Til angrep!

For en tid siden gikk teatersjef ved Sogn og Fjordane teater Terje Lyngstad ut på Scenekunst.no mot det han kalte målstyringen av teaterprogrammet i Norge under den rødgrønne regjeringen. Han har utvilsomt et poeng. Den rødgrønne regjeringen ønsker mangfold, skal bruke kulturen til å fremme likestilling, sosialmobilitet og satse på barn og unge.

Nylig skrev Tom Remlov om sin vantro når han leste om kulturinstitusjonenes rolle i grunnlovsfeiringen i tildelingsbrevet fra Kulturdepartementet.

Det er bra at man reagerer, men i kulturlivet ser man også at institusjonene tilpasser seg. Jeg har vondt for å tro, og håper inderlig ikke, at Nasjonalmuseet hadde bygget pepperkakehus hvis ikke de måtte trekke inn «unga våre». Ville Operaen satt opp babyopera om de ikke ville blidgjøre de bevilgende myndigheter?

Problemet er tredelt, en er at programpolitikken til kulturinstitusjonene i større grad blir styrt for å fremme politiske mål, to at kvaliteten på det kunstneriske produktet det resulterer i kan være bra, men i ofte ikke er det. Det gjør at man begynner å stille spørsmål ved hvilke kunstneriske krav institusjonene stiller. Som et resultat av det kan vi se for oss at det bygges mindre kompetanse i våre kulturinstitusjoner, tvert imot får man i enkelte tilfeller mer en rolle som sosialarbeider en kunstnerisk nyskaper, noe som svekker det totale kompetansenivået i norsk kulturliv.

Og tre, det fører til et rapporteringsregime hvor institusjoner bruker mye tid på å dokumentere eller telle momenter som ikke har noe med kunst å gjøre, noe Lyngstad igjen tok opp.

Slå opp i en gjennomsnittlig årsrapport for en norsk kulturinstitusjon og du finner ut ganske mye om likestilling og besøksprofilen, men ofte ikke fullt så mye om repertoarvalg, eller for museer, hvor mye de som er brukt på å kjøpe kunst eller strategiske valg om å forbedre samlingen.

Det finnes naturligvis unntak, men det er unødvendig å si at dette er uheldig.

Forståelig kontroll Her er det på et vis snakk om to forskjellige problemstillinger. På den ene siden handler det om hva slags legitime mål politikken kan sette for kulturen. Bør man påtvinge mangfoldsår, bør man instruere om at midler skal brukes på likestilling eller sosial mobilitet? Jeg mener nei. Det fører alt for lett til en instrumentalisering av kulturlivet, og man kan også stille spørsmål om kulturlivet er spesielt dyktige til å skape likestilling, sosial mobilitet eller næringsutvikling for den del. Noen enkeltverk har i historien hatt stor betydning for debatten om likestilling og demokrati. Men man narrer seg selv hvis man tror at kultursektoren som helhet skal skape mer sosial mobilitet enn god norskopplæring eller mer næringsutvikling enn en senket arbeidsgiveravgift?

På samme tid er det forståelig at det stilles større krav i det bevilgningen til kulturlivet øker . Når en sektor vokser vil alltid kravet til at den forvaltes fornuftig bli større. Derav mer rapportering. Så kan man stille spørsmål om rapportering er riktig måte å gjøre det på.

Et kritisk blikk utenfra Rapportering er offentlig kontroll, hvis man skal slippe denne kontrollen må man kunne fastslå med troverdighet at kulturlivet kan kontrollere seg selv? Den eneste måten å kontrollere seg selv er med en konstant kritisk debatt om det man leverer.

Men ønsker man debatt?

Nylig publiserte KUNSTforum as en oversikt over tildeling av garantiinntekten for kunstnere / billedkunst og kunsthåndverk de siste fire årene. Det viste seg at en meget stor andel av tildelingene gikk til Oslo-baserte kunstnere innenfor billedkunstfeltet. En overvekt i Oslo er naturlig da mange kunstnere bor i byen, men man kunne stille spørsmål ved om kun fire prosent av tildelinger til Bergen var et riktig anslag?

Uansett, et godt debattgrunnlag var det, og debatt ble det. Norske billedkunstnere (NBK) og dens stipendkomité fikk et kritisk blikk på sine disposisjoner som de neppe har blitt utsatt for på lenge. Jeg vil ikke utale meg om NBK gjorde noe bevisst feil, men de vil neppe gjøre bevisste feil hvis de alltid utsettes for den samme offentligheten. Det interessante var imidlertid hvor mange som ble sinte fordi vi publiserte tallene .

Et kritisk blikk internt. En ting er det kritiske blikket fra en ekstern aktør. Noe helt annet er det kritiske blikket internt. Arthur Miller påpekte at gode aviser reflekterer et samfunn i dialog med seg selv. Jeg tenker at et godt kulturliv er et kulturliv i konstant debatt med seg selv. Det er mange grunner til denne konklusjonen, men en er viktigst. De som arbeider i kulturlivet kjenner feltet best, og ser derfor best svakheter.

Derfor har jeg ofte vært overrasket over i hvor liten grad ledere for norske kulturinstitusjoner deltar i debatter om hverandre. Du ser nesten aldri en leder for et museum kritisere et annet museums utstillingsprofil, hvilket gjør det vanskelig å dra i gang en debatt om kuratering eller utstillingsprofil.

Er det slik at teatersjefen ved Den Nationale Scene synes at alt som gjøres på Nationaltheatret er lurt, er alle forestillinger like gode, og er man enige om alle veivalg? Hvis ingen uttaler uenigheten, får man heller ikke en kritisk debatt. Problemet er naturligvis at man selv kan risikere å tape den debatten man starter. Å ta risiko kalles det.

Man spiller mye av det samme Noen ganger kan man få inntrykk av at alle er enige. I Minerva 02.12 er det gjort en liten sammenligning av programmet på fire store norske og fire store danske teater over en fire års periode fra 2008 til 2012. Det kom frem at danske teater hadde dobbelt så mange urpremierer enn norske teatre samt snaue 20 prosent av stykkene som ble spilt på norske teatre var de samme, mot fem prosent i Danmark. I Norge trer man med en gang i forsvarsposisjon i stedet for å diskutere om dette er et problem og hva man kan gjøre med det.

Er det ingen som mener at det er problematisk at hoved produksjonene til den Nationale Scene i år Evig Ung også spilles på Det Norske Teater og at Ulverock gikk i annen utgave på Nationaltheateret og Trøndelag Teater i fjor?

I Danmark viser fagleder ved teatervitenskap ved Københavns universitet Stig Jarl til at man har en teaterlov. Denne spesifiserer at teatrene skal drive nyskapning. Så kan man hevde at ikke alt som defineres som nyskaping er nyskaping, men det er en annen sak. Poenget er at tilhengere av målstyring for et godt argument, det fungerer.

Jeg tror løsningen, og måten å unngå flere reguleringer, er mer debatt og flere konflikter om det kunstneriske i kulturlivet. En kulturminister som ser at sitt felt krangler så busta fyker om kunstnerisk kvalitet, integrering og nyskaping innenfor repertoar og utstillinger trenger ikke å bekymre seg for at feltet er opptatt av emnene. Tvert imot kan hun lene seg tilbake og vente på at argusøynene internt oppdager svakheter og at kvaliteten stiger.

Men først – til angrep!