Velbalansert og rotete

Årets Borealis-festival åpnet med en urpremiere: kammeroperaen Nara, av den norsk-finske komponisten Tze Yeung Ho med libretto av Linda Gabrielsen. Den handler om keiserinnen Cixi, en av de siste lederne av Quing-dynastiet i Kina, som varte fra 1644 til 1911. Cixi, enkekeiserinnen som hun ofte kalles, er en myteomspunnet skikkelse, med et ettermæle fylt av motsetninger. Hun fremstilles både som en iskald, herskesyk tyrann, og en moderne leder, kan vi lese i forhåndsmaterialet.

Operaen finner sted mot slutten av Cixis liv, når hun er i gang med å gjennomføre flere moderniserende reformer. Viktigst av dem var forbudet mot fotbinding, en tradisjon som hadde vært sentral i Kina i tusen år. Nara formidler en omfattende og komplisert historie om makt, kulturer og tradisjoner.

Proppfull av idéer

Musikken består av energiske melodifragmenter, så korte og destillerte at de oppfattes som gester og effekter. Dette blandes med en støyestetikk som komponisten selv forteller (i en innspilt introduksjon om operaen) finnes i både vestlig samtidsmusikktradisjon og i kinesisk improvisasjonskunst. Ho utforsker blandingsforholdet mellom de to musikalske elementene i løpet av operaens gang.

Instrumenteringen er denne musikkens største styrke. Selv med et sammensatt ensemble, bestående av seks vestlige orkesterinstrumenter, ett akkordeon og to tradisjonelle kinesiske instrumenter, er klangen alltid i balanse. Ho skaper vakre klanglige blandinger og ingen instrumenter høres noen gang malplassert ut. Det er spesielt imponerende hvordan de ulike instrumentene «lærer av hverandre». For eksempel smitter de fluktuerende klangene fra det kinesiske strengeinstrumentet zheng over på fiolin, bratsj og cello.

Musikken er proppfull av idéer og inneholder masse auditiv informasjon. Dette gjør den klanglige paletten bred, og Ho er dyktig til å male varierte klangfarger. Allikevel begynner jeg på et tidspunkt å savne noen holdepunkter. Operaen oppfattes til slutt som en lang strøm av musikk man aldri blir helt kjent med.

Samspilt «musikertog»

Notene krever mye av de ulike involverte aktørene, men gir også rom for noen svært imponerende prestasjoner. Særlig kontratenoren Sean Bell, som spiller den underdanige evnukken og tjeneren An Dehai, må trekkes frem. Han imponerer stort med sylskarp artikulasjon og et overskudd i fraseringene, over et bredt register. Hos musikk er teknisk krevende, med skiftende rytmer og melodier som beveger seg raskt opp og ned oktavene, men det høres enkelt ut når Bell synger.

De ni musikerne, som sitter som et tog, to og to på rekke, stuet bort på venstre side av scenen, overbeviser også i sitt møte med den energiske musikken. Dirigent Gunvald Ottesen maner frem sylskarpe klanger og teksturer, gitt av det kompliserte notebildet. Den uvanlige plasseringen går ikke ut over samspillet på noe som helst tidspunkt.

Tablåer fra et keiserinneliv

Operaen er satt til en tid hvor Kina er i endring. To opiumskriger er avsluttet, Japan er på fremmars og Kina må modernisere seg for å holde utenlandske imperialister unna. Alt dette er kun et bakteppe i denne operaen. Det meste av fokuset gis det nære og personlige. Handlingen fortelles i en slags tablåform. Selv om Cixi er den viktigste rollefiguren, er det ingen som har en tydelig hovedrolle.

En rollefigur vi blir kjent med tidlig, er den syv år gamle jenta Bao, spilt av sopranen Sandrine Schau, som skal få den smertefulle bursdagsgaven å få sine føtter bundet. Ifølge skikken ble dette gjort så hun en gang kan være appellerende for en mann. På bursdagen skal hun og faren (i tillegg til å binde føtter) prøve å snike seg så tett som mulig inn på den forbudte byen, der Cixi bor, for å prøve å få et glimt av keiserinnen, noe som er ulovlig og risikabelt.

Utenom dette har ikke operaen så mye lineær handling. Mye av plotet formidler dagligdagse hendelser i livet til Cixi, og hennes indre tanker om tradisjoner og kulturer.

I tillegg til sangsolistene og koret drives Naras narrativ frem av Mimesis Heidi Dahlsveen, som har en fortellerrolle.

Hersker, men «fortsatt kvinne»

I operaens avslutning har Bao og faren sneket seg inn i Den forbudte by. Der får de se keiserinnes ansikt. I stedet for å få straff blir dette et rørende møte mellom Bao og Cixi. Enkekeiserinnen får se de misformede føttene til den unge jenta og setter med dette i gang forbudet mot forbinding, som videre eskalerer flere moderniserende reformer. 

Bao er forestillingens sterkeste rollefigur og blir godt gestaltet av Schau. Gjennom hennes nysgjerrige barnesinn blir vi introdusert for en ukjent tradisjon, og hun stiller de spørsmålene vi selv stiller oss. Hvorfor viser keiserinnen aldri ansiktet? Hvorfor forlater keiserinnen aldri den forbudte byen? Hvorfor får ikke keiserinnen lov til å bruke hovedinngangen? Svaret hun til stadighet får fra faren er: Selv om hun er hersker, er hun fortsatt kvinne. Absurditeten rundt at Cixi, på tross av å være keiserinne, har innskrenkede rettigheter, utforskes i librettoen. I lange partier synger eller sier Cixi (Hege Høisæter) ingenting, men hennes tanker og ord blir formidlet av fortelleren, og av hennes trofaste tjener An Dehai. Alle karakterene i denne operaen er underkastet strenge tradisjoner.

En viktig del av operaen er hvordan tradisjonene påvirker enkeltmennesket, og hvordan de sees i møte med andre kulturer. Katharine Carl (Josh Spear), en amerikansk maler som bor hos Cixi, spør en gang om hvorfor unge jenter må binde føttene. Cixi svarer med et spørsmål: Hvorfor må du gå med et korsett så stramt at du ikke får puste? I møte med europeiske diplomater vises en vestlig arroganse, for eksempel når gjestene hånler av Cixis frykt for at jernbanen skal forstyrre de døde.

Katharine Carl har i starten en viktig rolle når hun blir et salgs bilde på den vestlige dobbeltmoralen, som skal være belærende overfor Quing-dynastiets kultur, uten å se bjelken i sitt eget øye. Etter hvert blir hennes rolle på scenen mer irrelevant. Det hadde vært interessant å se hennes rollefigur utvikle seg.

Pent og pyntelig

Libretto og musikk beriker hverandre på det tematiske planet. Det virker som om Ho og Gabrielsen har gått aktivt inn for å unngå åpenbare koblinger og klisjéer. Et eksempel på dette forekommer på et dramatisk punkt i operaen hvor keiserinne Cixi blir fornærmet og utagerer i raseri, kun akkompagnert av en enslig fiolin. Flere steder forteller musikken noe annet enn det teksten gjør, noe som kler Cixis tvetydige ettermæle. Ho og Gabrielsen portretterer ikke keiserinnen som enten den omsorgsfulle eller den maktsyke, men dyrker heller motsetningene. Dette er veldig vellykket.

Tar man derimot lupen over frasene og melodiene, jobber ikke libretto og musikk like godt sammen. Melodifraser betones ofte på unaturlige steder i forhold til ordene som synges. Noen ganger høres det rett og slett ut som teksten er lagt over en allerede eksisterende melodi, uten tanke på setningenes tyngdepunkt og retning. Dette høres kunstig og hakkete ut.

På tross av sin kompleksitet blir både musikk og tekst paradoksalt nok iblant for pen og pyntelig; Nara forteller om kvinner som i tusen år har levd i ekstreme smerter fordi føttene ble bundet i ung alder. Jeg skulle ønske vi kunne få smake litt mer på denne smerten. 

Klisjétung scenografi

Iscenesettelsen er dessverre ikke like fri for klisjeer som verket. I denne oppsetningen brukes scenografien til å billedliggjøre det faktum at ingen skulle se keiserinnen Cixi, og at hun alltid satt bak hvite pledd når diplomater og statsledere fra andre land kom på besøk. Ned fra taket henger det hvite pledd som danner ulike rom på scenen. Utover i forestillingen rives disse ned etter tur, noe som endrer scenens romfølelse. Når det siste pleddet er revet ned, oppfattes dette som et symbol, ikke bare Cixis død, men også på Quing-dynastiets fall. Det fremstår som et overraskende konvensjonelt og forslitt grep.

Et tøystykke har en sentral rolle i scenografien; det brukes først til å knytte Baos føtter, og senere som Katharine Carls korsett. Tøystykket fungerer veldig godt som et symbol på en grusom historie av undertrykkelse av kvinner, men rekvisitten blir etter hvert borte, og symbolet mister sin relevans. Scenografen er i det hele tatt rotete og inneholder mange idéer som ikke gjennomføres eller får rom til å utvikle seg.

Alt i alt er dette likevel en godt skrevet kammeropera og en sterk start på årets Borealis-festival. Nara er et verk som fortjener å settes opp igjen, med en ny og sterkere scenografi.