Tanker etter Seminarium II

Dansedyrkerne og prosjektleder Sidsel Pape inviterte 29 og 30. januar til prosjektet Seminarium på Kunsthøgskolen i Oslo. Jeg deltok første dag og vil i det følgende ta opp tema jeg ble inspirert til å skrive om.

Først ute var Kari Anne Vadstensvik Bjerkestrand, sammen med Alexander Refsum Jensenius. I et prosjekt kalt Sverm tematiserer de stillstand og mikrobevegelse og spør om det er dans. De har undersøkt hvilke erfaringer som oppstår ved å stå stille over bena; altså gir seg over til posturale svingninger og kroppen oppreiste stilling og vekt balansere over understøttelsesflaten; mao la posisjonen skje og virke i kroppen. De to har, (sammen med flere andre) gjort mange erfaringer. Resultatet er blant annet at de har blitt sensitive og oppmerksomme i hverdagen; både når det gjelder barnestell og middagslaging! Omverden virket støyende og påtrengende etter uker i «stillstand». Skalaene for å nyansere erfaringer endret seg; og som Kari Anne påpeker; i dansetrening har hun lært mye om bevegelse i rom, gjøring, men mindre om tilstedeværelse og det å være. Hun opplever at det å være gir henne mer å «fylle» bevegelsen med; å stå stille blir vakkert. Oppmerksomheten vendes innover mot «seg selv». Samtidig gjøres objektive målinger av mikrobevegelsene i stillstanden. Den «ytre» og den «indre» verden samsvar ikke alltid. Eksempelvis kan en person en dag føle stillstand, men målingen viser mye bevegelse.

Et spørsmål blir: Hvordan henger disse to «verdener» sammen, eller; hvilken «verden» tillegges størst gyldighet, og hvorfor? Refleksjoner over disse ulike kunnskapsformer ble ikke diskutert, ei heller hvor forskningen skal plasseres sjangermessig og teoretisk. Er det empirisk forskning, grunnforskning, praksisforskning? Refleksjoner over dette blir helt sikkert neste skritt i diskusjonen.

Marie Bergby Handeland med Hallvard Surlien og Kristoffer Aune Kostveit i prosjektet DE GRØNNE undersøker om ethvert menneske kan være en danser, og spør om hvemsomhelst kan samtidsdanse? Marie starter med å trekke en distinksjon mellom lærte og ikke-lærte bevegelser. Hun omtaler sin egen kropp og bevegelse/dans som sosialisert til bevegelser som nærmest utelukker det å være «her og nå». Som danser er kroppen «påvirket av alle tankene om hva dans skal være» og bevegelsesuttrykk og «teknikker» dansere har lært, kan like gjerne oppleves som et hinder som en nyttig kvalifikasjon Hun har derfor søkt noe «mer genuint», og valg å arbeide sammen med to unge menn uten danseerfaring. Sammen utforsker de hva dans kan være uten at Marie vil «påvirke» dem. Ideen er at de skal «kjenne etter å danse innenfra». De unge mennene konstitueres som «de andre», som om de har «noe», som hun som utdannet danser og koreograf ikke har eller «har mistet». Ved sine valg får Marie fram bevegelsesuttrykk som hun ønsker «skulle komme fra dem selv»; bevegelser som har opphav i egen kropp og som kjennes og merkes av utøveren selv.

Opplevelsen av å se de unge mennene i bevegelse minnet i alle fall meg om, at bevegelse er relasjonell og kontekstuell, noe som betyr at den ikke utelukkende kan komme «innenfra» men utrykkes i en sammenheng med andre. Presentasjonen reiser noen grunnleggende spørsmål om hvordan kompetanse innen samtidsdans læres og hvordan utdanning kvalifiserer dansere. Om danseutdanninger «fjerner» muligheten til å «være ekte», kan det handle om mangel på faglig språk og refleksjon. Problemet er, som i forrige, innlegg, at publikum i liten grad fikk øye på hvilke faglige begreper, som kunne vært trukket fram for å belyse disse viktige spørsmål innen samtidsdans.

Heidi Jessen og Anne Kathrine Fallmyr, begge masterstudenter i koreografi på KHiO, spør i prosjektet Landing Sites hva som skjer med scenekunsten når den involverer publikums kropp fremfor å beskue utøvernes kropp? Studentene ønsker å involvere publikum på et sanselig, kinestetisk nivå. Også her er bruddet med estetiske «ytre» kriterier for hvordan dans skal «se ut», tydelig og gjennomført. Publikum får i oppgave å gå sammen i par, ta av seg sko. Deretter føres en av partene den andre rundt i en «sanseløype», der personen som blir ført kan lukke øynene og kjenne ulike underlag, stofflighet, lukter og lysforhold; samt kjenne egne følelser stige frem eller bevege seg i kroppen. Vel tilbake til stolene åpnes det diskusjon om publikumsrollen; hva betyr det å bli involvert og deltagende publikum.

En spør; kan ikke publikum får komme for å se dans lenger; må de selv danse? Hva betyr dette mer presist for deres egen opplevelse? Er «kontakt med kroppen» en erfaring som er avhengig av en aktiv publikumsrolle; og aktiv på hvilken måte? Er publikum også med å skape forestillingen og hvem tar «ansvar» for deres opplevelse. Blir de mer opplevende av å delta selv? Dette spørsmål ble ytterligere tematisert i neste innlegg.

Elizabeth Svarstad med koreograf Anne Grete Eriksen i prosjektet Love‐dans setter opp en tidsakse med sitt historiske blikk på estetikk og kropp, subjekt og kunst. Publikum møter en barokkdanser i tidsriktig kostyme og som danser til ditto musikk. Bunker av Norges Lover (de stabile og historiske, som likevel er foranderlig) skaper et rom der publikum sitter rundt og er tett på. Vi sitter stille. Mens konklusjonen i forrige innlegg var å minne publikum på sin rolle somsansende subjekt, fikk dette begrepet sin realisering i denne visningen: danserens kontaktskapende tilstedeværelse i dansen. Med presise gjentagelser, et åpnet blikk, virker tilstedeværelsen «utover» i rommet. Dansen, tingene, rommet og publikum virker sammen. Slik sett tydeliggjøres at tilstedeværelse i dans – både hos danser og publikum – er gjensidig, og skapes og leves i rommet mellom.

Der andre presentasjoner søker «innover» virker Elisabeths dans «utover» i rommet og et rettet mot publikum (og ikke innover i seg selv). Min opplevelse var at den presise barokkdans med trinn og gester involverer og aktiverer publikums kropp like mye som situasjonen der publikum var aktivt gjørende – her var publikum aktivt værende.

Solveig Styve Holte, masterstudent i koreografi ved KHiO, med Marte Reithaug Sterud presenterte prosjektet Den siste danseterapien. Dette innslaget problematiserer hvordan en kunstutdanning setter seg i et menneske og et kunstnerskap og hvilken mulighet den enkelte har til å reise institusjonskritikk. Solveig og Marte artikulerer sine erfaringer fra å være studenter i danseutdanninger. Jo mer de hadde stått foran og sett inn i speilet, jo mindre hadde de følt seg sett. Det er som kroppsobjekter de har blitt vurdert, og det er ferdighetene i spesifikke måter å danse på som har blitt verdsatt. Deres opplevelse er traumatisering og fremmedgjøring. Gjennom språk, samtale og refleksjon har de klart å skape distanse.

Erfaringene som ble presentert sto i steil kontrast til dagens kunnskap om undervisning og læring i utdanning. Studenter (og elever) har lovfestet rett til å medvirke i egen læringsprosess og motta fremovermeldinger, og vurderinger som benyttes skal stå i forhold til hensikt, mål og innhold i utdanningen. Å være utdannet i dagens samfunn innebærer å bli introdusert til forskning, et fagspråk, diskusjoner og refleksjon om læring.

Innlegget fikk fram at dansekropper trenger omsorg, støtte og empati, og at det må skje i utdanning.

Samlet sett hang dagen sammen på en utmerket måte både faglig og sosialt. «Tilstedeværelse» var et gjennomgangstema; «inn i kroppen-ut i rommet», ikke – utdannende dansekropper, publikumsrollen som sansende subjekter, tradisjonsdansens kontaktskapende potensial og danseres behov for å snakke, lytte og delta i ordskiftet med egne erfaringer.

Teaterkritiker Anette Therese Pettersen og musikkritiker og redaktør for Scenekunst.no Hild Borchgrevink ledet publikum kyndig gjennom dagen.