Ambisiøst, men ikke helt vellykket

En norsk urpremiere – og attpåtil urpremieren på et stykke som vant den svensk-norske dramatikerkonkurransen som ble utlyst i forbindelse med 2005, og skrevet av dramatikeren som i år vant den prestisjetunge Ibsenprisen for to enaktere, Meir og Dama i luka. Ikke nok med det: Kveldens regissør, Kjersti Haugen, signerer med denne oppsetningen sin diplomoppgave, og avslutter sitt fireårige studium på Teaterskolens sceneinstruktør.

En spennende aften

Ikke rart at spenningen var stor før premieren. For å si det med en gang: Selv om Frank er et ambisiøst og interessant prosjekt, og selv om Kjersti Haugens regi er uhyre bevisst og gjennomtenkt, ble kvelden ikke helt vellykket.

Jeg har tidligere sett to av Maria Tryti Vennerøds enaktere, Ta meg på vengjene og Dama i luka, og jeg skal ærlig innrømme at jeg på grunnlag av dem ikke helt har skjønt hvorfor så mange i teaterverden anså henne som vårt kanskje mest spennende dramatisk talent.

Etter Frank skjønner jeg det bedre. Slik jeg opplever stykket, har teksten den helt spesielle egenskap at den kan leses og tolkes på flere plan: På den ene siden er Frank en lett surrealistisk absurd fortelling om en pen og hyggelig ung mann, med et sterkt drag på damene, som tilbringer sine dager i et selvvalgt og konfortabelt fangenskap.

Fangenskapet

Han fordriver tiden med å stable – Maria Tryti Vennerød sier ikke noe om hva han stabler, men Kjersti Haugen lar ham stable både saccosekker og statistene i folkehavet.

Ellers ser han på Dagsrevyen, og får jevnlig besøk, både av sin gamle mor og av kjæresten – eller fangevokteren? – Ute som stadig oppfordrer ham til å bli med henne ”ut og slåst”. Men Frank har det bra, han føler ingen trang til å redde verdens sultende barn.

Så dukker plutselig Frid opp – bokstavelig talt ingenstedsfra. Hun gir seg først ut for å være sakfører, men skifter yrke underveis til både poet og journalist. Med Frids tilsynekomst starter en slags oppvåkningsprosess hos Frank, og den forsterkes av at Franks gamle kompis – eller rival? – Svein Roger dukker opp. Frank slår i hjel den masete moren som har stor forståelse for handlingen, ” ein kvar son drep mor si, før eller seinare. Det er sånn det er”, konstaterer hun filosofisk.

Friheten

Nå kan Frank være fri. Han oppdager at dørene aldri har vært låst, at friheten hele tiden har vært innen rekkevidde. Først blir han helt beruset av den nye situasjonen, ikke minst av seg selv: han er Frank, den store helten, den helt spesielle, og alle muligheter står åpne.

Men snart melder spørsmålet seg: Hva skal han gjøre med denne friheten? Han tar revansj over Svein Roger, men det er ikke nok. Han begynner å lengte etter Ute: Hun visste hva friheten var.

Men Ute vil ikke lenger ha han med “ut og slåst”, og Frid vil ikke se på Dagsrevyen med ham lenger. De sier begge det samme ”eg trur ikkje eg kunne om eg ville ein gong”.

Og stykket slutter med at Frank sitter forvirret og nedtrykt: ”Det var nokon som sa, eg hugsar ikkje kven, at eg var i fengsel. Eg var i fengsel. Men eg hugsar framleis ikkje kvifor -/Kanskje er eg her – kanskje er her enno”. Han er helt alene, alle de – imaginære? – personene som har omgitt ham er borte, og han roper fortvilet: ”Er det nokon der ute?”

Flere plan

På dette planet er Frank en rekke variasjoner over den menneskelige frihet i en verden hvor alle materielle behov er dekket: ”eg har mjølk, radio og nokk dasspapir”, sier Frank fornøyd.

Men stykket kan også leses som en politisk parabel over det selvtilfredse Norge, det lille landet langt mot nord. Eller for å sitere Franks første replikk som han også gjentar på slutten av stykket: ”Du trur at du ikkje kan ta fyr, kva? Her du lever oppe i sprengkulda, her oppe på det iskalde loftet, her ingen var skapt til å leva, kor vi er berre på trass, og du trur at her oppe, her, her på loftet, kor du kikar ned gjennom små hol i golvet og lever deg inn og trur at du er med på det heile, med men på sikker avstand, her trur du at du er trygg, kva?”

Det er noe fascinerende ved dette dobbelte perspektivet, som også gir Frank en politisk dimensjon. Problemet er bare at slik teksten spilles på Det Norske, fungerer den for dårlig som teater: I perioder blir den faktisk ganske kjedelig.

Overlesset regi

Jeg var lenge i tvil om skylden lå hos regissør Kjersti Haugen eller hos dramatiker Maria Tryti Vennerød. Etter å ha lest Frank ganske nøye, er min konklusjon at de to må dele på ansvaret.

Maria Tryti Vennerøds tekst er enormt springende. Hennes univers er styrt av en egen drømmelogikk som ofte gjør det vanskelig å følge hennes mange absurde tankesprang.

Kjersti Haugen har opplagt en veldig sans for Vennerøds mange innfall, og hun lykkes ofte i å gi dem slående visuelt inntrykk – for eksempel i det første møtet mellom Frank og moren – eller når alle på scenen kommer viftende med norske flagg for å gratulere Frank med friheten i beste 17. mai-tradisjon – en vellykket hentydning til stykkets politiske innhold.

Hun har derimot ikke samme evne til å gi en retning til Vennerøds replikker, og ordene – som spiller en viktig rolle i Vennerøds dramatikk – blir her i altfor stor grad underordnet det voldsomme og ekspressive fysiske teateruttrykket til Kjersti Hauge.

Hun har da også hatt russiske Irina Malatjevskaja som dramaturg, mans Hans Henriksen – også han utdannet i Petersburg – har vært hennes veileder, og Hauge later til å være sterkt påvirket av den spesielle russiske overdådigheten – som for øvrig også preget Hans Henriksens regi av Tsjekhovs Ivanov tidligere i år.

Resultatet blir en overlesset regi, som riktignok hele tiden tar utgangspunkt i Vennerøds tekst, men som langt fra å forsøke å holde hennes løsslupne fantasi i tøyler, i stedet stadig utbroderer og overtydeliggjør dramatikerens intensjoner med det resultatet at oppsetningen blir langdryg.

Stor spilleglede

Forestillingen tar seg opp underveis, og andre del – Franks problemer med friheten – ble langt mer interessant enn den første. Paradoksalt nok, for teksten i annen del er mer problematisk.

Skuespillerne går inn for oppgaven med liv og lyst: Nicolai Cleve Broch, først og fremst, som Frank bærer han jo hele forestillingen, men også Charlotte Frogner som Ute, Ingrid Bolsø Berdal som Frid og Marianne Krogh som Franks mor. Hallvard Holmen var både energisk, spretten og riktig harry som Svein Roger; for anledningen snakket han sin egen nordlands-dialekt, kanskje for å trene seg opp til Hamletrollen i Harstad?

Det Norske Teatret, Prøvesalen Frank av Maria Tryti Vennerød Regi: Kjersti Haugen Scenografi: Bård Lie Thorbjørnsen Kostyme: Ane Åsheim Lysdesign: Ingrid Tønder Med: Nicolai Cleve Broch, Charlotte Frogner, Ingrid Bolsø Berdal, Marianne Krogh, Hallvard Holmen, Anne-Lise Tora Berit Nilsen, Hanna Marie Knudsen, Stine Fevik, Håkon Mathias Vassvik, Erlend Samnøen