Trøndelag Teater for alle

I innlegget Trøndelag Teater er så blendahvitt at det er på grensen til det latterlige publisert i Adresseavisen 26. januar i år, kritiserer Azra Halilović Trøndelag Teater for manglende mangfold i ensemblet ved teatret, at det er et manglende mangfold blant publikum og at teatrets repertoar er kulturelt ensidig.

Trøndelag Teater ønsker velkommen en debatt omkring representasjon og mangfold så fremt denne er saklig fundert. Det er derfor behov for noen oppklaringer og redegjørelser slik at debatten blir ført på riktig grunnlag.

Trøndelag Teater har et kontinuerlig fokus på en mangfoldig representasjon på scenen. Dette mangfoldet omfatter etnisitet, sosial bakgrunn, seksuell legning og kjønn. Halilović innlegg publiseres premieredagen til Tordenskjold – alle tiders trønder med en iransk kvinnelig skuespiller i tittelrollen. At en hun gestalter rollen som mann er fordi vi også er opptatt av å bryte ned stereotype forståelser av kjønn. Det er både Tordenskjold – alle tiders trønder og Det latterlige mørke gode eksempler på. Dagens ensemble for øvrig er heller ikke så «blendahvitt» som det hevdes.

Halilović skriver det er «mange, mange Trondheimere som opplever at teatret ikke er deres hus». Publikumsundersøkelser viser at vi når befolkningen bredt hva gjelder kjønn, alder og sosial bakgrunn. Vi ønsker imidlertid stadig å nå nye publikummere. Som et ledd i dette arbeidet samarbeider vi med kompetansemiljøer som Enhet for voksenopplæring, Røde Kors og Kvalifiseringssenteret for innvandrere. Gjennom Den kulturelle skolesekken besøker årlig 5 – 6000 elever teatret. Blant disse er et stort antall barn og unge med innvandrerbakgrunn.

Innleggsforfatteren hevder repertoaret preges av at «vi forteller historien om dem». Trøndelag Teaters repertoar tar utgangspunkt i allmenne og eksistensielle problemstillinger. I år favner det tema som utenforskap, narsissisme, kolonialisme og religiøs fordømmelse. Tidligere spilte vi Alt jeg ikke husker av Jonas Hassen Khemiri. Historien finner sted i et ungt innvandrermiljø. På spørsmål om hans romaner kan betegnes som innvandrerromaner svarer Khemiri at det er viktigere å vise ulike menneskers kompliserte sannheter enn å definere disse til å være fra avgrensede miljøer.

I Trondheim bor det cirka 30 000 innvandrere fra 170 land hvorav 16 000 har en ikke-vestlig bakgrunn. Disse utgjør ingen homogen gruppe. De har ulik sosial og kulturell bakgrunn – faktorer som sannsynligvis er mer avgjørende for deres kunstinteresse enn fellesnevneren «innvandrer».

Halilović refererer undertegnedes uttalelse «vi har sovet i timen». Hadde Halilović lyttet bedre hadde hun registrert at det pekes på et «vi» som strekker seg ut over Trøndelag Teater. Å jobbe mot et økt mangfold er en overordnet samfunnsoppgave som best kan gjøres i et samspill mellom politikk, utdanningsinstitusjoner og den aktuelle bransjen. Rekrutteringen til relevante utdannelsesinstitusjoner spiller for eksempel en rolle. Det er en tendens til at flere unge med innvandrerbakgrunn søker seg til realfagsutdanninger enn til humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, kunstfagene inkludert. Likevel ser vi en endring hva gjelder mangfold i avgangskullene fra skuespillerutdanningene. Dette er en utvikling vi følger med stor interesse.

Det står altså ikke så galt til med representasjonen og bevisstheten omkring mangfold ved Trøndelag Teater som Azra Halilović vil ha det til. Noen ganger står ens egne fordommer i veien og man ser bare det man vil se. Det er ingen tjent med.