Antikapitalistisk fabel

I Mann uten hensikt bruker Arne Lygre den samme dramatiske fortellerformen som i de to stykkene han tidligere har fått oppført, Mamma og meg og menn, og Brått evig, Nationaltheatrets ”nyttårsforestilling” i 2000: Han dyrker fremdeles en dialog med replikker så enkle og fri for undertekst at de nærmest blir flate, og med jevne mellomrom skaper han avbrudd i dialogene med små monologer der personene med en viss distanse omtaler seg selv i tredje person. Det ser ut til at dette er blitt hans kjennetegn.

Understreker teatraliteten

Regissør Alexander Mørk-Eidem understreker teatraliteten ytterligere ved å la skuespillerne gå ut av rollene sine for å presentere de forskjellige aktene, ja Jon Øigarden , som på det tidspunktet for lengst er avgått ved døden, kommer til og med tilbake for å fortelle oss at nå er forestillingen ferdig.

Både Mamma og meg og menn og Brått evig var familiekrøniker der handlingen utviklet seg i rasende fart, og der kvinnene spilte en sentral rolle. Også i Mann uten hensikt går tiden fort, handlingen spenner over vel 30 år, selv om tidens tann ikke tærer på noen av personenes kraft og vitalitet. Men denne gangen har Arne Lygre skjøvet kvinnene i bakgrunnen.

Høsten 1999 var debatten om mannsrollen svært aktuell, og med sin groteske skildring av en outrert kvinneverden opplevde jeg da Brått evig som et innlegg i nettopp denne debatten. I Mann uten hensikt nærmer Arne Lygre seg også et meget aktuelt tema i det hans hovedperson, Peter, er en slags Røkke-skikkelse, en dristig og dyktig gründer som alt lykkes for.

Gründerkarriere

Når stykket begynner, har Peter nettopp seilt yachten sin inn i en vestlandsfjord. Han blir så betatt av den storslåtte naturen at han øyeblikkelig bestemmer seg for å selge seg ut av alle sine selskap, og grunnlegge en ny by nettopp her. Når hans bror, som også er hans trofaste følgesvenn, kommer med innvendinger, feier Peter dem bort. Med enkle, effektive og brutale midler overvinner han motstanden til grunneieren som først nektet å selge, og neste scene er byens 20-årsjubileum som de tre karene feirer sammen – grunneieren er nå blitt Peters trofaste tjener.

Mer får vi ikke vite om Peters gründerkarriere: Nå er det først hans medmenneskelige forhold, eller kanskje rettere hans mangel på slike forhold, som står i sentrum, og så, i siste akt, pengenes destruktive virkning på hans ”bror”.

Menneskelige bånd

Hvis jeg skjønner Arne Lygre riktig, så har Peter verken hatt tid eller overskudd til å bygge nære bånd til andre mennesker. Men han har jo penger, og alt er til salgs: Han skaffer seg en eks-kone, for han vil naturligvis ikke ha en kone, det klarer seg lenge med en kvinne som stiller opp hver gang han befaler det, og når han på dødsleiet føler behov for et barn – vips, får han tak i en datter.

Snart skjønner vi at heller ikke Bror er en ekte bror – men der de andre får sin betaling i feite daglige konvolutter, er Bror blitt Peters enearving. Og så snart Peter er død, forandrer den tjenestevillige, ydmyke og vennlige Bror seg til en brutal bølle. Men hva gjør det? Han har penger, og det er penger menneskene vil ha – ikke kjærlighet, respekt eller verdighet. Og igjen et lite spark til kvinnen: Kone er villig til å nedverdiges og ydmykes for pengenes skyld – ja kanskje det nettopp er det som tenner henne seksuelt.

Penger korrumperer

Slik jeg forstår Mann uten hensikt er Arne Lygres budskap enkelt: Penger og makt korrumperer, og ødelegger alle menneskelige forhold. Det kan man utvilsomt være enig i, selv om budskapet ikke er så veldig originalt.

Det hadde for så vidt ikke vært så farlig, hadde Mann uten hensikt blitt drivende godt teater. Det er det dessverre ikke. Kanskje fordi han ønsker å være annerledes og original, har Arne Lygre gitt sin antikapitalistiske fabel en form som ikke fungerer godt på scenen, og som dessuten virker litt pretensiøs.

Gode skuespillerprestasjoner over hele linjen – med Petronella Barker i særklasse, hun makter å gi sin Kone (Eks-kone) en underlig gåtefullhet . Alexander Mørk-Eidem har i sin regi vært svært trofast overfor dramatikerens intensjoner, og Dagny Drage Kleiva, kanskje aller mest fotograf Per Eide, har skapt en fin ramme om Mann uten hensikt.

På pluss-siden er det flott med en dramatiker som motbeviser Morten Borgersens påstand om at dagens dramatikere bare skriver om familieproblemer og kriser i parforhold. Men samtidig må jeg innrømme at jeg ble skuffet: Når Arne Lygre først gir seg i kast med et så spennende og aktuelt tema som pengenes makt, hadde jeg håpet at han ville kunne tilføre problemstillingen noe nytt og originalt. Slik jeg opplever Mann uten hensikt, beveger Arne Lygres samfunnskritikk seg langs ganske konvensjonelle tankebaner.

Nationaltheatret, Torshov Mann uten hensikt av Arne Lygre Regi: Alexander Mørk-Eidem Scenografi og kostymer: Dagny Drage Kleiva Foto av fjord: Per Heide I rollene: Jon Øigarden, Trond Espen Seim, Petronella Barker, Kaia Varjord, Trine Wiggen, Håkon Ramstad