Å skrive for den minste i seg selv

Barn har minst makt i samfunnet og ingen økonomiske muskler, så de må i alle sammenheng – sammen med pensjonistene – finne seg i å bli plassert nederst ved bordet. Slik er det med kunst og kultur for barn også. Nederst ved bordet og sist i køen, bortsett fra de få gangene da den voksne verden plutselig får vond samvittighet – for det hender det jo heldigvis at den får. Den burde bare kjenne på samvittigheten langt oftere.

Det er dette jeg har tenkt å drodle litt fritt rundt – men selv om jeg kommer til å ta utgangspunkt i mitt eget yrke, som forfatter, tror jeg nok at det jeg sier dessverre gjelder for andre kunstnergrupper også.

Billedbøker og ordentlige bøker Billedbøker – ja, nettopp billedbøker – er blitt mer og mer viktige for meg. Mye viktigere enn å skrive romaner (selv om jeg skriver en hel del av det slaget også.) Og jeg oppfatter det ikke bare som arrogant, men direkte dumt, det som hender meg av og til og i hvert fall nesten hver høst: At folk stanser meg og spør om jeg kommer med en ny bok i år – og hvis jeg svarer: Ja. Jeg har laget en billedbok, den handler om…., så vil den som har spurt helt sikkert lytte med tomt ansikt – og man formelig aner at ordene riktignok går inn gjennom ørene, men at de helt opplagt blir til røk inne i hodet – og så sier han kanskje: Javel. Eller han tar sats og sier: Det var ikke sånn jeg mente det, jeg mente: Kommer du ikke snart med en ordentlig bok? Og jeg vet at det han helst har lyst til å si er: Ja, for du trenger jo ikke å skrive for barn, du får jo antatt ordentlige bøker også!

Uten bruksanvisning Etter min mening er dette å snu tingene fullstendig på hodet. Og blir jeg skikkelig provosert kan jeg for eksempel finne på å si at: Jeg skriver for barn fordi jeg liker å ha et publikum som er våkent og skarpt nok til å forstå og fornemme ting som ikke alltid lar seg forklare. Jeg skriver for barn fordi jeg liker å ha et intelligent publikum som ikke nødvendigvis må ha alt inn med teskjeer, men som er lekent og fantasirikt nok til å henge med i svingene selv om bordet skulle løfte seg og fly ut gjennom vinduet. Barn er kloke nok til å akseptere at det finnes situasjoner der også dyr og blomster kan snakke, og forståelsesfulle nok til å innrømme også fisk og skalldyr et privatliv. Jeg skriver for barn fordi barn ikke ustanselig roper på en bruksanvisning.

For meg er det samtidig et spørsmål om å holde meg språklig våken. Og da vet jeg ingen bedre måte enn å holde kontakten med barn. Barn bruker nemlig ofte språket på en slik måte at det er som om vi hører ordene for første gang. Nærmere den "rene" poesi er det ikke mulig å komme. Hvis vi tar oss tid til å lytte.

Den minste i meg selv Dessuten er det min overbevisning at mennesker er som trær. Vi er fulle av årringer. Vi er ikke bare den vi akkurat nå "er". Vi er også alle dem vi har "vært". Den fem-åringen jeg en gang var, den ungdommen, den tredveåringen, den førtiåringen, den femtiåringen jeg var – alle disse bærer jeg fremdeles med meg. Og alle disse versjonene gjelder det å holde kontakt med – slik at vi ikke mister oss selv … Dypt der inne – bak skjegg og dobbelthaker – lever ennå barnet i oss. Og mister vi for alvor kontakten med den minste i oss – da tror jeg vi virkelig er ille ute. Da er vi blitt voksne på den aldeles gale måten. Så når jeg skriver for de minste, så skriver jeg for den minste i meg selv. Sånn er det.

Men billedbøker er jo ment for ganske små barn, ikke sant? Joda, det kan de være. Men de trenger slett ikke alltid å være det! De kan være for barn av alle aldre, ja, de kan til og med passe for barn som er blitt så gamle at de selv er blitt foreldre! For en bok kan nemlig også være et torg – en møteplass for mennesker fra flere generasjoner. Dette har på sett og vis vært mitt hovedprosjekt de siste tyve årene: å forsøke å lage bøker og skuespill som både voksne og barn kan ha glede av, lese sammen, se sammen – kanskje forstå forskjellig – men likevel dele en opplevelse.

Men hva er da en "barnebok" – hvis den slik jeg mener nær sagt er "for alle"? Det er en bok som gjerne tar utgangspunkt i barns behov og barns verden, men det er en bok som ikke bare er ment for dem som er unge av år, men for alle som vet at det barnet vi en gang har vært finnes levende inne i oss.

Hva med å sette seg inn i det? Optimistene tror at verden går fremover. Vi pessimister frykter at den går i ring – slik den antagelig alltid har gjort. For ta nå dette med barnebøker. Hvor lenge har vi ikke snakket om at dette er likeverdig litteratur på linje med alt annet? Veldig lenge. Har det hjulpet noe? Tja. Jeg vet ikke hvor mange barnebøker du har sett anmeldt i den avisen du pleier å lese. I de avisene jeg selv leser er barnebøker så godt som usynlige. Kulturjournalister – unntak finnes heldigvis, men flertallet vil ikke nedlate seg til å omtale hverken bøker eller teater som er “bare for barn”. Eller de unnskylder seg med at de ikke har noe "greie på det". (Men så får de vel for svingende sette sette seg inn i det? Slik de forhåpentligvis prøver å gjøre med andre ting også?) For selv om det naturligvis er litt å glede seg over sånn innimellom, så er det langt igjen. Det vil ennå ta lang tid før barneboken er akseptert som et fullverdig medlem av den kulturelle kjernefamilie. (Hvis den noen gang blir det). På samme måte som det også fremdeles vil ta lang tid før alt annet arbeid som prioriterer barn og barns behov får den status det fortjener.

MENTALITETSFORANDRINGER ER SOM KJENT DE LANGSOMSTE BEVEGELSER SOM FINNES.

"Barn leser jo ikke aviser" Jeg har snakket med journalister og redaksjoner om fraværet av barnekultur i spaltene. Jeg har spurt om hvorfor avisen deres ikke har en halv side i uken om barnelitteratur og kunst- og kulturtilbud for barn. Og svaret har hver gang vært like hoderystende. – Men barn leser jo ikke aviser, sier de og ser overbærende på meg. – Nei, sier jeg. – Men en slik spalte er jo ikke ment for barn, den er ment for foreldre og besteforeldre, onkler og tanter. Slik at de kan være informert og oppdatert.

Da rister erfarne avisfolk bare enda mer uforstående på de bedrevitende mediahodene sine.

Og hva med de såkalte damebladene? Faste spalter om barnekultur er naturligvis helt uinteressant for dem også. – Men, pleier jeg å si, – mener dere virkelig at det er INGEN av de kvinnelige leserne deres som har barn? Ingen som kjenner noen barn engang?

Likeverd Hittil har jeg ikke kommet noen vei. Og det er dumt. For hva er den viktigste enkeltfaktoren hvis vi vil skape interesse for og anerkjennelse av kunst og kultur for barn og ungdom? Svar: Det ville hjelpe en hel del og ganske mye om massemedia for eksempel forsto at en billedbok og en roman kan være to likeverdige kulturelle uttrykk – samtidig som det ville vært utrolig hyggelig om kulturjournalister var like begeistret for kultur som sportsjournalister er for sport!