På scenen er det satt opp forheng i hvite metallrør med feltsykehusgrønne gardiner og hvite skrivebordslamper av industritypen. Og så kommer danserne, kroppene. En mann og en kvinne kledd i blekbrune joggedresser med mørkebrune strikkbånd og anatomiske detaljer. En 70-talls-estetikk med nikk til Trond Viggos banebrytende Kroppen, men med mer ”klinikk” enn ”kos” i sømmene. Scenelyset er operasjonssalshvitt mer enn barne-tv varmt, og joggedressenes detaljer er sparsommelige abstraksjoner mer enn rekvisitter fra Fantorangen: et nyre på vei ut av magen ligner en tampong med blod, mens en ryggsøyle kryper ut av genseren som et blekt tusenbein. Men så kommer stemmen til Torgersen over høyttaleranlegget som en betryggende kopp med melk og honning, og den bistre scenografien kjennes litt mindre mørk og hard i kantene.
Hunder er bare litt smartere enn oss
Mens danserne Marianne Kjærsund og Erik Rulin illustrerer teksten med et utprøvende kroppsspråk – passende, nyfødte bevegelser som om de er laget av brusk, heller enn bein – forteller Trond Viggo med liv og lyst hvordan vi er skrudd sammen:
”Hunder ser bedre enn mennesker, og de er bare litt smartere enn oss!” Sier han med barnas stemme, og: ”Vi trenger bare ett nyre, men jeg vet ikke helt hvilket det er.” Manuset er konstruert av autentiske intervjuer med barn i alderen fire til tolv år. Det er til å le høyt av, og det er tankevekkende fordi barnas forklaringer er fantasifulle; fordi de er formulert med en selvsagt økonomi som voksent språk ofte mangler, og fordi innholdet av og til blandes med ekte legevitenskap slik at vi aldri kan være helt sikre på sannhetsgehalten. Eller? Huden, menneskets største organ, er på størrelsen med en dyne når den brettes ut, eller det jeg som er på jordet?
Muligens er vi alle på jordet
Muligens er vi alle på jordet når det gjelder kroppen – og helt innforståtte – og det er det som gjør konseptet bak stykket så bra: å la barna finne de beste forklaringene der vi voksne er pinlig klar over alt vi ikke vet, og heller konsulterer Google enn å resonere oss frem til mulige eller morsomme forklaringer. For hva er hår, negler og bein egentlig laget av? Flass og støv, foreslås det her. Og hvorfor er det sånn at voksne mennesker slutter å ha lyst til å ligge med hverandre når de blir eldre? Her kunne vel de fleste av oss å ha kommet med en flokete flette av forklaringer, mens et av barna gjør det enkelt, og sier: ”Mennesker slutter å ha sex fordi de blir utslitte, og har brukt opp alle kreftene sine på å tenke på fortiden.” Blir det så mye mer poetisk enn dét?
Lekegrind for voksne
Men tilbake til selve handlingen og atmosfæren på scenegulvet. For, mens Trond Viggo forteller, prøver altså Kjærsund og Rulin ut de anatomiske påstandene i form av umælende isolasjonsbevegelser og sammenfiltrede duetter. Ikke uten humor, men utført med en merkverdig introvert holdning – ansiktsuttrykk, kroppsspråk – som matcher de nakne rekvisittene istedenfor innholdet. Og dette undrer meg: hvorfor la den fysiske illustrasjonen av barnas glød og legens glede fremføres med en så innadvendt energi – eller skal vi si regi? Teksten er som sagt god, på det beste poetisk – og barna i salen skratter når Rulin river ryggraden ut av Kjærsund – men det er foreldrene som ler høyest og mest frydefullt. Og, det er de som trekker pusten ettertenksomt når barna er stumme. Og hva betyr det? Jo, at Haagenrud, med Trond Viggo, den sparsommelige 70-talls-scenografien og ordene fra barnemunn, har laget et stykke som er fundert i de voksnes erfaringer: av å ha vært barn, og å være barn som har vokst opp og fått barn selv. Anatomi for nybegynnere er ikke en lekekrok for småskoleelever, men et alvorsmettet tankerom for voksne.
Voksenforestilling under barneflagg?
I prosjektbeskrivelsen står det imidertid: ”Gjennom dans og tekst inspireres barna til et fantasifullt og lystbetont forhold til kroppen, samtidig som de forhåpentligvis også reflekterer kritisk rundt Sannheten med stor S, selv om den presenteres av en autoritet.” Den intensjonen er klokt tenkt og fint formulert, men passer bedre på de som betaler billetten, enn de små som følger dem. Så blir spørsmålet: hvordan skal stykket finne sitt publikum når det i realiteten ikke er laget for målgruppa? Skulle Anatomi for nybegynnere kunne sendes på skoleturné – som innholdet fortjener – hadde den nytt godt av en mer fargerik og mindre introvert kommunikasjon av alt det fantastisk-absurde, og sånn-passe-logiske, ved hylstrene vi alle sammen traver rundt i: kroppen!
Koreograf Hege Haagenrud svarer på Ragnhild Brochmanns kritikktekst i Periskop.nos spalte “Svar en kritiker”: – Vi kan ikke nå alle (Periskop.no 9.12.16)
Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.