Uttrykksfullt om å bryte barrierer

Dansens Hus har en spesiell stemning over seg i det jeg ankommer. Forestillingen 9 er laget for barn fra 9 år, og før forestillingen har barna laget pepperkaker i foajeen. Huset er fylt med nysgjerrige og spente barnestemmer, noe som preger totalopplevelsen. Det kanadiske kompaniet Cas Public er kjent for sin virtuose dans, og har samarbeidet med Kopergietery, et belgisk teater for unge med fokus på drama, dans og musikk. Resultatet er et imponerende og intenst fysisk uttrykk som pakkes inn i et assosiasjonsrikt narrativ.

Scenen er fylt med små trestoler strødd rundt i ulike posisjoner og konstellasjoner. Stolene har tre ulike størrelser: vanlige barnestoler, miniatyrstoler og bitte små stoler. Fem utøvere kledd i svart dress ankommer og flytter på stolene. Noen begynner å stable dem oppå hverandre for å lage et tårn, og de minste stolene settes opp på et bord som sjakkbrikker. To jenter og en gutt fra salen blir tatt med ned på scenen for å være med på leken. En av jentene får en miniatyrstol på hodet og et lite stoltårn som hun holder med begge hendene. Deretter blir hun bedt om å stå opp og gå rundt på scenen, før alle på scenen blir med på en stollek. “De skulle jo danse. Hvorfor danser de ikke?”, spør en liten gutt i publikum. Det tar ikke lang tid før vi blir servert en overdose av imponerende dans.

Å simulere hørselstap Etter stolleken, kommer lyset på Cai Glover, en hørselshemmet danser som er utgangspunktet og inspirasjonskilden for forestillingen. Han fjerner høreapparatet sitt og begynner å danse. Skarpe og raske bevegelser som kan minne om tegnspråk fremheves av flere utøvere som blir med på dansen. De gestikulerte bevegelsene smeltes sammen med klassisk ballett, og gir en spennende dynamikk. Stemmebruk og overdrevne ansiktsuttrykk forsterker uttrykket, og gir det hele et teatralt preg. Rop, host, hysjing og knurring blir et gjentagende tema.

Koreografen Hélène Blackburn har dykket inn i Glovers opplevelse av ikke alltid å kunne forstå andre eller uttrykke det han vil, en verden som kan oppleves som kaotisk og frustrerende. Dette kommer til uttrykk gjennom det fragmenterte lydbildet og den intense dansen med hyppige skift. Koreografien responderer også til Beethovens 9. symfoni, som er et passende lydbilde ettersom Beethoven også var hørselshemmet i siste del av livet da han skrev den symfonien.

Barna som har blitt valgt ut fra publikum blir en del av ensemblet og lærer seg ulike bevegelser som utføres på ulike punkter gjennom hele forestillingen. Et av høydepunktene er å se barna på scenen og deres interaksjon med utøverne. Dette gjør at jeg som voksen lever meg inn i leken og dansen gjennom dem. Samtidig får utøverne en mer genuin og mykere fremtoning i møte med barna som er en fin kontrast til den intense dansen.

Etter hvert blir en fjernstyrt bil med et kamera også med på dansen. Bilen kjører gjennom utøverne, og filmen blir projisert på lerretet. Dens reise gjennom det kaotiske landskapet kan tolkes som et bilde på det å føle seg utenfor. Et siste element er en video der vi følger en liten gutt med hørselshemming. Vi følger ham gjennom frustrasjonen over ikke å kunne kommunisere normalt, å bli misforstått og til slutt bli akseptert av de rundt seg. Dette gjenspeiles i dansen som utøves på scenen. Det hele avsluttes med en rørende scene der Glover får tilbake høreapparatet sitt. Forestillingen har et konstant driv som holder meg engasjert, men koreografien kunne vært strammet opp noen steder. Utøverne er dynamiske og presise i sin utførelse, og skaper flere fine danseøyeblikk, men mot slutten blir det repetitive bevegelsesmaterialet overveldende og jeg merker at flere av de unge tilskuerne faller av. Etter hvert merker jeg også at bevegelsesmaterialet går over til mer tradisjonelle ballettrinn. Det blir utydelig for meg hvordan dette henger sammen med tematikken. Hva har egentlig høye spark og vakre linjer med hørselstap å gjøre? Heldigvis er videoen til stede for å minne oss om hva det egentlig handler om. Kommunisere følelser Med få ord og uttrykksfull dans utforsker 9 en viktig tematikk om å bryte barrierer og akseptere annerledeshet. Selv om man ikke alltid forstår budskapet i det som blir utøvd på scenen, kommer følelsene tydelig frem. De gestikulerte bevegelsene gir ulike assosiasjoner til det å føle seg annerledes, isolert og frustrasjonen dette medfører. 9 er en smart forestilling som er interaktiv og underholdende. Den tar i bruk enkle elementer som tematiserer dansen, og gir et tydeligere bakteppe uten å være overforklarende.

Forestillingen lykkes med å skape en stimulerende opplevelse for både barn og voksne som gir rom for undring og refleksjon. Cai Glover inspirerer og beviser at selv om man har en funksjonshemning kan man likevel trosse hindringer og oppnå sine drømmer.