Vårt arbeid i faglig utvalg for dans

For det prosjektbaserte scenekunstfeltet er det spesielt harde tider, restriksjoner og stadige endringer av restriksjoner utløser en brutal dominoeffekt av kanselleringer, avlysninger og manglende økonomisk stabilitet. Arbeid og inntekt tørker bort. I tillegg preger pågående debatter om omstrukturering i Kulturrådet, postflyttinger, diskusjoner om ytringsfrihetens innskrenkelser, kunst-hets, et nytt mangfoldsmandat og debatt om geografisk fordeling ordskiftet i scenekunstfeltet.

Som fagutvalg for dans forvalter vi midler i ordningene Fri scenekunst – dans, prosjekt og kunstnerskap. Vi mener det er viktig at fagutvalget og Kulturrådet opptrer transparent i sitt mandat, spesielt i en tid preget av så mye usikkerhet for samtlige aktører i vårt felt. Vi har formulert dette innlegget for å kommunisere spørsmål som opptar oss i vårt arbeid som faglig utvalg til dansefeltet i sin bredde.

Støtteordninger for dans i Norsk Kulturfond Støtteordningen for «fri scenekunst prosjekt – dans» er den mest sentrale finansieringskilden for kunstnerisk produksjon av dans. I 2020 er det behandlet i alt 209 søknader på prosjektmidler for fri scenekunst – dans. Dette er det høyeste antall søknader på denne ordningen siden den ble opprettet, og det har vært en økning på 43% siden 2018. Regnet etter søknadssum er veksten 58% på de samme to årene! Dansefeltet har altså, til sammenligning med de andre kunstfeltene, hatt en betydelig økning i antall søknader og søknadssummer. Ordningene er under stort press, og det gjør at vi som utvalg, med det som oppleves som svært begrensede midler, er tvunget til å gjøre tøffe prioriteringer. Likevel gleder vi oss over veksten i feltet.

Når vi i lang, lang tid har hatt en vekst i kunstfeltet som er mange ganger større enn veksten i fondsmidler, gjør denne underfinansieringen at det etter hvert blir umulig å dekke alle de aspektene dansekunsten i Norge trenger; som rekruttering og kontinuitet, sjangerbredde, geografisk fordeling, ulike kulturelle utsiktspunkt, formmessig variasjon, yngre og eldre og andre stemmer. Mangelen på infrastruktur er også en betydelig svakhet. Den strukturelle mangelen på flere finansieringskilder, virksomhetsmodeller og institusjoner, fører til at nær sagt hele dansekunstfeltet – i bredde, spiss, dybde, mangfold, utstrekning – er eksistensielt avhengig av fondsmidlene i Kulturrådet.

Ett utslag av dette er at mange kompanier/kunstnere som over lang tid har bygd opp betydelige kunstvirksomheter, med omfattende aktivitet og høy profesjonalitet, nå opplever at det ikke er plass til dem i ordningene som før. På to år er åtte tidligere basiskompanier ikke lenger støttet, og sammen med andre godt etablerte kompanier utenfor basis/kunstnerskapsordningen søker mange nå prosjektordningen med sine velutviklede og velbegrunnede budsjetter. Konsekvensen er at prosjektpotten sprenges, både i søknadsbeløp og mellom alle hensyn den skal strekke seg etter. Danseutvalget mener denne underfinansierte situasjonen må anerkjennes og at de økonomiske rammene i produksjonsordningene må styrkes med radikale summer. Videre må det arbeides mer med mulighetsrommet for forutsigbarhet og etablerte kunstnerskap/kompanier for dans i dette landet.

Bredere rekruttering Til tross for mange og sterke søknader ser vi at søkermassen per i dag ikke representerer den bredden vi gjerne skulle ønske den gjorde. Vi ser at samtidsdansen er godt og bredt representert, med variasjon i estetiske uttrykk og kunstneriske og metodiske tilnærminger til dansen, men vi savner flere søknader som fremmer andre estetiske uttrykk. I forlengelsen av dette er det viktig å løfte diskusjoner rundt kunstnerisk kvalitet og hva som er arenaer for kunstproduksjon og kunstneriske opplevelser – hva blir anerkjent som god kunstnerisk kvalitet? Deler av dansefeltet, som norsk folkedans, hiphop og andre diasporiske kunstformer, har ofte ikke status som profesjonaliserte i samme grad som samtidsdans. Kunstnere som situerer seg i disse praksisene bærer og forvalter en tradisjon, historie og kunnskap som ofte ikke er institusjonalisert og profesjonalisert i konvensjonell forstand av historiske og kulturelle grunner. Fagutvalget for dans ønsker å understreke at stor kunst ikke er forbeholdt de institusjonelle og tradisjonelle formatene og arenaene. Store kunstopplevelser kan skapes i det sosiale, uformelle rommet, på en jam eller en fest, så vel som i scenerommet.

Videre inneholder søknadsmassen mange søkere fra hovedstadsområdet og færre som produserer kunst i andre regioner. Dette er et tap for dansen og for de samfunn og mennesker som aldri eller sjelden får skapt eller opplevd dansekunst fra perspektiver og kontekster de selv er trygge på. Utvalget er bevisst på hvordan bevilgninger til kunstnere som bor og arbeider lokalt i regionene kan bidra til å bygge opp viktige kunstneriske miljøer utenfor hovedstaden, løfte andre erfaringer og skape interesse for dans for et større publikum i hele landet. Dette er perspektiver vi har vektlagt og vil fortsette å vektlegge i vårt arbeid.

Vi mener at det er viktig at det satses bredere på rekruttering fra Kulturrådets side. At det tilrettelegges for at uttrykk og kunstnere som per nå ikke identifiserer seg med Kulturrådet eller det de oppfatter som et gjeldende kunstsyn, opplever større aksept og tilhørighet hos Kulturrådet. Vi antar at det er endel potensielle søkere som per i dag opplever det som en høy terskel å søke ordningene for dans i Kulturrådet. Det kan være ulike grunner til dette, for eksempel kan det være språkbarrierer, formatet på søknadene, forventninger eller ideer man har om hva det bevilges midler til, samt idéer om format og forståelse av hva det vil si å skape et kunstprosjekt innen dans.

Slik vi ser det, har både Kulturrådets administrasjon og utvalgene ansvar for å kommunisere mer offensivt til disse potensielle søkerne, at deres stemmer, uttrykk og praksiser er viktige, ønsket og velkomne. Det trengs formidlingsstrategier og mer synlighet der disse stemmene befinner seg. Scenekunstkonsulenten har vært utegående og praksisnær, og hens rolle som brobygger og rådgiver for søkere har vært administrasjonens viktigste redskap for å nå frem og inn til andre, nye grupper. Derfor opplever vi det som beklagelig og utfordrende at stillingen nå utgår i sin opprinnelige form. Vi forventer likevel at direktøren og administrasjonen finner andre løsninger som ikke svekker den utadrettede og utegående funksjonen scenekunstkonsulenten har hatt, – løsninger som rent faktisk bygger broer til søkere og potensielle søkere. Det siste vi trenger er en omorganisering som øker den opplevde distansen til Kulturrådet.

Kulturrådets nye mangfoldsstrategi Fokus og diskusjoner rundt mangfold i et bredt perspektiv er noe som dette utvalget har brukt betydelig tid på å diskutere. I høst kom det en anledning til å gi innspill til Kulturrådets nye mangfoldsstrategi, og utvalget valgte å forfatte et eget skriftlig innspill.

I vårt innspill legger vi vekt på at inkluderings- og mangfoldsarbeid i stor grad handler om å se kritisk på og endre eksisterende strukturer. Dette innebærer en anerkjennelse av at eksisterende strukturer historisk har ekskludert, og fortsetter å ekskludere, mange stemmer. Vi må anerkjenne at «den frie kunsten» også er et sted der undertrykking og marginalisering av stemmer skjer. Å arbeide med mangfold, diversitet og inkludering i institusjonen krever en endring av institusjonell praksis. Dette innebærer at det rettes et kritisk blikk på nåværende praksis og omfatter blant annet språkbruk og verdier forankret i institusjonen. I møte med Kulturrådet som byråkratisk organ er det viktig at vi, som midlertidig, skiftende utvalg benytter vårt mandat til å utfordre etablerte institusjonelle praksiser og åpne opp for at andre stemmer får plass.

Vi oppfordrer Kulturrådet i sitt mangfoldsarbeid til å være varsom for instrumentalisering av kunsten. Kunstnere skal først og fremst skape fri kunst, og det må ikke skapes forventninger eller avgrensning til praksis eller innhold i kunsten under en slik mangfoldssatsning. Kunst er allerede en sosial agent, og i et politisk ordskifte som stadig angriper verdien av fri kunst, er det viktig å advare mot å gi kunsten andre oppdrag enn å være og virke som kunst i samfunnet. Med dette som bakteppe er det viktig at det jobbes strategisk for å løfte dansekunsten i all sin bredde. Dette innebærer en nødvendig styrking i bevilgninger slik at dansefeltet som helhet styrkes – det bør satses på produksjon av dansekunst som representerer bredt i både sjanger, form, tematikk, geografi, perspektiv, format og formidling.

Hets mot kunstnere Dansekunst har dessverre en lav og marginalisert status i samfunnet. Aktører som det anonyme nettfenomenet “Sløseriombudsmannen” når bredt ut i sin harselering og hatefulle ytringer om kunstnere som er støttet med midler fra Kulturrådet. Hatefulle ytringer mot enkelte kunstnere, særskilt basert på etnisitet og religion, er med på å true det frie handlingsrommet til kunstnere, og dermed demokratiet. Dette er alvorlig.

Alle scenekunstutvalgene er i fellesskap opptatt av betydningen av at estetiske praksiser og uttrykk, og kunstnerne som står bak dem, i dag må vernes om og tas i forsvar av institusjoner i feltet. Her ser vi et stort forbedringspotensiale. I desember vedtok Rådet, på bakgrunn av initiativ fra alle scenekunstutvalgene, fremlagt av Camara L. Joof, å gå dypere inn i temaet. Flere kunstnere har også henvendt seg til Kulturrådet med sterke innspill. Det arbeides nå med seminar/dialogmøter. Utvalget ønsker også å formidle at vi er sterkt kritisk til at Kulturrådets administrasjon inviterte den anonyme fb-profilen Sløseriombudsmannen til Kulturrådets podcast. Som nevnt, forbedringspotensialet er stort. Dersom vi ønsker å styrke et mangfoldig kunstliv må kunstfeltet være en trygg arbeidsplass, der din person ikke skal være gjenstand for marginalisering og trakassering.

Pandemien og tilleggsbevilgninger Pandemien har rammet feltet hardt og har langsiktige og alvorlige konsekvenser for utøvere, koreografer, de som underviser, de som er under utdanning, rekrutteringen til feltet, scenekunstinstitusjonene våre og publikum. Mange mister levebrødet sitt, og det gjør at publikum mister muligheten til kunst- og kulturopplevelser som for svært mange mennesker er livgivende, meningsdannende, eksistensielle erfaringer og en grunnstein i samfunnet vårt. Å dele tid og rom kan ikke erstattes av en digital arena.

I høst mottok vi noen søknader om tilleggsbevilgning til prosjekter som har hatt betydelige merkostnader som følge av smittevernsrestriksjoner. Mot slutten av året ble det gjort kjent at prosjektordningen fikk ekstra stimuleringsmidler til fordeling i 2020, og ytterligere stimuleringsmidler til fordeling i 2021. Utvalget har valgt å benytte ekstra midler til å prioritere søknader om ekstra kostnader. Disse stimuleringsmidlene kom flere måneder etter søknadsfristen 2. september, og vi fikk dessverre ikke muligheten til å opplyse om det ved søknadstidspunkt eller lage en egen utlysning for disse midlene, slik vi aller helst ville gjort. Likevel var det positivt å kunne bevilge midler til søknadene om tilleggsbevilgning og ha ekstra midler å fordele til flere sterke kunstprosjekter gitt det store og økende trykket av søknader. Ved fristen 2. februar tok utvalget initiativ til å ønske søknader om tilleggsbevilgning særskilt velkommen, og vi utvidet muligheten til også de som er på kunstnerskapsstøtte. Utvalget ba om markedsføringstiltak for å nå ut med budskapet. Utvalget har også tatt initiativ til at søknadene om tilleggsbevilgning skal gis et separat og raskere behandlingsløp, siden dette er prosjekter som allerede er vurdert og tildelt støtte, – det er kun merkostnadene som skal vurderes. Disse søknadene vil nå få raskere svar.

Til tross for noen stimuleringsmidler vil vi understreke at dette ikke på langt nær kan dekke det inntektstapet og de merkostnadene som kunstnerne har hatt de siste 12 månedene og fortsatt opplever. Vi er også oppgitte over hvor hardt kulturlivet rammes av de nasjonale restriksjonene og at bransjen ikke er nevnt med ett ord i FHIs rapport om virkningene av smitteverntiltakene. Vi vet at kunstnerne i det prosjektbaserte scenekunstfeltet nå lider økonomisk, og vi vet samtidig at Kulturrådets eksisterende ordninger for fri scenekunst når direkte frem til veldig mange av dem. Vi håper derfor at disse kulturrådsordningene anerkjennes med større andeler tiltaksmidler i lys av Covid19 i tiden fremover.