Teflonretorikk

Kunstmusikklivet i Norge er stort og rikt, med hundretusener av aktører og lyttere som gjerne vil skakes litt og gjerne vil gå i dybden. Innimellom. NRK misforstår oppdraget, og behandler kunstmusikk mer og mer som et ensidig spørsmål om smakebiter, koseradio og pludring. Dette er pinefullt for mengder av lyttere. Dette er et faktum.

Kritikken av NRKs musikkdekning, spesielt i NRK P2 og NRK Klassisk, springer ut av en stor sorg. Hilde Halvorsrød har skrevet betimelig og ypperlig om teflonretorikken. Flere har skrevet gjennom mange år.

Lite tyder på at protestene og kritikken blir forstått. NRKs kulturredaktør Marius Hoel svarer ikke med argumenter og refleksjon, men med lister.

Kulturredaktøren vil svare “konkret” og vise til hva de har sendt av kunstmusikk hele den siste uka. Ja vel? Så hva står det i listene hans? Han drar fram fire sendinger på en hel uke (fire temmelig sprikende ting), og så sper han på med “Åpen bok” – et ypperlig program, men totalt irrelevant her. Selvsagt, er mitt svar, selvsagt sender P2 fire musikkrelaterte programmer på en uke. Skal dette være en slags argumentasjon?

Kulturredaktøren aner nok også selv uråd, og han spør: “Men er dette nok?” Så forlater han P2 og forklarer oss at vi ikke må være så bundet til én kanal. Det er nemlig gammeldags, etter DAB, må vite. Han forlater altså P2s utilfredsstillende dekning av kunstmusikk og går over til å snakke om nisjekanalen NRK Klassisk. Uforvarende går han da fra asken til ilden. Tusenvis av lyttere har i lang tid sørget tungt over oppstykkingen og pludringen også der. Hele formiddagen får vi formatering og løsrevne enkeltsatser i en endeløs repetisjon, og hele desember bringer såkalt “julemusikk”.

Kulturredaktøren aner nok at også dette ble lovlig tynt. For igjen skifter han tema i sin artikkel. Hvor ble det av listen fra hele siste uke? Nå forteller han om sendinger gjennom hele det siste året. NRK har nemlig sendt fra Festspillene i Bergen, må vite. Og fra flere andre festivaler. Ja ha. Selvfølgelig gjør NRK dette, i løpet av et helt år! Det må vel være et minimum. Hvor er argumentasjonen?

Så vil kulturredaktøren løfte blikket. NRK skal “åpne smale kulturuttrykk for flere”. Dette mekaniske skillet mellom “brede” og “smale” kulturuttrykk tas tydeligvis for gitt. Dette er NRKs svakere musikktenkning på sitt verste. Det beklagelige med Beethoven og Ultima og J.S. Bach og jazz er at de dessverre ikke er “brede”, de er “smale”, men dette kan jo NRK rette opp ved å hakke dem i småbiter og servere dem i en saus av kosepludring, de også.

Vi vil ikke ha enda flere smakebiter i enda “flere” kanaler, vi er hundretusener av mennesker i dette landet som heller vil høre kunstmusikk i ro og sammenheng, i dybden, som helhet, i en kritisk og relevant opplevelse der musikken, som livet selv, også kan romme problemer, mørke, smerte, kompleksitet, utfordring og kritisk refleksjon, kanskje til og med ubehag. Innimellom! Og der man innimellom skjønner – også på radio – at musikk, og fordypning, er noe som tar TID og krever TID.

Dette handler om langt mer enn å “like stemningen, melodiene og klangbildet til den klassiske musikken”, slik Hoel beskriver målet for formiddagssendingene på NRK Klassisk. Slike formuleringer fra Hoel vekker, med all respekt, ikke min tillit. Har han noe forhold til den kunstmusikken og kunsterfaringen som hundretusener av profesjonelle og amatører i Norge brenner for? Jeg vet ikke. Når han starter skrytelisten sin med å nevne sendingen av “Lucianos storverk Coro”, så er det bare pinefullt å lese. Komponisten heter Luciano Berio, han heter ikke Luciano. Men viktigere enn denne lille blamasjen er at de nettopp IKKE sender storverket Coro, de sender FRA storverket Coro. Denne avgjørende forskjellen tror jeg ikke lenger at lederne i NRK får med seg.

Det er dårlig retorikk å avfeie kritikere med at de bare vil gå “20 år tilbake i tid”. Hvis mediebildet har endret seg, og vi har fått så mange flere kanaler og flater, så måtte det vel heller være omvendt, vi har MER plass til å reflektere kritisk og spille verker i sin helhet. Kunstverker på 20 eller 200 eller 2000 år kan for øvrig være være brennende samtidige, de kan være fremtidige i sin holdning, mer fremtidige enn noen nåtidig pludring.

Avspillingen av musikken (i P2 og i jukeboksmonsteret NRK Klassisk er revet løs fra den informerte samtalen om hva vi hører, og fra kritikken (som er lagt isolert fra lyttingen, skriftlig, på nrk.no). Hvorfor? Vi har aldri fått en begrunnelse, aldri et gyldig argument. Emil Bernhardt skriver fremragende kritisk om dette på Scenekunst.no 9.12.

Spillelister finnes overalt. Informert kritikk og diskusjon er sjelden vare. Dette kunne NRK ha fortsatt å bidra med. Men programmer der gjester og programledere går i dybden verbalt og drøfter fortolkning, relevans, historie, musikkens framføring og betydning og kvalitet, mens de diskuterer det man HØRER, er strippet vekk og fjernet. Dette er et stort tap og en sorg.

Å avvise og benekte lytteres opplevelse av tap og av sorg, er å opptre som teflon. Kritikken preller av, og alt kan fortsette som før.

Jeg er en fagperson. Det vil sikkert bli brukt mot meg. Elitist, spesialist? Nei. Jeg arbeidet i NRK P2 under det store løftet på 1990-tallet og så hvor utrolig mye mer det var plass til da, av kritikk, refleksjon og fordypning. Listen er lang, over programmer og flater som er fjernet og medarbeidere som har sagt opp. Jeg prøver ikke å opptre bedrevitende eller arrogant. Jeg prøver å være oppriktig. Og jeg vet at jeg snakker på vegne av tusener.

Jeg tror at det verste feilgrepet til NRK, NRK P2 og NRK Klassisk i formidlingen av kunstmusikk, er at de undervurderer kunnskapen, innsikten, nysgjerrigheten og ønsket om fordypning hos så mange hundre tusen seriøse radiolyttere i Norge.

Når NRK opptrer som teflon mot kritikk, risikerer de at NRK selv vil bli den som preller av – på oss. ​