- Stykket kan slå tilbake når som helst

Lisa Lies tyskspråklige teaterdebut Kaspar Hauser oder die Ausgestoßenen könnten jeden Augenblick angreifen, eller på norsk Kaspar Hauser eller de utstøtte kan angripe når som helst, hadde urpremiere på Schauspielhaus Wien 1. februar 2017. Seks år etter, 10. februar i år, hadde den nypremiere på samme sted i en «unplugged» versjon.

Høsten 2023 får Schauspielhaus Wien ny ledelse. Som det siste han gjør inviterer Tomas Schweigen tre ulike produksjoner fra hans sjefsperiode og viser dem på nytt i løpet av våren. «I tre uker frisker vi opp minnene hver mandag til onsdag og øver sammen. Fra torsdag til lørdag viser vi de tre aller siste forestillingene. Friskt, muntert, noen ganger sentimentalt og … så godt som det kan bli etter så lang tid. Det som ikke lenger kan rekonstrueres blir oppsummert uformelt eller sjenerøst hoppet over.» Det skriver Schauspielhaus Wien om sitt unplugged-konsept på sine hjemmesider . Konseptet handler om å vise fram produksjoner som har «ligget døde» eller vært «koblet fra» (derav det engelske ordet «unplugged») i flere år.

Myten om Kaspar Hauser er utgangspunktet for forestillingen. Han er en kjent figur i Tyskland og Østerrike. Ifølge fortellingen var han innesperret i en kjeller i mange år før han plutselig dukket opp i Nürnberg i 1828 som 16-åring. En lærer tar ham først inn i varmen og lærer ham å skrive, og Kaspar begynner deretter å skrive sin biografi. I den hevder han å ha blitt fengslet noen dager etter fødselen. Fra da av vokste han opp i fullstendig isolasjon uten noen gang å møte andre mennesker. Etter dette blir han raskt en superstjerne, men berømmelsen blir kortvarig. Noen ser på ham som en bedrager, og han blir utsatt for flere ulike attentatforsøk. I desember 1833 dør han etter å ha blitt knivstukket.

På gravsteinen hans står det «Sin tids gåte / hans fødsel ukjent / hans død er mystisk ». Kaspar Hauser har fascinert, provosert og forstyrret i nesten 200 år. Hans sanne opprinnelse er fortsatt omstridt. Et stort antall forfattere og kunstnere, fra Jakob Wassermann til Werner Herzog og Peter Handke, har brukt hans skikkelse for å reflektere over sosial konformitet og avvik. Og altså Lisa Lie, som i forestillingen bruker Kaspar-myten som utgangspunkt for noe helt eget.

I et intervju med den norske dramaturgen Eivind Haugland uttalte Lie i Norsk Shakespearetidsskrift etter urpremierenat «Årsaken til at Kaspar har blitt så stor tar bl.a. utgangspunkt i konspirasjonsteorien om at han egentlig var kronprins avBaden. 100 år etter Kaspars død mente nemlig Rudolf Steiner at hele verdenshistorien hadde sett annerledes ut om Kaspar faktisk hadde vært kronprinsen. I hans øyne representerte Kaspar en ren ånd, nettopp fordi han tilsynelatende kom helt uskyldsren og upåvirket ut av kjelleren. Hos oss tar stykket utgangspunkt i dronningen, altså Kaspars mulige mor. Jeg vet jo ikke noe om henne, men jeg går inn i ideen om disse menneskene og dikter ut i fra det. Det er også kjernen i historien fordi det nettopp fanger inn det de i virkeligheten var ofre for; det er mer interessant å spinne rundt dem enn å vise hvordan de virkelig var.»

Forestillingen ble godt mottatt i 2017 av østerriksk presse. Avisen Der Standard skrev blant annet «Wiener Schauspielhaus pulserer. En ung generasjon teaterskapere er på jobb her og kaster sine helt egne, rå, pop-orienterte regissørposisjoner i balansen. (…) Den nesten to timer lange kvelden er som en løk som stadig avslører nye lag av sivilisasjonen. (…) Vassissa Reznikoff, Jesse Inman, Gabriel Zschache og Kenneth Homstad kaster seg ut i handling som skuespillere som danser, driver med gymnastikk, gestikulerer og noen ganger knekker hjulene. Det er mye spenning i disse høye påstandene fordi eventyrbildene ikke umiddelbart avslører betydningen. Man pusler og undrer seg.»

«Kaspar Hauser eller de utstøtte kan angripe når som helst er en tour de force gjennom menneskets historie, operert med enorm innsats», skrev Wiener Zeitung.

Jeg så forestillingen da den først ble spilt, og når jeg nå er tilbake i Wien og setter meg ned som publikum, legger jeg umiddelbart merke til at scenen på Schauspielhaus er snudd sammenlignet med i 2017. Da var scenen der publikum nå sitter. I tillegg legger jeg merke til at den hvite gren-skulpturen fra 2017 er byttet ut med en rigg og at det er et tynt gjennomsiktig gardinstoff med videoprojeksjon av den opprinnelige scenografien på samt et lysskilt over der det står #unplugged.

Skuespiller Kenneth Homstad har vært med i flere av produksjonene til Lisa Lie, og var også med i Kaspar Hauser både i 2017 og nå i 2023. I 2017 var han den eneste norske skuespilleren på scenen, men denne gangen er regissør Lie også med på scenen i rollen som Schauspielhaus Wiens faste ensembleskuespiller Jesse Inman hadde siste. Ellers er resten av gjengen, Vassilissa Reznikoff og Gabriel Zschache, med også denne gangen. Den nye regiassistenten ved Schauspielhaus, Anna Rumpler, er også med i en ekstra rolle som ammen.

Etter at forestillingen er over, og jeg møter dem i baren på Schauspielhaus, får jeg idéen om å gjøre et intervju med dem om opplevelsen med å ta opp forestillingen etter seks år, på bare én prøvedag. Jeg synes det er fascinerende og imponerende at de har klart det på så kort tid, midt oppi andre jobber. Jeg kontakter dem noen dager etter at forestillingen er spilt, og de er hjemme i Oslo, og vi avtaler dato for intervju.

Kaspar-mytens kjerne er den pågående provokasjonen når et majoritetssamfunn blir tvunget til å revurdere sine egne konvensjoner. Derfor, i en tid som vår, der sosiale og individuelle identiteter er mer flytende enn kanskje aldri før, er det spesielt verdt å forholde seg til Kaspar. Når jeg ser forestillingen på nytt, virker den tidløs på meg både i form og innhold. Den framstiller hvem «de andre» er på et assosiativt vis. De andre er mennesker som befinner seg nederst i hierarkiet. Assosiasjonen til hjemløse står sterkt. I åpningsscenen ser vi også at de fysisk ligger på gulvet under riggen, mens moren til Kaspar Hauser (Vassilissa Reznikoff) sitter helt øverst, på toppen av tronen, og holder en grandios åpningsmonolog.

Hva gjør forestillingen dagsaktuell eller eventuelt tidløs for dere?

Lisa: Forestillingen spiller på tendensen til å bygge samfunn på ryggene til andre mennesker. Gjennom tidene har samfunnet sett sitt snitt til å undertrykke og gjøre andre mennesker til slaver. Denne hierarkiske tendensen og umenneskeliggjøringen av «de andre» finner vi igjen i utallige samfunn selv om det er blitt gjort i større skala noen steder. Det er også noe vi absolutt finner i byen Wien der stykket ble skapt, med all rikdommen byen bærer vitne om. I vårt stykke havner man nederst på rangstigen hver gang man bøyer seg ned for å plukke opp noe. Det er også i det tyskspråklige området den historiske Kaspar Hauser dukket opp og ga opphav til konspirasjonsteorier i opptakten til første verdenskrig, som for eksempel: «Kunne Tyskland ha tatt en annen vei dersom andre hadde komme til makten til riktig tid?» Forestillingen tematiserer også mennesket som pattedyr og livsnødvendigheten av fysisk berøring på godt og vondt. Den tematiserer også frihetsberøvelse og noen av relasjonene mellom straff og kjærlighet. I tillegg til noen merkelige berøringsløse former for barneoppdragelse som herjet i Vesten i sin tid, som liksom skulle gjøre barna selvstendige, men som snarere ga dem nevroser og blokkeringer, som for eksempel å håndhilse på barna om morgenen. Overdreven fysisk kjærlighet ble sett på som noe som ville gjøre dem veike. Stikk i strid med pattedyrets og menneskets behov.

Hvordan var det for deg, Kenneth, å gå inn i materialet igjen etter seks år?

Kenneth: Jeg hadde det veldig gøy da jeg spilte denne forestillingen i 2017, og jeg gledet meg til å gjøre det igjen. Det er jo en fordel. Lisas forestillinger forsvinner aldri helt. De ligger latent i kroppen hele tida. Materialet har bare ligget i dvale.

Ble du overrasket over hvor fort teksten og det kroppslige i materialet kom fram igjen?

Kenneth: Nei, det lå i kroppen fra før. Det tror jeg kommer av at det sceniske materialet og prosessen med Lisa er såpass personlig. Det handler om et sterkt kroppslig minne, mer enn at det er hodestyrt. Jeg opplever Lisas forestillinger som å dra på hytta. Du gleder deg til å dra dit. Det er et sted du vet du har det bra og slipper til en annen mer avslappa versjon av deg selv. Tidligere har jeg tatt opp igjen forestillinger som jeg ikke husker noe av. Så snart forestillingen er ferdigspilt, forsvinner teksten. Stemmen er ødelagt fordi den ikke vil si teksten. Teksten ønsker aktiv dødshjelp. I Kaspar Hauser har vi hatt lyst til å si teksten og spille situasjonene. Derfor kom det lett tilbake.

Hvor lang tid hadde dere på å forberede replikkene deres?

Kenneth: Det har vært snakk om å gjenoppta forestillingen en stund, men bortsett fra ett møte på Zoom jobbet vi ikke sammen før vi møttes på teatret i Wien. Vi hadde ett døgn på å vekke det til live igjen før vi skulle spille det. Det holdt.

Lisa: Det ble mer enn bare én prøvedag for min del fordi jeg lærte meg teksten og hang med lyd og lys hele uka før. Musikaliteten i materialet er noe som er veldig viktig for meg i stykket som helhet. Jeg kan tenke på forestillingen som en sang. Derfor er det ikke så vanskelig å hoppe inn i den. Men jeg må gjøre det på min måte og respektere hva de andre trenger for at det skal fungere rytmisk og melodisk. Det som skjer på scenen er ikke fremmed for meg. Jeg var med «pågulvet» i prosessen selv om jeg ikke sto på scenen i originaloppsetningen.

Hvordan opplevde dere at scenen på Schauspielhaus var snudd denne gangen?

Lisa: Det var et veldig fint grep, synes jeg. Det gamle teatret har en egen sjarm, og å ha med balkongene i scenebildet ble veldig fint. Alt var jo annerledes, så det var fint å ha noe omsnudd. Vi fikk også et unplugged-lysskilt på scenen av teatret, som viste til konseptet for gjenopptagelsen.

Kenneth: Det var flere komponenter som manglet. Scenografien var ikke fullstendig. Jeg var innstilt på at vi ikke skulle få alle kostymene. Lyset ble satt på nytt på kort tid. Jeg gikk inn med innstillingen om at det kom til å bli uoversiktlig, og at vi kom til å måtte finne flere av løsningene mens publikum så på. Det var litt av poenget òg. Teatersjef Tomas Schweigen introduserte forestillingen også med at dette er gjort på kort tid og at vi ikke har spilt den på seks år.

Hvordan var det for deg, Kenneth, å spille denne gangen, sammenliknet med i 2017?

Kenneth: Forestillingens grunnstamme var lik, og det ble i det hele tatt ganske likt. Verket kom tilbake. Men publikum fikk andre briller å se forestillingen med. Unplugged-konseptet og introduksjonen fra teatersjefen var med på å gjøre snippen hos publikum litt løsere. Det føltes mer som en fotballkamp denne gangen. «Ah, der scoret de mål!» Det understreket at det er live. Og publikum heiet på at vi skulle få det til. Det synes jeg er en god form å spille i. Hva synes du?

Jeg synes denne versjonen var morsommere. Du, Lisa, var på scenen i rollen til Jesse Inman. Det var veldig gøy å se deg i hans rolle. Jeg så også noen nye elementer i scenene som jeg likte veldig godt.

Lisa: Denne versjonen var mer sportslig. Noe jeg syntes var veldig gøy. Det er en forestilling som lar seg gjenoppta etter seks år. Den er ikke veldig komplisert i form og krever ikke ti tusen objekter. Den er relativ enkel i komposisjonen. Vi jobbet masse med den engelske dialogen. Den er vanskelig, det er mange små replikker som likner på hverandre, og vi skal bite hverandre i halen hele tiden. Det var gøy å hoppe inn i det landskapet igjen, fra en annen vinkel, på kort tid. Det blir teater som ekstremsport.

Hvordan kom dere fram til den nye scenografien?

Lisa: Det var scenetekniker på huset, Michael Zerz, som kom med forslaget. Han hadde rigget til noe som lignet formmessig på gren-skulpturen. Rent estetisk minner den lite om originalen. Så var jo den også ganske skarp, kantete og farlig. Så vi fikk, sammen med skuespillerne, modifisert det nye forslaget til noe som ble trygt nok.

Hvordan fungerte den nye scenografien?

Lisa: Scenografien fungerte innenfor de nye premissene. Man mister jo som sagt noe av den helhetlige estetikken, og det blir noe mer tilfeldig. Men det var gøy å klatre i riggen. Det var andre ting som var mulig med den nye scenografien som ikke var mulig med den gamle scenografien.

Hvorfor hadde dere videoprojeksjon på scenesideveggen mot slutten, der vi ser den originale dansekoreografien?

Lisa: Vi tok med videoen delvis for å gi innblikk i hvordan det så ut da og delvis fordi vi ikke hadde mulighet til å lære oss dansen perfekt igjen. Nå kunne vi skotte bort på videoen om vi lurte på hvor vi hadde havnet i koreografien. Men vi kunne samtidig avvike og finne på nye ting. Det er også et poeng å vise at koreografien ikke er improvisasjon i utgangspunktet. Folk tror gjerne at alt skjer der og da, men det gjør jo ikke det. Her ble det en slags mellomting.

Hva er veien videre for forestillingen?

Lisa: Vi kunne ha spilt forestillingen videre. Forestillingen er ganske enkel. Det er ikke mange lag som kjører samtidig, i motsetning til andre av mine stykker. Den er enklere å hive seg rundt og bare gjøre. Og siden det er så lett å flytte forestillingen, som det viste seg nå, kan vi kanskje det. Vi må tenke mer på det. Jeg har kjøpt noen av kostymene, men jeg må få kjøpt inn resten også. Neandertalerdraktene er viktige fordi man med dem kommer rett inn i karakterene. Det hadde vært gøy å gjenoppta forestillingen igjen og vise den i Norge. Unplugged-versjonen er ikke nødvendigvis død.

Kenneth: Undertittelen er at de utstøtte kan slå tilbake når som helst. Det kan stykket også.