- Bærer preg av fordommer

Tekst: Nanna Baldersheim Foto: Dag Jenssen/”Ulovleg norsk”, Det Norske Teatret mai 2011

Les hele Scenekunst.no-artikkelen med teaterviterens kritikk her!

Det Norske Teatret:

– Utspillene til Ine T. Berg bærer preg av fordommer mot institusjonsteatrene og er i beste fall en gal forståelse av hvordan man jobber frem et sesongprogram. Det Norske Teatret har i høst vist seg å måtte legge om på repertoaret ettersom virkeligheten ”tok oss igjen”. “Shockheaded Peter” har en form og et innhold som ikke er spillbart etter hendelsene på Utøya, men forestillingen kommer opp våren 2014. Tanken er – som teater – å sette fokus på tema, debatter og innhold som føles relevante for publikum, sier Erik Ulfsby.

Sjefen ved Det Norske Teatret mener at Berg ikke har rett når hun hevder at teatrene ikke er aktuelle, men stort sett kommenterende i etterkant.

– Spørsmål rundt religion, sameksistens mellom ulike trossamfunn, religionenes makt over mennesket, tvil og refleksjoner rundt ugjerninger rettferdiggjort gjennom troen, er tema som går som en rød tråd gjennom teateråret på Det Norske Teatret i stykkene “Abrahams barn”, “Fundamentalisten” og “Tvil”. De største konfliktene i samtiden er religiøst begrunnet og dette er konflikter Det Norske Teatret ønsker å belyse gjennom repertoarvalg, sier Teatersjef Erik Ulfsby.

Ulfsby forteller at Det Norske Teatret har tatt grep for å endre den ensartetet rammen som produksjonene arbeider innenfor, og som Ine T. Berg kritiserer.

– Scene 3 ble startet opp etter nyttår, med et sett regler som produksjonene må jobbe innenfor. For de økonomiske rammene av to produksjoner er teatret nå i stand til å produsere 8 forestillinger på denne scenen. Med fokus på skuespilleren og teksten, 6 ukers prøvetid, i et strippet scenerom og med lite og ingen teaterteknikk, har teatret brakt frem store opplevelser for et stort publikum og er nå nominert til flere priser for arbeidet på denne scenen.

Teatret Vårt:

Sjef for Teatret Vårt, Carl Morten Amundsen, ønsker seg en mer konkret kritikk.

– Jeg synes kritikken er dårlig dokumentert og at det blir for generelt å si at man har satt seg inn i repertoaret, for det er jo unektelig store forskjeller mellom teatrene, selv om man skulle tillate seg å se dette med Oslo-briller. Selv hovedstadens repertoar synes jeg ikke fremstår som veldig likt. Jeg kan heller ikke se at det er en treffende karakteristikk å hevde at det ikke er relevant, sier Amundsen.

Er teatrene for lite samfunnskritiske og aktuelle?

– Man skal være forsiktig med for mye aktualitet. Ting kan bli for tett på til at man klarer å lage teater som er teater og ikke bare aktuelt. Men se på nyproduksjonen på Det Norske Teatret “Abrahams barn” om de tre religionen. Det var jo planlagt i lang tid, og ingen visste at det skulle bli så aktuelt som det er blitt, men ingen kan si at det er et irrelevant stykke, sier teatersjefen.

Riksteatret:

Sjef for Riksteatret, Ellen Horn, er repertoaret deres aktuelt?

– Vi tar opp flere temaer som er aktuelle og vi har et samfunnsorientert program. I fjor hadde vi en forestillingen “Meg eier ingen” om alkoholisme, og i år spiller vi stykket om justismordet på Fritz Moen. Som riksteatersjef har jeg et spesielt oppdrag. Vi skal reise rundt i hele landet og være relevante for publikum i hele Norge. Jeg leter etter temaer som er nettopp det.

Er produksjonsrammene for like, slik at forestillingene blir for like, slik kritikeren hevder?

– På Riksteatret har vi nå implementert en ny modell for en mer prosjektstyrt produksjonsordning. Ett av målene er å skreddersy mer slik at det rette prosjektet får den rette produksjonsprosessen. Da kan vi differensiere mer, forteller Horn.

Sogn og Fjordane Teater:

Sogn og Fjordane teater var ett av teatrene som Ine T. Berg oppga som eksempel på “en tydelig profil basert på en visjon om ønske om å være relevant i sin lokale kontekst og en vilje til å prøve ut nye ting”. Teatersjef Terje Lyngstad, hva er oppskriften?

– Det er veldig hyggelig å få en slik tilbakemelding og det betyr at vårt arbeid med å hente fram politisk engasjerende historier fra regionen og gjøre dem større enn det lokale har fungert og blir lagt merke til. Men ellers synes jeg at det absolutt ikke stemmer at teatrene ikke er aktuelle. Å si kategorisk at mye er likt og at det ikke finnes en egenart mener jeg er feil, sier Lyngstad.

Han trekker fram Hjelmelands arbeid på småscenene som et eksempel på teaterarbeid med høyst aktuelle problemstillinger.

Hva er det dere gjør som er politisk og fengende for publikum?

– Vi har gått tilbake til den opprinnelige ideen om regionteateret. Vi skal være relevante for et publikum som har en vestnorsk identitet. Vi har gjort det utfra en form for nødvendighet fordi vi ser at det rører folk å se lokale historier, som en mobbehistorie som er blitt kjent i mediene, beskrivelser fra rånemiljøet i en liten bygd, som er blitt bearbeidet av oss som kjenner språket, kulturen og identiteten til dem det handler om og til dem som ser på. Publikum kan se seg selv i speilet og bli utfordret. Vi gjør heller det enn å spille for eksempel Shakespeare, som vi ikke har tekniske forutsetninger for å få til og som andre kan gjøre bedre enn oss.