Blikk på teater for barn og ungdom

Av Julie M. Løddesøl

Barne- og ungdomsperspektivet i norsk teater var temaet da mange av landets teatersjefer og -direktører i Norsk Teaterlederforum (NTLF) møttes i Oslo og Drammen i forrige uke. Ifølge NTLF-leder Carl Morten Amundsen, teatersjef på Teatret Vårt i Molde, var det på høy tid. Barne- og ungdomsteater har aldri stått på agendaen i hans ni år i forumet.

Debatten og ikke minst kritikken av “Egner-teatret” eller besteforeldrenes teater, dukker av og til opp. Det er teater som foreldre og besteforeldre etterspør, fordi de vil at barna skal se klassikerne fra egen barndom. Forestillingene er som regel ikke særlig eksperimenterende iscenesatt, men teatersjefen vet det trekker et stort publikum. En sikker inntektskilde på slutten av året.

Men – NTLF-seminaret viste at norsk teater har langt mer enn “besteforeldreteater” å by barn og unge. Det vil si, teaterlederne gjorde et poeng av å skjelne mellom barn og ungdom som målgrupper. De fleste institusjonene lager scenekunst i hovedsak rettet mot barn, fra seks til 13 år. Når videregående skole nå er innlemmet i Den kulturelle skolesekken (DKS) vil trolig fokus på målgruppen unge bedres.

Perspektiv

Sist tirsdag var NTLF-deltakerne hos Brageteatret i Drammen. De lager bare forestillinger som er rettet mot barn og unge (mest i Buskerud), og mye formidles gjennom DKS. I 2008 spilte de 326 forestillinger for et publikum på vel 36 000.

-Vi er ikke et barne- og ungdomsteater, men et teater med barne- og ungdomsperspektiv, sa teatersjef Terje Hartviksen, da han ønsket velkommen i sine nåværende lokaler på Union Scene ved Krogstadelven i Drammen. (De skal flytte over elven til det gamle Drammen Teater etter hvert, red.anm.)

-Det er forskjell på begrepene. Vi er aktive for å lære målgruppen vår å kjenne. Barn er ofte følelsemessig bedre utrustet enn voksne, som skjuler hva vi mener og etterhvert glemmer hva vi føler. Med dette for øye må teater for barn og unge være like komplisert som teater for voksne. Når barna forstår at vi tar det på alvor, får vi suksess, sa han. Deltakerne på seminaret så blant annet forestillingene Delfinen, som viste Hartviksens poeng. Fem-seksåringene som satt på første rad lo og lyttet intenst i halvtimen det tok, men det gjorde jammen vi voksne også. Selv ble jeg rørt til tårer av forestillingen og at Gunilla Linn Perssons nydelige filosofiske tekst kunne kommunisere på flere nivåer, vi som var et publikum fra 5 til 70 år.

En magisk gymsal

Brageteatret spiller mest i skolenes gymsaler. Det er i utgangspunktet ikke et magisk rom. Derfor gjør teatret det til sitt ved å sette opp medbragte vegger, tribuner og lys.

-På skolen er det barna som ruler og er ekspertene. Når vi setter rommet slik, bestemmer vi reglene, selv om vi er i deres rom, sa Hartviksen. Skuespillerne ønsker også alle barna velkommen i døren før forestilling.

-Vi vil gjerne vite hvem i flokken som er “kongen på haugen”. Det er alltid en, kanskje har vedkommende ADHD og ikke så lang konsentrasjonsevne. Skulle disse derfor starte show under forestillingen, improviserer skuespillerne og stiller noen spørsmål direkte, slik at de blir hanket inn i forestillingen igjen. Vi etablerer en kontrakt de unge ikke kjenner. Det er svært sjelden vi har problemer med publikum, sa han.

Spillestil

-Barneteater er ofte redusert til en spillestil. Ofte må vi si til nyutdannete skuespillere: slutt å spille barn, dere er ikke det. Samtidig kan en 60-åring godt spille en ungdom. Vi forsøker å fortelle historier som vi tror interesserer barn, men det er vårt voksen-perspektiv som ligger til grunn, sa den tyske teatersjefen Felicitas Loewe fra det imponerende Theater Junge Generation i Dresden. Hun leder et av Tysklands fem rene barne- og ungdomsteatre, med 125 ansatte, hvorav 19 skuespillere, syv dukkespillere og fire musikere. Teatret er 60 år til neste år, spiller rundt 650 forestillinger i året og har et publikum på 100 000.

Selv var hun klar på at hun aldri ville ha satt opp et Egner-stykke på sitt teater.

-Vi setter ikke opp dramatikk med de voksnes romantiske opplevelse av det å være barn. Vi lager heller ikke sosialrealistiske stykker om spisevegring eller nasjonalsosialismen, sa hun. Loewe fikk spørsmål om hva de setter opp for den vanskelige aldersgruppen 13 til 16 år. Hun mente de er mest interessert i realisme, og tipset sine kolleger om at det finnes mye god dramatikk for dem fra England.

Ulik praksis i DKS

Mange av de norske regionteatrene spiller forestillinger gjennom DKS. På seminaret fremkom det hvor ulike samarbeidsmodellene er fra fylke til fylke. Dette har en historisk forklaring, og gjør at teatrene ikke så lett kan sammenligne praksis. Teatersjef Terje Lyngstad ved Sogn og Fjordane Teater har tidligere polemisert mot det han kaller matematikkeater, et teater som er laget for å passe inn læreplanen i skoletiden. I Sogn og Fjordane har teatret og fylket kolliderte i synet på hvilken rolle de skal spille. Samtidig mener han at SoFT nærmest skal ha klippekort inn i DKS, fordi de spiller på nynorsk.

Ved Teatret Vårt mente Carl Morten Amundsen at situasjonen var omtrent motsatt.

-Vi leverer langt på vei det de frie gruppene ikke kan. (De frie scenekunstgruppene produserer mye for DKS over hele landet, red.anm) Våre eiere forutsetter at vi bidrar, samtidig har vi aksept for at det vi produserer går usensurert ut i DKS.

Lokale “paver”

Teaterdirektør Gry Wie ved Teater Ibsen sa at de gjerne vil produsere for DKS i Telemark og Vestfold, men syns teatret er utsatt for lokale “paver”, som ikke vil forstå problemene med å produsere en forestilling og så la den ligge i et halvt år før den spilles. Hun sa også at teatret stadig har opplevd at for eksempel vinduene ikke er blendet når de skal spille i en gymsal. Det er rart at det brukes så lite på skolene, når vi bruker så mye for å lage scenekunsten, mente hun.

-For at DKS skal bli virkelig vellykket må vi få gjennomslag for det i skolen. Noe at utfordringen er at hele ordningen sorterer under både Kulturdepartmentet og Kunnskapsdepartementet. Vi klarer ikke å få nok gjennomslag i Kunnskapsdepartementet, sa Agnete Haaland, leder for Norsk Skuespillerforbund.

Lages det for lite scenekunst for barn og unge i Norge? Av totalt 800 000 skolebarn i Norge, får halvparten ikke et scenekunsttilbud, sa Haaland.

Alt handler om flyt

-Nei, det lages ikke nødvendigvis for lite – alt handler om flyten. En god forestilling fra Teatret Vårt burde kunne turnere i hele landet, ikke bare i hjemfylket Møre og Romsdal. Men vi må samarbeide, ingen av oss kan gjøre jobben alene, sa daglig leder Ådne Sekkelsten i Norsk Scenekunstbruk, som nettopp arbeider med blant annet formidling av scenekunst, særlig den frie scenekunsten, i DKS.

Den Unge Scenen (DUS) er kommet på statsbudsjettet. Dette er ungdom som med lokal støtte, fra blant andre regionteatre, spiller en ny tekst, og som møtes til “kåring” på Det Norske Teatret på våren. Dramaturg Ola E. Bø på Det Norske Teater er styreleder:

-Det fantastiske med DUS er møtet mellom de unge og teksten, og at det oppstår nye ungdomsmiljøer lokalt, som gir positiv effekt der og da, men som også skaper teatermiljøer som ikke fantes tidligere, sa han, men fortalte at de sliter med å holde nivået på tekstene oppe.

Trenger dramatikerne dermed bedre betaling, kanskje? Det mente ikke Carl Morten Amundsen:

-Norske dramatikere er i særklasse de høyest betalte i hele verden. Svenske dramatikere er til sammenligning svært mye lavere betalt.

Amundsen gjentok forøvrig et spørsmål som ble hengende i luften: Kan man tenke seg at norske teatre spesialiserer seg, og at ikke alle må lage teater for barn og unge?

Les om synet på Dramatikkens Hus på NTLF-møtet her!