Tamt for de store og stas for de små

Det er avslappet stemning i Oslo Konserthus når Oslo-filharmonien inviterer til «trillekonsert», hvor småbarnsforeldre i permisjon kan ta med avkommet og høre klassisk musikk i tilpassede omgivelser. Dagens besetning er et strykeorkester, ledet av konsertmester Paul Ezergailis, og ensemblet er vendt mot kortribunene. Det er lagt godt til rette for de små; det er gode sitteputer på ulike nivåer og rikelig med plass, og konferansier Beate Brox opplyser om at her er alt lov – leking, pludring, amming, byssing osv. Slik blir det enkelt for småbarnsforeldrene å ha lave skuldre.

Det bedyres i invitasjonen at musikken «primært [er] for de voksne». Det er den ikke – til det er den totale mengden baby- og barnelyder for høy. Her kommer man ikke for konsentrert lytting. Men det er det heller ingen grunn til å late som; de fleste, om ikke samtlige, voksne ser ut til å være der for barnas skyld, for å la dem oppleve lyden av levende musikk spilt på klassiske instrumenter. Det samme gjelder orkesteret, som smiler og gleder seg over de omsvøpsløse bifallene som ropes ut midt under stykkene; heller ikke for dem er dette en vanlig konsert. Like fullt tar jeg Oslo-filharmonien på ordet og gyver løs på dette med voksenbestikk.

Grieg med og uten schwung Konserten begynner med preludiet fra Edvard Griegs Fra Holbergs tid, op. 40. Fremførelsen er grei: kraftfull, om enn uten særpreg. Holberg-suiten blir spilt så mye, og blir så til de grader brukt som et nasjonalromantisk publikumsfrieri (konferansieren får ikke snakket nok om hvor glad hun er i Grieg) at denne anmelderen har vansker med å høre stykket for bare festkonsert. Skal man spille dette verket – helt eller delvis – trengs det sterkere tolkningsmessige grep. Samtidig blir jeg sittende med en skuffende følelse av at dette er programmert fordi det er et verk alle strykere i Norge har spilt mange ganger; det tar minimalt med tid å få det opp og stå. Småbarna, min medkritiker (9 mnd.) medregnet, synes ikke desto mindre å være trollbundet av klangen – det er jo fascinerende med lyden av instrumenter, og så mange på en gang – men det hadde de nok vært nesten samme hva som hadde blitt spilt, og hvordan.

Da er det morsommere med Griegs Kulokk og stabbelåten fra To nordiske melodier, op. 63, et strykerarrangement av to stykker fra 25 norske folkeviser og danser, op. 17. Kulokk kombinerer en vakker, idyllisk melodi over pizzicato-akkompagnement med en kromatisk nedgang i bassen og stadig mer avanserte dissonanser. Den er lett og drømmende fremført av orkesteret, selv om de kunne ha gjort mer ut av det retoriske potensialet i harmonikken. Stabbelåten er derimot helt på plass. Her er det god schwung over spillet, spesielt når celloenes pizzicatoer løper av gårde som en baljebass.

Carl Nielsens Underlige aftenlufte er opprinnelig skrevet for kor, men fremføres her i et strykerarrangement (det sies ikke av hvem), ribbet for Adam Oehlenschlägers ord. Originalen er nydelig, men det er også fordi den vakre harmonikken brytes mot menneskestemmen og ordene – det er en eller annen temperering som går tapt i overføringen til strykerne, og da hjelper det ikke at orkesterets tolkning preges av for mye vibrato, for mye ekspressivitet, og en forutsigbar dynamisk og klanglig forming. Det blir for flatt.

Variabel samtidsmusikk Så annonserer konferansieren at vi skal få «en bolk med samtidsmusikk», og dette sammenfaller med en markant økning av rastløsheten i salen, som om aversjonen mot nyskreven musikk ikke er noe man tilegner seg gjennom erfaring, men er noe man fødes med – et før-språklig instinkt, en evne til å forutsi og verge seg mot katastrofen, mot et kommende jordskjelv eller et nys i emning.

Aleksander Litvinovskys musikk er et nytt bekjentskap for undertegnede, men gir ingen mersmak. De to utdragene fra Ulven og de syv geitekillingene preges av ostinatformer gjentatt til det kjedsommelige, et basalt akkompagnement det ikke gjøres noe interessant med, og en påtrengende lyrisk og svulstig melodikk. Litvinovsky har tatt et gammelt formspråk fra barokken og uthult det fullstendig for mening. Orkesteret spiller det greit, men som musikk er det nokså intetsigende.

«Transfiguration» (femte sats) fra Lars Petter Hagens Strauss Fragments bærer komponistens klanglige særpreg, med lett amerikanske filmmusikktroper. Det har ikke det samme bittet som de sterkeste verkene hans, som Kunstnerens fortvilelse foran de antikke fragmenters storhet (bestilt av Oslo-filharmonien) og Norske arkiver, men det klarer likevel å frembringe den helt egne, hagenske melankolien, selv om jeg helst skulle ha hørt alle fragmentene i sin helhet (om det går an å si). Alene fremstår det i overkant puslete. Oslo-filharmonien skal ha for å prøve seg med et sartere og mer innadvendt verk, men det blir vanskelig å få med seg noe under uroen i salen – det kan være at fremføringen er god, men det lar seg ikke bedømme.

Vi blir fortalt at i The Four Seasons Recomposed har Max Richter «tatt De fire årstider til nye høyder». Vel, jeg skulle gjerne ha hørt det verket! Her har Richter kjørt bulldoser tilbake til 1720-tallet, shoppet litt her og der og latt det gå i loop over en langsom basslinje. Jeg skal ikke si det er dømt til å feile, men det feiler her. «Spring I» og «Spring III», som er delene vi får høre, reduserer klassisk musikk til noe vakkert, som bare kan være der, som et møbel, man trenger ikke lytte til den en gang, den har bare overflate, og den kan sendes rett til en Spotify-spilleliste laget for å myse ut av vinduet med tekoppen i hendene. Og det hjelper ikke når førstefiolinene ikke er helt presise i intonasjonen og Vivaldis florlette stråleglans således fordufter. De fire årstider er et overraskende slitesterkt verk, som til tross for at det spilles og spilles og spilles, lik en Holberg-suite, stadig inspirerer til friske og originale fortolkninger. Mens det vi får er Vivaldi redusert til en slags musak for venteværelset til en skjønnhetsklinikk på Frogner, eller til helvete.

Til nå har programmet bestått av musikk som i stor grad bygger opp om den nevnte ideen om klassisk musikk som noe vakkert, og da er det forfriskende å få høre Pedro Laurenz’ Milonga de mis amores til slutt. Orkesteret spiller stykket med en betydelig følelse for rytmikken og stilen i milongaen, denne tangoens forløper – det fungerer, og veldig godt sådan – men den tilbakelente og samtidig rovdyraktige snerten i Laurenz’ egen versjon har ikke overlevd overfarten fra Río de la Plata til Pipervika. Om det skyldes Sverre Indris Joners arrangement (jeg antar at det er hans – dette opplyses det heller ikke om) eller orkesterets tolkning, vet jeg ikke. Men like fullt, barna og de voksne lar seg rive med og lar seg villig overtale av konferansieren til å reise seg opp og danse.

Rom for mer berikelse Konserten har en befriende mangel på en forenende idé, men den ville tjent på å bestå av færre drops og litt mer vektig musikk, selv om det «bare» er en trillekonsert. Som voksenkonsert fungerer det ikke optimalt. Én ting er at programmet er for svakt, en annen er at jeg tviler på om det lar seg gjøre å kombinere oppmerksom lytting med småbarna og deres måte å være i verden på. Det er kanskje bedre å erkjenne dette og forholde seg til det.

Og om konserten hadde vært ment primært for barna, ville jeg ha måttet lene meg på andres kompetanse og erklært det en suksess: Min medkritiker storkoste seg, og det så de andre små også ut til å gjøre. Trillekonsert er herved anbefalt. Samtidig må jeg innvende at mer kunne bli gjort for barnas opplevelse. Musikken, musikerne og instrumentene var hele tiden der borte på scenen. Kunne det ha vært mulig å komme nærmere, for eksempel ved at noen av musikerne bevegde seg ut blant publikum mens de spilte? Eller andre lignende grep? Det hadde ikke trengt å gå på bekostning av noe musikalsk, men kunne ha vært en berikelse for de små, og sikkert også for de store.