Bruksteater om kvinner og rus

Limbo som Hvite dager het på svensk, var Sveriges kandidat til Nordisk Dramatikerpris i 2004. Stykket vant ikke, prisen gikk til danske Astrid Saalbach for Verdens ende, men det ga meg anledning til å lese stykket.

Jeg ble ikke overbevist. Det var noe oppskriftsmessig ”politisk korrekt” i Margareta Garpes fortelling om hvordan fem alkoholiserte kvinner finner veien ut av rusavhengigheten.

Men stykkets ”politisk korrekte” dimensjon – pluss at det har hele seks gode kvinneroller – er nok en av grunnene til at Svein Sturla Hungnes har valgt Hvite dager til å innlede det nye året på Centralteatret.

I programmet skriver han at stykket ”er et viktig innspill i den offentlige debatten om rusproblemer, livsstil og fortrengsler”, og problemstillingen aktualiseres ved at psykolog Arvid Strand, fagsjef på Blå Kors, ”har fulgt arbeidet med Hvite dager fra sidelinjen, og gitt verdifulle innspill underveis til både instruktør og skuespillere”.

Hvite dager er med andre ord et slags ”bruksteater”, selv om man naturligvis kan tvile på om det vil nå fram til de som kan ha nytte av det, og om så var, om det vil kunne være en nødvendig vekker for kvinner i faresonen: Er det en ting Hvite dager slår fast, er det at nettopp evnen til selvbedrag er særdeles godt utviklet hos kvinnelige alkoholikere.

Jeg opplever Hvite dager som problematisk. Det skyldes at fortellingen, selv om den absolutt er dypfølt og til dels selvopplevd fra forfatterens hånd, inngir meg et visst ubehag. Jeg har ikke bedt om å få totalt innsyn i disse kvinnenes mest skambelagte sfære, og jeg blir pinlig berørt når den hensynsløse terapeuten Mette (Linn Skåber) tvinger fram deres bekjennelser.

Jeg vet jeg ikke har noen grunn til det – det er visstnok nettopp slik vellykte gruppeterapier fungerer – men det forhindrer ikke at jeg i lang perioder får mer lyst til å vende blikket ned mot gulvet enn opp på scenen. Men dette skyldes vel en fullstendig antikvert oppfatning av hva som tilhører privatlivets fred, og er vel egentlig et tegn på at forestillingen fungerer etter intensjonene.

Hvite dager skildrer fem kvinner på en behandlingsklinikk. To av dem, Lollo (Eli Anne Linnestad) og den unge norsk-pakistanske Sima (Iram Haq), har vært der en stund når stykket begynner, og er på bedringens vei – tegnet på dette er at de får gå i egne klær, mens de tre nyankomne, som vi skal følge gjennom hele stykket, ikke slipper unna anstaltens hvite badekåpe.

Journalisten Victoria (Birgitte Victoria Svendsen) skjønner ikke at hun er innlagt, hun tror hun er kommet for å lage reportasje i beste Günther Wallraff-stil: Bare slik har ektemannen og avisredaksjonen klart å få henne av gårde.

Den fornemme vestkantfruen Mille (Unni Evjen) har gått med på å la sønnen sende henne til den hun innbiller seg er et luksuriøst rekreasjonssted, mens Hanne (Sidsel Ryen), en fremgangsrik advokat, er dømt til behandling og samfunnstjeneste etter å ha drept en mann mens hun fyllekjørte.

De opplever søstersolidaritet og samhold, motsetningene mellom dem forsones, langsomt erkjenner de at de er så ille ute å kjøre at de må ha hjelp. Dermed er de på bedringens vei, og stykket ender i den absolutte idyll når fire av de seks kvinnene møtes igjen på institusjonen ett år senere: Unge Sima venter barnet hun så lenge har ønsket seg, og i god feministisk tradisjon, har hun hevet ut barnefaren, han også en avvent misbruker, hun stiler høyere.

Folkelige Lollo og fornemme Mille er blitt bestevenner, og Mille har spandert dyre implantater på Lollo som manglet fire tenner i overkjeven. Og selv om Victoria har hatt et tilbakefall, er hun på rett vei. Midt opp i alt de politisk korrekte kan det være verd å merke seg at den eneste i stykket som overhodet ikke har rusproblemer, er terapeuten Vilhelm (Geir Kvarme) som også er en av institusjonens ledere.

Selv om Hvite dager er svært forutsigbart og til dels mangler dramatisk nerve – har det seks gode kvinneroller, og her er mange svært gode skuespillerprestasjoner. Linn Skåber imponerermed sin selvfølgelige autoritet og troverdighet som terapeuten Mette, samtidig som hun klarer å sannsynliggjøre hennes totale personlighetsendring i annen akt.

Eli Anne Linnestad er varm, folkelig og vulgær så det suser, mens Sidsel Ryen er den forpinte juristen. Birgitte Victoria Svendsen klarer å skape et levende menneske av sin ærgjerrige og stressede journalist, og Unni Evjen lager en fin karikatur av vestkant-Mille – i den svenske utgaven er hun adelig, men hele stykket er her ”satt om til norske forhold”, uten at det volder særlige problemer.

Tvert imot: Teatersjef Svein Sturla Hungnes og/eller regissør Lasse Dehle har gått et gått et stykke lenger enn Margareta Garpe: Det eneste som i teksten står om Simas svenske motstykke, Kim, – er at hun er ”knappt tjugo. Uppväxt i en småstad”.

Her er hun av pakistansk opprinnelse, og dette er et heldig påfunn. For det første fordi det gir stykket en ny aktualitet, og for det andre – som også er det viktigste – fordi det gir oss anledning til å se en ikke-etnisk norsk skuespiller på en scene. Det er lenge siden Asta Busingye Lydersen gledet meg i Mefisto på Trøndelag Teater, og lenge siden Open Scene-prosjektet med Angsten et sjela på Det Norske.

Iram Haq ekspressive og fysisk energiske spillestil gir henne et tydelig scenisk nærvær, diksjonen hennes er ennå ikke fullkommen, men så er det også hennes scenedebut. Henne bør vi få se oftere, og da gjerne i helnorske roller.

Oslo Nye Teater, Centralteatret Hvite dager Av Margareta Garpe Oversatt av Lasse Dehle Regi: Lasse Dehle Scenografi og kostymer: Anne Karine Skåtun Med Birgitte Victoria Svendsen, Unni Evjen, Geir Kvarme, Eli Anne Linnestad, Linn Skåber, Iram Haq og Sidsel Ryen