Utvanning av Ibsenprisen

Nominasjonene til Heddaprisen for Beste Scenetekst gikk lenge til tekster som faller utenfor Ibsenprisens kriterier. Det har i stor grad dreid seg om oversettelser, bearbeidelser, dramatiseringer,– kort sagt: Alt annet enn originaltekster. Dette har blitt kritisert av dramatikerne, som tydeligvis føler seg forbigått. I år har Heddajuryen latt seg presse til å endre på denne, etter mitt syn, meget velfungerende oppdelingen mellom Ibsen- og Heddaprisen – og utelukkende nominert originaltekster. Juryen selv skriver: «Når juryen i kategorien «Beste scenetekst» har landet på tre originaltekster skrevet for teater, er ikke det uttrykk for protest, men for at vi mener disse tre er de beste i sitt slag. Det går altså an!» Men har Heddajuryen virkelig lest alle scenetekstene som har blitt skrevet i sesongen 2018/2019? I så fall har de gjort den samme jobben som vi som sitter i Ibsenpris-juryen.

Jeg ønsker normalt å være nyansert, veie argumenter frem og tilbake, men her kjenner jeg et behov for å være entydig: Norge er et altfor lite land til at det er behov for to like dramatikerpriser!

Ibsenprisen har blitt delt ut siden midten av 1980-tallet, og spør man norske dramatikere så ser man at det er en ære å bli nominert. Juryen består utelukkende av fagpersoner, og vi leser altså alle tekster som har blitt profesjonelt oppført på en scene (radioteater inkludert) i løpet av den gjeldende sesongen. I år var også tekster spilt inn som podcast en del av de vurderte tekstene. Jeg kan vanskelig se at ikke originaltekstene er meget godt ivaretatt med denne prisen.

Jeg likte derfor svært godt at Heddaprisen valgte å innføre en kategori som favner alle de tekstene som ikke kan bli nominert til Ibsenprisen. Begrepet «scenetekst» er vidt og i stor utvikling, og det er viktig å premiere de som bidrar til denne bredden og utviklingen, for her har det vært forsømmelser i årenes løp. Personlig mener jeg for eksempel at Halldis Moren Vesaas og André Bjerkes oversettelser tilhører noe av det største som er gjort innen norsk tekstarbeid, uansett sjanger. De ville aldri kunne bli nominert til Ibsenprisen for dette arbeidet; de hadde trengt Heddaprisens (potensielt) mer utvidede forståelse av ordet «scenetekst».

Årets Heddanominasjon er en utvanning av Ibsenprisen, og et smått frustrerende bevis på at Rolv Wesenlund hadde helt rett i sin ironiske kommentar: «Slapp av, alle får!».