Stykkevis og delt

Det Vestnorske Teateret i Bergen startet høstprogrammet sitt med Henrik Ibsens Peer Gynt, og versjonen deres er tidvis veldig god. Ibsens dramatiske dikt fra 1876 er satt i nynorsk språkdrakt av Jon Fosse, og regien er ved skuespiller Bjarte Hjelmeland. Fosse oversatte diktet i 2005 i forbindelse med regissør Robert Wilsons iscenesettelse på Det Norske Teateret, da kuttet Wilson rikelig av Fosses tekst. Det burde kanskje Hjelmeland også gjort, men det er ikke nødvendigvis fordi teksten er dårlig.

Det dramatiske verket dreier seg som kjent rundt folketro, eventyr og religion, men aller mest er det et studium i den unnvikende personligheten til Peer Gynt som stadig støter på utfordringer knyttet til løgn generelt og brennevin spesielt. I en roadmovie-aktig stil forflytter hovedpersonen seg fra ulike steder og land, til fjells og til havs for så å finne ut at ingen kan unnslippe seg selv. Hjelmeland kommenterer i sin oppsetning også samtidens jag etter selvrealisering og individualisering, uten at det føles som en krampaktig aktualisering.

Gaper over litt mye Hjelmeland lar Fosses stødige, morsomme og dypt musikalske oversettelse skinne sterkt, og de andre virkemidlene er strippet ned. Likevel oppleves forestillingen som tilgjengelig og imøtekommende med Fosses tekst som har et samtidig preg, selv om det absolutt er teksttungt. Av kulisser finnes bare tre hvite bokser som skuespillerne bruker litt nå og da og flytter frem og tilbake på. Ellers er det nakent, hvitt og med svært få rekvisitter og det er Hjelmeland selv som i samarbeid med lysdesigner Silje Grimstad har stått for scenografien. Den sparsommelige utformingen på scenen kler den fyldige og billedsterke, skarpe og levende teksten som er full av overraskende rim, detaljer man ikke hadde tenkt på før og nye vendinger å legge merke til.

Med sine to timer og 20 minutter med pause, er det en fortettet forestilling, og Hjelmelands prioriteringer er gode selv om det blir litt knapt med tid avsluttningsvis. Ibsens opprinnelige fem deler har blitt til to i oppsetningen, men mot slutten prøver den å gape over for mange formative scener på få minutter. Enten burde Hjelmeland tatt seg bedre tid, eller de burde gjort et mer sparsommelig utvalg av teksten. Eller rett og slett skulle de også benyttet en dramaturg i forestillingen.

Gode troll I alt veksler seks skuespillere mellom rollene. Det er kun Lars Berge, som spiller Peer Gynt, som har én rolle. Berge er også et funn som Peer. Han har et lekent og åpent oppsyn, formidler teksten glimrende med teft og timing samtidig som han har en ro i rollen. Han får frem det skjødesløse ungguttaktige i Gynt mesterlig, men også den eksistensielle og angrende siden blir portrettert godt. Det er noe tidløst og teatermagisk med scenene han har med sin mor, spilt av Marit Østbye, der alle fakter og staffasje er borte og kun teksten og godt skuespillerhåndverk står igjen.

Solveig spilles av kun 15 år gamle Hermine Svortevik Oen, og selv om hun åpenbart er et ungt talent, blir hennes Solveig noe sjablongmessig der det rene og naive fulldyrkes. Deres avgjørende relasjon brukes det dessuten for lite tid på, og det gjør at tiltrekningen dem i mellom er vanskelig å tro på. Man skulle jo dessuten tro at om man får en 15-åring til å spille Solveig, så er det for å belyse eller problematisere forholdet fra en ny vinkel, men den gang ei. Da er hun bedre i noen av siderollene som for eksempel troll. Å være troll er noe Reidun Melvær Berge også imponerer som. Hun spiller blant andre Dovregubbens datter som lokker med seg Gynt med perfekte mengder sensualitet og avskyelighet. Scenene i Dovregubbens hall er kostelige og også Per Frisch er stødig som et laidback og frekt troll.

Det er noen brudd som ikke fungerer. Det er lagt inn bruk av moderne musikk som fremstår som malplassert i den ellers ganske tidløse stemningen. Edvard Griegs Solveigs sang fremstår malplassert ved siden av de andre lydkulissene og virker som den bare er kastet vilkårlig inn. Det brukes også et lerret bak på scenen, men det gjøres ikke helhetlig nok til at det føles gjennomført. Da lerretet for eksempel brukes når Peer skal returnere hjem til Norge etter opphold i utlandet, ser scenene på havet bare billige og lite dramatiske ut.

Ulike akter De to aktene har ganske ulikt lynne og forskjellig stil, og den første akten fungerer absolutt best. I andre akt tar Hjelmeland i bruk noen virkemidler som bryter med den grunnleggende nedstrippede stilen i første akt. For eksempel danser Claus Sellevoll Anitras dans med liksom forførende bevegelser som blir klumsete og rare på grunn av kroppens størrelse. Denne type “humor” (ja, hun bak meg ler så hun holder på å falle av stolen av en mann i damerolle) fremstår som et åpenbart brudd med tonen i forestillingen for øvrig. I del to blir det langt mer komediespill og gimmicks enn i første, noe som slett ikke løfter teksten. Andre akt er også generelt preget av et for høyt tempo. I denne delen av forestillingen begynner de plutselig å vise navn på lerretet på hvor vi befinner oss – de rekker ikke vise oss, så derfor må de heller skrive det.

Noen brudd fungerer derimot godt, fra skiftet i den det hvite og duse fargepaletten i første akt, til mer fargesprakende kostymer og stil i del to. Designer T Michael har lagd kostymene, som med små virkningsfulle detaljer løfter helheten. Sellevolds kostyme som skremmende knappestøper er et av flere eksempler, trollenes kostymer et annet.

Selv om jeg har noen innvendinger til Peer Gynt, er forestillingen likevel også grunnleggende underholdende og overskuddspreget. Spesielt i første akt formidles magien i disse tidløse verselinjene med presisjon og ro. Da er det en fryd å både se og høre på.