Teatersjefen bidrar til et skadelig narrativ

Det er alltid interessant å lese de ulike teatersjefenes syn på scenekunsten som lages i det frie feltet. Jeg har stor respekt for teatersjef Kristian Seltun – jeg har fulgt ham fra hans tid nå på Teaterhuset Avantgarden og Black Box teater, og jeg har store forventninger til hans tid på Nationaltheatret. Men holdningene hans til det frie feltet uroer meg. Hadde jeg lest dette intervjuet med en teatersjef for et institusjonsteater for 10 – 15 år siden, hadde en del av utsagnene ikke vært overraskende, men at de fremkommer i 2021, opplever jeg først som veldig pussig, men aller mest er det urovekkende.

I intervjuet Kålen og Festfyrverkeriet som Chris Erichsen har gjort med Kristian Seltun her på Scenekunst.no, kommer Seltun med flere utsagn jeg mener er både skadelige og lite gyldige for det norske scenekunstfeltet i 2021. I ett av utsagnene sier Seltun at man i «deler av det frie feltet ser (…) at det å starte en frigruppe mer har karakter av et arbeidsmarkedstiltak enn en genuin kunstnerisk vilje. Det tror jeg har sammenheng med at det utdannes for mange skuespillere. Mange kommer ikke inn i en jobbsituasjon og velger i stedet å starte en frigruppe. Så det er der man ender opp med å ha yrkesidentiteten sin, men ikke inntekten. Den kommer fra NAV eller jobb på kafé og den slags.»

Dette mener jeg er et svært skadelig utsagn som kan bygge opp om oppfatningen av at statlige midler til kunst er sløseri. I den ferske rapporten fra Fritt Ord kommer det frem at kunstnere i dag mottar flere hatmeldinger og trusler enn tidligere. Dette har ikke minst vært debattert på Scenekunst.no i forbindelse med prosjektet Sløserikommisjonen i regi av Morten Traavik med BIT Teatergarasjen som eneste coprodusent etter at Festspillene i Bergen trakk seg.

Sløseriombudsmannen/Are Søberg har over lengre tid kritisert offentlig finansiering av kunst gjennom Facebooksiden Sløseriombudsmannen, der han særlig har gjort narr av frie scenekunstnere gjennom å vise små videosnutter tatt ut av sin kunstneriske sammenheng som eksempler på grovt sløseri med statlige midler. Sløseriombudsmannen har drøyt 70 000 følgere. Ifølge forsker Tore Slaatta i Aftenposten 22 mars bidrar Søbergs retorikk til å gjøre kunstnerne mer utsatt for hatmeldinger og trusler. I dette bildet må vi heller ikke glemme det voldsomme presset kunstnerne bak Ways of Seeing og teatersjefen på Black Box teater ble utsatt for og som et samlet kunstmiljø har tatt sterk avstand fra. Og vi vet at for øyeblikket pågår hetsen rettet mot navngitte aktører innen fri scenekunst med full kraft.

Jeg mener det er en fare for at Seltuns utsagn bidrar til å styrke Søbergs og likesinnedes retorikk ved å stigmatisere aktører innen det frie scenekunstfeltet. At det utdannes for mange skuespillere er det mange som er enige i, men å påstå at det er å regne som et arbeidsmarkedstiltak å starte frigruppe, må vel være i grenselandet til trakassering? Utsagnet skaper et narrativ om fri scenekunst som jeg mener er helt urimelig og usant. Det er ingen menneskerett å være kunstner, men det kunstneriske utgangspunktet innen fri scenekunst er at scenekunstnerne danner egne kunstneriske virksomheter i kraft av sine ulike estetiske utgangspunkt, ikke fordi de ikke får jobb på et institusjonsteater. (Denne setningen har jeg ikke skrevet på 20 år tror jeg!) Det er disse kunstneriske initiativene som gir et mangfold av uttrykksformer, utvikling og utforskning av disse. Ikke alle initiativ overlever, og det skal de heller ikke, men i dag representerer fri scenekunst et viktig bidrag til ytringsmangfoldet og bidrar dermed til demokratibyggingen i Norge.

Og så får jeg minne om at det er skarp konkurranse om midler til både kunstnerskapsstøtte og prosjektmidler i Norsk kulturråd. Og det er faktisk mange kvalifiserte søknader som ikke når opp fordi det er mangel på midler i Kulturfondet. Aktører innen fri scenekunst må som kjent finne sine spillesteder og sitt publikum, både hjemme og ute. Dans, sirkus og figurteater er eksempler på uttrykksformer som mangler institusjoner for samarbeid og utvikling, noe som også påvirker etablering av egne kunstneriske bedrifter.

Mange norske scenekunstkompanier turnerer med profesjonelle produksjoner av høy kunstnerisk kvalitet og spiller for et stort og interessert publikum i Norge. Når vi har presentert både nyetablerte og etablerte scenekunstnere gjennom vårt internasjonale promoteringsprogram «Norway Now», ser vi at den internasjonale interessen og etterspørselen er stor. Internasjonalt må norske kompanier hevde seg i skarp konkurranse med internasjonale kolleger om visnings- og coproduksjonsmuligheter. Internasjonalt gjennomslag skaper også nasjonal interesse.

Et annet utsagn i intervjuet jeg synes er problematisk, er når Seltun slår fast at «Dogmet om at det er i det frie feltet innovasjonen foregår, er rett og slett ikke gyldig lenger. Likevel har den arbeidsledige gjengen som starter frigruppe en kjempefordel fordi de liksom per definisjon er mer nyskapende enn oss.»

Er det i det hele tatt noen i dag som påstår at det per definisjon er i det frie feltet innovasjonen foregår? Det var jo sånn en gang, men den påstanden har i hvert fall ikke jeg hørt uttalt de siste ti åra. Innovasjon foregår innenfor de ulike produksjonsmodellene. Men det er innenfor rammene av fri scenekunst en Alan Øyen, en Jingyi Wang, en Simone Grøtte, en Tore Vagn Lid – en Morten Traavi kan oppstå. Man kan like kunstnerskapene deres eller ikke, men de gir et profesjonelt kunstnerisk mangfold – og felles for dem er jo at de ikke oppstår i en institusjon, men i kraft av eget kunstnerisk trøkk.

En annen gjeldende tilnærming de senere år er et ønske om å se hele scenekunstfeltet i sammenheng, der institusjoner og fritt felt anerkjenner hverandres ulike produksjonsmodeller og kunstneriske utgangspunkt. Men Seltun opprettholder videre et narrativ om oss og dem som jeg trodde vi var ferdige med for flere år siden. At vi som jobber med fri scenekunst har argumentert for å styrke og utvikle tilskuddsordningene for denne delen av feltet handler jo dypest sett om at en slik styrking vil komme hele det norske scenekunstfeltet til gode.

Kristian Seltun må selvsagt få mene det han vil – at han ikke er oppdatert på fri scenekunst, får så være, men det mest urovekkende er slik jeg ser det at sjefen for Nationaltheatret står for slike påstander i en tid der vi bør stå sammen i arbeidet mot økende trakassering og stigmatisering av norske kunstnere.