Tung start, lys fremtid

Etter uker og måneder med tomme seterader, kunne Oslo-Filharmonien forrige torsdag endelig ønske publikum velkommen tilbake i konsertsalen. Gjensynsgleden var stor, også med finske Klaus Mäkelä, som nå for alvor tar fatt på en innholdsrik sesong som sjefdirigent. Det er mye å se frem til i tiden som kommer, og allerede denne første konserten vitnet om en kunstnerisk ledelse som tenker nytt og grundig rundt programmering.

Mozarts store Messe i c-moll er nemlig ingen selvsagt åpning. Ikke bare er det et spesielt, ruvende og ytterst krevende verk, Oslo-Filharmonien har gjennom de siste årene, under Vasily Petrenko, knapt vært i nærheten av wienerklassisk repertoar. Dette merkes, for oppmerksomheten i orkesteret er åpenbart ikke innstilt på denne stilens mer lavmælte detaljer. På den annen side ble Mozart effektfullt koblet med et samtidsverk i den grandiose stilen, det snaut 40 minutter lange orkesterverket Sustain av amerikanske Andrew Norman (f. 1979), skrevet for Los Angeles Philharmonic i 2018. Det låt storslagent.

Nivåer av storhet Mäkelä legger altså opp til et program som beveger seg på flere nivåer. Man kunne si av storhet – i historisk, fysisk og kanskje også gåtefull forstand. Hoveddelene av Mozarts messe, som naturlig involverer 100-årsjubilanten Oslo Filharmoniske Kor, ble skrevet i 1782, like etter ankomsten til Wien. Verket er på en og samme tid både Mozarts mest omfattende og ambisiøse kirkemusikalske verk, og et ytterst personlig, ja, nesten privat dokument. Bakgrunnen er sammensatt og til dels krevende å rekonstruere, men sikkert er det at den nygifte komponisten skrev messen med sin kone Constanze Weber i tankene. Hun sang da også de innledende sopranpartiene ved urfremføringen i Salzburg i oktober 1783.

Samtidig vitner verket om en faglig ærgjerrighet når Mozart tar i bruk – og videreutvikler – komposisjonsgrep fra gigantene Bach og Händel. Dette skjer i et omfang og med en kompleksitetsgrad samtiden hverken hadde sett maken til, eller la til rette for å formidle, særlig ettersom den opplysningsorienterte keiser Joseph II. innskrenket mulighetene for utsmykning av de kirkelige ritualene. Verket er sånn sett utidsmessig og avspeiler en musikalsk vilje og fantasi som Mozart utvikler så å si for sin egen del, løsrevet fra den praktiske konteksten han ellers sto midt oppe i og var avhengig av. Dette kan være noe av grunnen til at messen forble ufullendt. Etter urfremføringen ble da også partituret liggende hos pappa Leopold i Salzburg, fødebyen Mozart dagen etter skulle forlate for godt.

Mye kunne sies her, og la oss virkelig håpe Oslo-Filharmoniens ledelse videreutvikler et formidlingsprogram som gir publikum mulighet til å bli kjent med verkene som spilles. Uten noe slikt kan det nemlig være krevende, om ikke nærmest umulig å trenge inn i verk som dette, særlig når den faktiske fremførelsen dessverre blir så utilfredsstillende som tilfellet var på torsdag.

Lovende start – overraskende solister Grunnene er fler. Orkesterets svake stilistiske tilknytning er nevnt. I forlengelsen opplever jeg at Mäkelä legger opp til en heller romantisk, det vil si langsom og alvorstung tilnærming. Dette respekterer jeg fullt ut, innstillingen fremstår ærlig og modig, og ikke minst i de helt innledende taktene var det slående med hvilken musikalsk raffinesse og fintfølende beredskap dirigenten formet stoffet. Balansen mellom økonomisering i gestikk, lyttende detaljpleie og reelt forløst uttrykk er noe jeg har savnet dypt og inderlig med Petrenkos overflatiske fakter, og det er hevet over tvil at Mäkelä har evnene og potensialet som skal til for å snu trenden. I det videre forløpet skulle problemene imidlertid bli påtrengende, med tempoutslag som åpnet i det bevisst tilbakeholdte, men dessverre endte i det seige og tilstivnede, om ikke kavende kaotiske. Årsaken var nok primært distansen i Konserthuset – covid-hensyn i koret gjør ikke oppgaven enklere i denne akustiske pappkassen –, selv om det skal sies at 100-årsjubilanten imponerte i dette ytterst komplekse og krevende materialet. Konsekvensen ble derimot en stadig mer kjempende dirigent, som snart måtte la detaljarbeidet fare og heller prioritere elementære koordinasjonsoppgaver og nødvendig energitilførsel. Havner man først i dette uføret, er løpet dessverre kjørt for verk i dette repertoaret.

Videre hjelp fikk Mäkelä, overraskende nok, heller ikke av den svenske sopranen Camilla Tilling, som sang nøkkelpassasjene Mozart skrev for sin kone. Hun er utvilsomt en av dagens stjernesangere, men fremsto her merkelig stiv og ubekvem. Intonasjonen var usikker, stemmen presset og inspirasjonen på et lavbluss, kanskje som utslag av savnet etter den type kammermusikalsk musisering som nesten er umulig i Konserthuset. Rumenske Ana Maria Labin virket derimot mer på plass i de krevende koloraturpartiene, selv om heller ikke hun hadde knekket koden i dette krevende rommet og slet med å komme over scenekanten, forståelig nok.

Mektige utfoldelser Om besetningen var redusert i Mozart-messen før pause, skulle det orkestrale vende tilbake i fullversjon i Andrew Normans verk Sustain i annen halvdel. Programmeringen var bevisst fra Mäkeläs side; verket var tenkt som en kommentar til Mozarts torso, noe som ga god mening. Norman tilhører åpenbart en generasjon amerikanske komponister med et høyt, for ikke å si blendende teknisk overskudd. Verkets langstrakte akkordiske utfoldelser gjennom hele ensemblets register er virkningsfulle og gjennomgående godt disponert i en form som bare helt unntaksvis virker overdimensjonert. I tillegg er det slående hvordan Norman lykkes med å realisere symfoniorkesterets fysiske omfang, noe som i høyeste grad krever teknisk oversikt; at 100 musikere spiller, gir ikke nødvendigvis virkningen av at 100 musikere spiller.

I et bredere kunstnerisk perspektiv blir dilemmaet med denne typen verk hvordan den imponerende tekniske beherskelsen står i forhold til et mulig idéinnhold. Det er åpenbart at verket virker, også på en måte som fascinerer, og kanskje til og med gjenvinner, et publikum som den musikalske modernismen støtte fra seg. Prisen synes imidlertid å være en idébasis som fremstår som temmelig arm og fattig, særlig sett i forhold til hva visjonære komponister i forrige generasjon bega seg ut på. Det er ikke noe i veien for å tenke seg en utholdt (sustained) tone som utgangspunkt for et 40-minutters orkesterverk. Og at det faktisk funker, skal man ikke kimse ad. Men om det bærer i seg en kunstnerisk dybde, en flerdimensjonalitet, for ikke å snakke om en åndelig ambisjon med en fremtid ingen vet om og kan forutsi – det er jeg mer i tvil om. Slike ting synes rett og slett å ha lavkonjunktur for tiden, og årsaken er mildt sagt sammensatt.

Mot til detaljer Ikke desto mindre: Mot et slikt bakteppe skal Klaus Mäkelä og Oslo-Filharmonien ha ros for en sesongåpning båret av ambisjon og risiko, mot og vilje til nye sammensetninger, snarere enn sikkerhetsforanstaltninger og selvsagte gjentagelser av utspilt repertoar. Mäkelä skal nok få kjenne på den ulykksalige motstanden i det blytunge arbeidsværelset i Vika. Men la oss for all del håpe at han holder motet oppe og satser på detaljene, fintfølelsen, balansen og presisjonen i innsats mot uttrykk. For selv om dette spillet er både sårbart og krevende, kan jeg love at det vil merkes fra de forhåpentlig etter hvert velfylte setene. Og motet er det verdt å reise seg for. Ikke rutinen.