hans fulle rett. Men igjen – heller ikke her lykkes han helt : I den konteksten blir stykkets første del altfor overbevisende. Til tross for forbehold og innsigelser er det Jo Strømgrens Byggmester Solness en utfordrende og interessant oppsetning. Det er all grunn til å håpe at han vil fortsette å nytolke Ibsen. Det fortjener både Ibsen og hans trofaste publikum. IdaLou Larsen Trøndelag Teater, Studioscenen Byggmester Solness latest edition by jo stømgren regi: Jo Strømgren Scenografi/Kostymer: Stephan Østensen I rollene: Stein Grønli, Wenche Strømdahl, Tone Mostraum, Jan Erik Berntsen, Are J. Rødsand, Kikki Stormo