Tekststyrt Odyssé

Regissør Morten Cranner avslutter sitt stipendiatprosjekt The Acoustic Act med forestillingen Odysséen. Dette er den siste av to forestillinger i Malersalen på Nationaltheateret der han utforsker lydproduserende scenografi, og bruker skuespillerne også som musikere. Den første forestillingen, Sonic Hamlet, gav inntrykk av å være nettopp en utforskning av hvilke muligheter dette gir. Her var det et stort utvalg i scenografiske ”instrumenter”, mange forskjellige lydlige og scenografiske idéer var brukt, og ingen forkastet. Tekstutdragene fra Hamlet var satt sammen med ulike lydproduserende objekter, og sammenhengen mellom denne lydskapende scenografien og teksten var vanskelig å avdekke.

Tydelige valg I Odysséen har Cranner tatt flere og tydeligere valg. Her fremstår teksten og historiefortellingen som utgangspunktet. Cranner har gjort et utvalg av strofene i Homers epos, og på litt over én time får vi kortversjonen av historien; Odyssevs reise hjem fra krigen i Troja, hans prøvelser og fristelser på veien hjem til Ithaka og sin hustru Penelope, og hevnen over alle frierne som har beilet til henne i hans fravær.

Hengende steiner Scenografien er stilistisk og stram, og bygger på én instrumentidé: to rekker av steiner som henger på linje fra taket, festet i hver sin streng. Strengene er pianostrenger lydforsterket med mikrofon som en el-gitar, og tyngden av steinene holder dem i spenn slik at de klinger når strengen vibrerer. Disse hengende steinene brukes både som visuelle og lydlige markører for handlingen, og strengene spilles på som en stilisert kontrabass, med buer og med hendene.

Teksten styrer De to skuespillerne, Ulla Marie Broch og Anders Mordal, veksler mellom å fortelle historien og å akkompagnere teksten med lyd fra dette instrumentet. Til en viss grad gestalter de roller, Anders Mordal har rollen som Odyssevs, men dette er først og fremst historiefortelling. Scenografien og lydlandskapene som produseres bygger hele tiden oppunder historien. Og stemningsfulle visuelle bilder med lys, silhuetter og projeksjoner skapt av Kyrre Heldal Karlsen illustrerer også handlingen. Slik er vi ikke i tvil om at det er historien som er fokuspunkt, det er teksten som er øverst i hierarkiet av teaterets virkemidler. Og slik er det jo ofte. Men Cranner skriver i programmet at denne forestillingen er et møte mellom en urtekst og et instrumentelt scenerom. I dette ligger det implisitt en mer likeverdig vektlegging av virkemidlene.

Mye tekst Prosjektets utgangspunkt, utforsking av lydproduserende scenografi og skuespillere som musikere, gjør at jeg stiller meg undrende til vektleggingen av tekst i denne forestillingen. Skuespillerne gjør en imponerende innsats, de både forteller og spiller på strengene på en gang, uten å miste gnisten i fortellingen. Og de har en leken stil, som gjerne kunne ha blitt kommunisert enda tydeligere. Det er godt gjort å få disse noe oppstyltede strofene til å klinge så muntlig og naturlig. Men skuespillerne har fått en vanskelig oppgave. Det er mye, veldig mye tekst å framføre på en liten time, det oppleves som det nesten ikke er tid til pustepauser.

Lite rom for indre bilder Instrumentet legger veldig til rette for å bruke lydlandskapene som pauser der det musikalske kan utvikles, og der vi som publikum kan dyrke våre indre bilder. Til forskjell fra mer tradisjonelt teater er lyden synlig og håndgripelig fordi den produseres av skuespillerne på scenen. Hver aksjon med strengene skaper lyd, og lyden får stor plass i helheten fordi vi både ser og hører den. Dermed ville vi tålt at disse musikalske aksjonene også av og til sto for seg selv, uten den overliggende teksten.

Sonografi – ikke musikk I Odyséen forblir musikken enkle lydskisser og landskap. Av og til akkompagnerer sjarmerende skuespillerne seg selv med små sangstrofer, av og til større mer støypregede lydlandskap. Episodisk følger musikken Odyssevs gjennom alle etappene, og skifter karakter og stemning i takt med lys og sceneskift. Og slik fungerer den utmerket som et stemningsskapende lydteppe. Det er valgt ut få, men tydelige motiver og lydene står i sammenheng med hverandre og danner et hele. I programbladet kaller Cranner det for stykkets sonografi, kanskje ment å beskrive en slags lydlig scenografi. Og kanskje trenger det heller ikke å være mer enn det. En lydkulisse som underbygger teksten og aldri tar overhånd. Siden ingen er kreditert som komponist er dette sannsynligvis bevisst. Det er lyd som teatereffekt, derav bruken av ordet sonografi.

Men når hele scenerommet består av lydproduserende instrumenter og vi nettopp forventer at skuespillerne også skal være musikere, er det lett å ønske seg mer. Det er lett å ønske seg at skuespillerne fikk leke mer med instrumentene, i perioder faktisk spille sammen mer som støy- eller improvisasjonsmusikere, slik at lydlandskapene kunne utvikles til noe mer enn disiplinert lyddesign og effekter knyttet til teksten. Teksten er så full av patos og eksesser at en slik lydlig overflod ville vært velkommen.

Hvorfor sonografi? Kanskje er det et bevisst valg fra Cranners side å beholde disiplinen i alle de understøttende virkemidlene. Den disiplinerte lyden står til det rene scenebildet og de minimalistiske strektegnede projeksjonene, og sammen skaper de en forestilling som et integrert hele, der Odyssevs historie kommer klart og tydelig frem som det viktigste budskapet. Likevel sitter jeg da igjen med spørsmålet om hvorfor Cranner ønsker å utvikle og utforske slike instrumentelle scenerom. Lyd er tydeligvis viktig, men hvorfor da ikke gi den mer plass og utvikle den musikalske kvaliteten?

Tora Ferner Lange arbeider med musikk og fri scenekunst i ulike konstellasjoner, bla som en av tre skapende medlemmer i ensemblet NING.