The same procedure as last year?

Å flytte til et nytt land er en merkelig opplevelse. Ting du har gjort hele ditt voksne liv, som å handle mat eller ta bussen, blir skremmende ekspedisjoner inn i en fremmed verden. Det er ikke bare det nye språket, maten og valutaen du må tilpasse deg, men også særegenhetene og de merkelige skikkene i en helt ny kultur som er gjennomsyret av århundregamle tradisjoner. Og det finnes ikke noe mer forvirrende for en brite som ankommer Norge enn den absurde, norske tradisjonen med å se Grevinnen og hovmesteren (Dinner for One) på lille julaften hvert år. Enhver følelse av 'hvordan' eller 'hvorfor' ser ut til å ha blitt borte et sted på veien for dette merkelige kulturelle fenomenet fra det første gang ble sendt på tysk fjernsyn nyttårsaften 1963 frem til det i dag er det mest gjentatte tv-programmet i verdenshistorien. Hvem skulle trodd det? Sikkert ikke britene. Men skinnet bedrar. Under fasaden av billig slapstick-humor, gjentatte slagord og slitne klovnetriks ligger en dyp og fremsynt idé, nå udødeliggjort av det ikoniske sitatet "The same procedure as every year, James", nemlig tradisjon.

Fra Platon til Nietzsche, Derrida og Freud har menneskene alltid vært dypt fascinert av konseptet om evig tilbakekomst. I Grevinnen og hovmesteren inneholder hvert eneste øyeblikk av frøken Sophies illusoriske 90-årsdag en innslag av tradisjon gjennom butleren James’ berusede runddans av servering, replikker, skåler og karakterer (hvem er egentlig Admiral Von Schneider?). Vi må heller ikke glemme det eksistensielle hinderet som det beryktede tigerskinnet utgjør. Det slår meg som mer enn en tilfeldighet at over 16 millioner tyskere og skandinaver årlig benker seg for å se dette bisarre gjentakende skuet, et slags seremonielt metateater, en russisk dukke av tradisjon inni tradisjon.

Men for det meste har det å være en utenforstående ikke vært den forferdelige forbannelsen jeg forestilte meg der jeg skulle være dømt til å stå alene i kulden og lengselsfullt stirre gjennom vinduet på gruppen av nordmenn som koser seg innenfor. Tvert imot har jeg funnet det overraskende privilegert; en uventet mulighet til å se mitt adopterte hjemland Norge med friske, uinnvidde øyne, men også til å se tilbake på hjemmet jeg har forlatt. Dette har vært spesielt opplysende når det gjelder arbeidet mitt som teaterregissør hvor jeg har møtt et mylder av likheter og forskjeller mellom våre respektive teatertradisjoner. Alt dette føles spesielt relevant med tanke på den nåværende diskusjonen om hva Norge skal gjøre med Nationaltheatret. Gjennom årene har jeg jobbet på teatre og kulturhus over hele Storbritannia, inkludert i Londons mye omtalte – ufortjent så, kan man argumentere for – West End. Jeg har førstehånds erfaring med den gradvise nedgangen og nå nesten fullstendige ødeleggelsen av Storbritannias en gang verdensledende teaterøkosystem. Det har foregått en trist reduksjon som (dette er den egentlige tragedien) kunne vært unngått. Det som skjedde i Storbritannia er komplekst og ble forverret av en lang, deprimerende liste av faktorer som inkluderer en pandemidrevet endring i publikums oppførsel, store nasjonale og lokale kutt i teaterfinansieringen, nedleggelsen av turnerende teaterkompanier, den historiske nedvurderingen av kultur- og kunstutdanning, Brexit, en energikrise, en levekostnadskrise, økonomisk stagnasjon og nå resesjon. Men i kjernen ligger én nøkkelbeslutning, en ganske dødelig en: Fysiske bygninger ble prioritert over kunstnerne som jobber i dem. Problemet ser ut til å ha oppstått av å ha bygget for mange teatre, med en uforholdsmessig stor andel av dem sentrert rundt hovedstaden. Ifølge Society of London Theatre finnes det 241 teaterbygninger i London alene. Denne overmetningen har skapt et kvelende konkurransemiljø hvor teatre og kulturorganisasjoner kjemper mot hverandre om finansiering, om publikum og, mest skadelig av alt, om relevans. Følgelig har fokuset flyttet seg bort fra kunstnerne og det faktiske arbeidet som ses på scenene og over til ledelse og administrasjon. Å se sidelengs på de som løper ved siden av deg, er aldri en god strategi. Du mister av syne hvor du skal, og det kan gjøre at du snubler, du kan til og med falle pladask. Det fører til en iboende usikker tilstand som tvinger frem en mimetisk holdning: kloning og kopiering av naboens suksesser av frykt for å bli liggende etter. Ringer det en bjelle? Dermed mistet teatrene i Storbritannia mye av sin uavhengighet og ble omformet til dagens ledelsesdrevne, risikoaverse, kommersielt-tilstøtende institusjoner som mangler kunstnerisk autonomi. Koronaviruset løftet teppet av denne beklagelige tilstanden. I motsetning til i Norge er det britiske teatersystemet bygget nesten utelukkende rundt frilanskunstnere. Da pandemien traff, stengte de fleste teatre, og frilanserne ble etterlatt ute i kulden. De valgte å beskytte de fysiske bygningene og de ansatte med fast lønn som hadde ly innenfor. Disse ansatte er ikke skuespillere, regissører, forfattere, designere eller dramaturger, men markedsførere, HR-medarbeidere, økonomiansvarlige, administratorer, produsenter og teknikere. De utfører alle viktige roller, men den ubehagelige sannheten er at uten at det skjer noe på scenen, er et teater bare et tomt skall, en livløs sal fylt med støvete seter og lys som belyser tomhet. For å si på det på en annen måte, det ville vært som å bygge et nytt, toppmoderne sykehus fylt med senger og utstyr, men uten leger eller sykepleiere til å behandle pasientene. Deretter ble det allerede skjøre forholdet mellom teatrene og frilanskunstnerne som jobber i dem knust. Avsky og mistillit rår nå grunnen. De få som står igjen etter at pandemien ødela deres levebrød sliter fortsatt, selv fire år senere. Det er betegnende at etter at covid-restriksjoner hadde tappet britiske teatres allerede sparsommelige reserver, var det de faste kunstneriske stillingene som forsvant først, og ikke de i markedsføringsavdelingene. Da økonomisk sikkerhet ble prioritert, skrotet teaterstyrene raskt den langsiktige kunstneriske direktørmodellen og vendte seg i stedet til administratorer og økonomisjefer for å balansere regnskapet. I bunn og grunn ble kunstnerne som lager teater sparket ut av sine egne bygninger på uhøytidelig vis. Tilbud og etterspørsel er nå refrenget på visa, og 'sunn forretningsfølelse', 'forbrukerfokus' og økonomiansvar' de nye og skremmende versene for denne ledelsesintensive og intenst kunstnerfiendtlige teateralderen. Men hvorfor denne besettelsen med murstein og mørtel i utgangspunktet? Jeg tror vi kan se til James og Miss Sophie for dette. Tradisjon er teatrets livsblod, dypt forankret som det er i gjentakelseshandlingen. Paradokset er at levende opptreden nettopp er det, levende, og derfor forskjellig hver kveld, men samtidig ikke. Nora kommer til å dra, og Hamlet kommer til å dø, men det var bare akkurat den ene kvelden du holdt pusten da døren smalt eller gispet da det forgiftede sverdet traff sitt merke. Der ligger magien. Den er flyktig og uberegnelig. Du kan ikke trykke på pause og spare den til en annen dag. Du kan ikke se den igjen. Joda, du kan komme tilbake en annen kveld, men det du opplevde var unikt, det var levende, og viktigst av alt, det ble laget av levende, pustende mennesker. Mange av dem har viet sine liv til sitt håndverk og er sultne etter å lage mer, for å underholde oss, for å konfrontere oss med vanskelige, men avgjørende spørsmål om oss selv og verden vi lever i.

Og akkurat som vi gjentar forestillinger, gjentar vi skuespillene. Ibsen, Tsjekhov, Shakespeare, Molière, Büchner, Brecht, Fosse og så videre. Vi gjentar og syr sammen selve stoffet i teatret med de sykliske trådene i tradisjonen. Problemet med tradisjonen er at den står i diametral motsetning til endring. Tradisjonen er ikke opptatt av fremtiden, men av fortiden, den avviser progresjon til fordel for 'å gjøre det vi alltid har gjort'. Den tynne, lille bjellen ringer fortsatt ut i Nationaltheatrets store foajé, akkurat som den har gjort i over hundre år, og på en eller annen måte klarer vi fortsatt å klemme oss inn i radene med røde fløyelseter, stirrende opp, med måpende munner, på den praktfulle krystallkronen som troner over begivenhetene. Skuespillere kjenner altfor godt hvor tung tradisjonens åk kan være. Du prøver å si "å være eller ikke være" uten å høre stemmene til de som har sagt de nøyaktige samme ordene før, på nøyaktig samme sted. Teater er tradisjon, noe som er merkelig med tanke på at dramatikere historisk sett har vært progressive tanksmeder, og scenen har vært deres glødende smeltedigel for endring. Det er denne gordiske knuten som gjør øyeblikk som det Norge nå befinner seg i når det kommer til Nationaltheatret vanskelig. I løpet av min korte tid i Norge har jeg møtt et livlig, om enn undervurdert og underfinansiert, samfunn av talentfulle frilans teaterkunstnere. Alle er sultne etter å lage arbeid, men de mangler støtten til å gjøre det. De banker høflig, men gjentakende på teaterbygningenes spesialdesignede glassdører og arkitektonisk ambisiøse, fullt bemannede kulturhus bare for å bli avvist av ledelsen som henviser til mangel på ressurser. Jeg kan ikke riste av meg følelsen av at spøkelsene fra det ødelagte systemet jeg forlot synes å ha fulgt meg over Nordsjøen. Med risiko for å høres ut som en Kassandra: Norge, vær så snill, ikke fall i den repetitive fellen av tradisjon som Grevinnen og hovmesteren så vakkert innkapsler. Ikke bli James og Miss Sophie, som for alltid gjør 'the same procedure as every year'. Ikke gjør den samme forferdelige feilen som Storbritannia i sin tåpelighet gjorde. Ta et blad fra din egen bok. Gjør det dere gjorde da dere fant olje i 1971, da dere tok det misunnelsesverdig pragmatiske, framsynte og strengt sosialdemokratiske valget om å sikre utvikling av norske løsninger og etter hvert skapte Oljefondet. Dere valgte klokt å følge en annen vei enn deres britiske slektninger som bare noen få år før kortsiktig og ubegrenset brukte alt og i prosessen fylte lommene til bare noen få.  Ikke la dere forføre av det forståelige og helt menneskelige instinktet å bevare, men bli heller inspirert av deres egne lange og fruktbare tradisjon for radikal kulturpolitikk. Lytt til ordene vi forteller våre barn når vi sier 'det er det som er på innsiden som teller'. Ikke bruk pengene på å pusse opp Nationaltheatret til en nostalgi-fylt gjengivelse av en innbilt, ærerik fortid. Ikke bygg en ny bygning som Nasjonalmuseet. 6,1 milliarder norske kroner er, helt ærlig, uetisk, selv for et av verdens rikeste land. I stedet, gjør som dere alltid har gjort, gjør det Norge blir beundret for over hele verden. Velg mennesker.

Invester i det som skjer på scenen, ikke i scenen selv. Invester i kunstnere: dramatikere, skuespillere, scenografer og regissører, i skaperne av dagens og morgendagens teater, ikke i murstein og mørtel fra fortiden. Å bygge et nytt teater er en fristende tanke fordi det er håndgripelig. Endelig har vi noe solid og synlig å vise for pengene og anstrengelsene våre. Problemet er at teater er uhåndgripelig. Ja, det er fysiske mennesker på scenen, men det de egentlig gjør er å overføre ideer som er kanalisert gjennom empati og tanke, sanselig opplevd av publikum. Jeg vil argumentere for at teatret egentlig eksisterer i det flyktige og grenseoverskridende rommet hvor vår fantasi lever. Men for å komme tilbake til virkeligheten et øyeblikk. Norge trenger selvfølgelig en fungerende fysisk nasjonalscene. Det jeg foreslår er dette: Bruk så lite som mulig på selve bygget (og de uunngåelig enorme driftskostnadene). Bruk heller ressursene til å tiltrekke nye publikummere, bestille og utvikle nye dramatiske verk, støtt kunstnerne som blåser nytt liv inn i gamle tekster, plei den neste generasjonen med teaterkunstnere, gi en stemme til de som ikke har en og forsterk stemmene til de som har noe å si om verden. Først da vil nordmenn ha et virkelig nasjonalt teater. Husk, ved å prioritere kunstnerne, gir du dem muligheter. Og akkurat nå, i dette øyeblikket, et sted i et lite hjørne av Norge, er det en ung og talentfull dramatiker som bryter med ideer som en dag kan endre verden. Bare denne gangen er det ikke Skien, og navnet er ikke Henrik Ibsen.