Vellykket forsøk på kanonutvidelse

Konserten Singing for the Sake of My Soul var ifølge arrangørens nettsider «en feiring av den afrikanske diasporaens bidrag til og innflytelse på vestlig klassisk musikk, gjennom sang». Konserten fant sted på Nordic Black Theatres scene Cafeteatret og var en del av Black History Month. På scenen stod den norske mezzosopranen Siv Misund, som har afroamerikanske røtter og dermed en «dobbel kulturarv», slik hun selv formulerer det i programteksten.

Personlig formidling i enkelt format

Oppsettet for konserten var enkelt; Misund og pianist Monica Tomescu-Rohde var de eneste utøverne, og den lille scenen inneholdt bare flygel og notestativ. Repertoaret bestod av korte lieder og pianostykker av komponister fra flere generasjoner, som Florence Price (1887–1953), hennes elev Margaret Bonds (1913–1972), Leslie Adams (1932–2024) og Errollyn Wallen (1958–).

Fra scenen ga Misund oss introduksjoner til verkene og sangtekstene samtidig som hun plasserte seg selv i dem. Hun fortalte om sine egne erfaringer med å jobbe med dette nokså ukjente klassiske repertoaret, og om sin bakgrunn og sitt liv i lys av musikken hun hadde valgt å fremføre. Hun delte også erfaringer fra sin egen studietid, om det å tro på seg selv og finne sitt eget prosjekt, og viste hvordan dette ble gjenspeilet i sangene. Som formidlingsgrep fungerte dette veldig godt, og det skapte en nærhet til publikum som gav en atmosfære av intimitet som kledde det enkle formatet.

Jazz og ekspressivitet

Felles for all musikken på programmet er hørbar påvirkning fra andre sjangre som kan kobles til afrikansk diasporakultur og den afroamerikanske kulturarven, som ulike folkemusikktradisjoner, spirituals, jazz og blues. Typiske stilmarkører fra den vestlige kunstmusikken, som romantiske og impresjonistiske klanger og gester, er blandet med pentatonskalaer, modalitet, rytmiske synkoperinger og repetisjoner, og ofte mindre utviklingspregede harmoniske forløp.

Misunds stemme var solid og kraftig, og fremstod med autoritet og en autentisitet farget av en tilsynelatende ektefølt tro på verkene hun fremførte og deres respektive tekster. Rent teknisk manglet hun kanskje de virkelig store toppene og bunnene, det helt skjøre og det eksplosive som kunne løftet enkelte av verkene enda et hakk opp og skapt en større inderlighet.

Men alt i alt følte jeg at det var nok til å bære gjennom det en time lange programmet, hvor de aller beste tolkningene var Prices Words for a spiritual og Bonds He never said a mumblin’ word, der melodier fra spirituals resonnerte med en uttrykksmessig renhet og ekspressivitet som så ut til å gi Misunds stemme rom til virkelig å ta plass.

Errollyn Wallens to sanger Guru og North var sammen med Frederick C. Tillis sin Singing for the sake of my soul de mest ekspressive liedene på programmet. Denne musikken var preget av ostinater, sterk dynamikk og store oppbyggingskurver, og var som kraftige utrop, som for å understreke viktigheten av å kunne uttrykke seg fritt. Misunds stemme var utvilsomt i sitt rette element i disse verkene.

Musikken til Leslie Adams dyrket derimot det som for meg fremstår som et tydeligere jazzideal. Her syntes jeg den klassiske måten å synge på kom litt til kort. For det er noe med det svevende, modale og kromatiske, tilbakelente og improvisatoriske som vil noe helt annet enn å tvinge utøveren inn i rigide og urokkelige strukturer. To typer musikk fløt rundt uten liksom helt å nærme seg hverandre, og jeg satt igjen med et ønske om noe mer genuint og uforbeholdent i enten den ene eller den andre retningen. Jeg hadde ønsket meg en større fleksibilitet hos Misund her – at hun tonet ned det ekspressive, forholdt seg mindre pedantisk til notene, og kanskje til og med utfordret sin egen syngestil.

Ragtime og impresjonisme

Av pianostykker fikk vi blant annet høre Prices Three Little N*gro Dances som i kjent ragtimestil gled av sted i synkoper, ompa-takt og pentatonskalaer, med titlene «Hoe Cake», «Rabbit Foot» og «Ticklin’ Toes», som refererer til slavegjorte menneskers arbeid. Disse korte karakterstykkene regnes som et av de tydeligste eksemplene på hvordan Price kombinerte afroamerikansk folkemusikk og stilidealer fra den vestlige kunstmusikken. Den sparsomme registerbruken og enkle strukturen peker på et uttrykk som er forfriskende langt fra ideer om vestlig pompøs grandiositet, men som allikevel evner å fange lag på lag av dybde ved å insistere på sin autentisitet.

Margaret Bonds «The Bells» (fra Spiritual suite) var derimot et betydelig mer impresjonismeinspirert stykke som utforsket pianoets klanglige muligheter, med utstrakt bruk av modalitet og ubeskjeden pedalbruk og der inspirasjon folkemusikk var mindre fremtredende. Best likte jeg Tomescu-Rohdes versjon av Price, der tolkningene tydelig understreket karakterene i stykket, mens «The Bells» manglet noe fløyel og forsiktighet i anslagene til virkelig å la klangen få lede musikken.

En snever kanon

De siste årene har det vært en oppblomstring av musikk av komponister med afrikanske røtter på både orkester- og kammermusikkprogrammer, aller mest i USA, men også i Europa. Price ble for eksempel for første gang spilt av Oslo-filharmonien i år og Julius Eastman har fått stor plass på arenaer for ny musikk som Ultimafestivalen og Darmstädter Ferienkurse.

Komponister som Price, Bonds, William Grant Still og William Dawson hadde stor suksess i sin egen levetid (vel og merke ikke uten problemer som følge av raselover og diskriminering), men de forsvant allikevel fra konsertprogrammene utover 1900-tallet. Mens den musikalske kanonen snevret seg inn i genidyrkelse foret av markedskrefter og akademias smale syn på hva som var viktig musikk og ikke, har mye av den musikken som dokumenterte en levende, kompleks og mangslungen fortid havnet i arkivene.

Fraværet av disse komponistene på konsertprogrammer føyer seg inn i et større mønster av ekskludering, der blant annet kvinnelige komponister og representanter for ulike minoritetsgrupper, som var viktige stemmer i sin samtid, har forduftet. Vi ser nå et økende ønske om å gjenoppdage disse komponistene, som har bidratt med viktige og ofte uvurderlige perspektiver på musikkhistorien.

Selv om noe gjøres, er det langt fra nok. Det viktigste og mest åpenbare er at musikere, ensembler og orkestre aktivt må grave i arkivet og tørre å kanskje legge til side ett «mesterverk» på programmet til fordel for noe nytt. Dessuten har utdanningsinstitusjonene et ansvar for å utdanne musikere til å forstå at ens identitet som utøver ikke bare handler om hvordan man spiller, men også hva man spiller. En nysgjerrighet rundt nytt repertoar er en selvfølge blant samtidsmusikkutøvere. Mer nevneverdig er det at det i tidligmusikken har vært nær sagt en eksplosjon av nye komponistnavn på blokka. Det er verdt å merke seg hvordan hele sjangeren parallelt har våknet til live og er mer populær enn noen gang.

Misund gjør en utvilsomt viktig jobb med å sette det som for de fleste er ukjent musikk på programmet. Med det åpner og utvider hun liedsjangerens repertoar. Og slike musikere, som tør, trengs det flere av.