Sprek urfremføring og tamt orkester

Komponist Ørjan Matre har bygget seg opp til å bli en av Norges største nålevende orkesterkomponister. Han har en stor verkliste, og han er en av få som får orkesterverkene sine fremført flere ganger. På denne konserten ble det sju år gamle verket Lyrical Pieces programmert sammen med urfremføringen av Matres pianokonsert, skrevet til og spilt av Leif Ove Andsnes. På programmet stod også Ein Heldenleben av Richard Strauss.

Refleksjoner av historien

I åpningsverket Lyric Pieces, opprinnelig skrevet for Bergen Filharmoniske Orkester i 2019, tar Ørjan Matre utgangspunkt i seks av de til sammen 66 stykkene i Edvard Griegs pianoverk Lyriske stykker. Matre går ikke for de vage og tilslørte antydningene, men viser oss tydelig hva komposisjonen hans er basert på. Ved siden av orkesteret står et piano (ikke det sedvanlige konsertflygelet), som Filharmoniens egen pianist Gonzalo Moreno spiller Arietta på, fra Lyriske stykker, op. 12 nr. 1.

Først når hele originalversjonen av Arietta er ferdigspilt, tar orkesteret over. Nå eltes Griegs toner ut i Matres teksturer og klanger. Melodistykker fryses, loopes, rives og utvides. På tross av at Griegs originalmusikk må tåle mye bearbeiding, later Matre til å ha stor respekt for ham. Musikken vaker i grenseland mellom rekomposisjon, arrangement og originalverk. Den beste måten å beskrive verket på er kanskje med Hans Zenders begrep fra 1990-tallet – «komponert interpretasjon».

Matres Lyrical Pieces er et solid komponert verk som fortjener og bli hentet opp igjen for nye fremførelser. Derimot skulle jeg ønske at Martre hadde røsket enda litt mer i Griegs opprinnelige komposisjon, for å gi sine vakre orkesterklanger enda mer pusterom. Det er som om hans egen musikk blir litt underdanig i møte med de dominerende kanonverkene.

Fullstappet pianokonsert

Matres Pianokonsert sprinter ut fra startblokkene med høy fart, hardtslående rytmer og kraftige anslag. De første minuttene kan nesten minne om åpningen av Olivier Messiaens Turangalîla-symfoni, der hverken orkesteret eller solisten holder noe tilbake, men dundrer på for full kraft; det er nærmest så vi kan høre harpiksen knitre mot fiolinstrengene. Selv om pianokonsertens grunntempo oppleves høyt med en intens karakter, er det likevel plass til flere rolige passasjer der Matre virkelig får vist frem sine orkestreringsegenskaper. Kjennere av hans musikk vil dra kjensel på de raffinerte orkesterklangene som duver over pianoets lyriske melodier. I disse pusterommene dukker det etter hvert opp et nedadgående tema som kommer igjen flere ganger i løpet av verket. Selv om Pianokonsert er fullstappet med informasjon og har få tydelige melodiske referansepunkter, slik at det kan være utfordrende å bli kjent med det, gir verket et solid førsteinntrykk. 

En av grunnene til det er at Matre bruker sin beste egenskap, orkestreringen, på å skape strukturelle bindinger i verkets løp. I stedet for en tradisjonell temautvikling, er det orkesterets fargekoloritt som stadig utvikles. Den andre grunnen er at han gjør det jeg opplevde han ikke gjorde i Lyrical Pieces, nemlig å granske verkets konsept til ytterpunktene. Han forteller selv i programbladet om at han ønsket å utforske «[...] forholdet mellom individ og kollektiv», noe han jeg mener han lykkes med.

Når musikken er så interaktivt skrevet, får ikke pianosolisten nødvendigvis sine sedvanlige rom til å skinne over passive orkesterklanger. Solist Leif Ove Andsnes må derfor innfinne seg med å spille en annen rolle enn han vanligvis gjør, for eksempel i en Beethoven-konsert. I lange strekk er hierarkiet mellom de to visket ut, og pianoet er en del av den suggererende orkesterklangen. Andsnes virker hele tiden veldig bevisst på hvor han ligger i lydbildet, og han spiller sin rolle utmerket.

Dessverre får han ikke mye hjelp fra orkesteret. Det er noe uinspirert over Oslo-filharmonien og dirigent Thomas Søndergård. De virker ikke helt i slaget og evner ikke å fremføre Matres briljante orkesterpassasjer med overbevisning. De dynamiske forskjellene er ikke store nok, og de skarpe rytmiske partiene spilles uten den rytmiske presisjonen som kreves av dem. Andsnes må nærmest dra orkesteret med seg over mållinjen. Denne trettheten vedvarer konserten ut.

Gode soloer i svakt kollektiv

For meg er det forunderlig at selv Richard Strauss’ Ein Heldenleben, musikk som er så virtuost skrevet for hele orkesteret, kan låte så tam. Musikken drives frem av storslagne heltetemaer og oppslukende sidetemaer, med flere motstemmer og stadig skiftende akkorder. I løpet av få takter må for eksempel cellistene helt opp i det lyseste registeret, før de dumper ned i de dypeste strengene, fordi de på kort tid spiller både de mange melodistemmene og akkompagnementet. Derfor ville jeg tro dirigentens enkleste oppgave var å fremkalle en gnist i orkesteret i materiale som dette, men det er ikke tilfelle på denne konserten.

I tillegg til at det låter slapt, er orkesteret også bemerkelsesverdig ubalansert, med instrumentgrupper som stikker seg ut på underlige måter. I tillegg sliter musikerne tidvis med intonasjonen, noe jeg opplever er meget sjelden i Oslo-filharmonien. Derimot imponerer utvalgte musikere med presist og briljant spill i sine soloprestasjoner. Spesielt flere i treblåsrekka, og ikke minst konsertmester Elise Båtnes, som har en flere minutters lang solo. Båtnes’ klang er så tydelig og bærende at jeg nesten ikke begriper hvordan hun får det til. Dette styrker mitt inntrykk av at kveldens musikalske mangler ligger på dirigent Søndergårds kappe.

Jeg vil gi Oslo-filharmonien skryt for programmeringen, ikke bare på denne konserten, men hele inneværende sesong. Tidligere har jeg, som så mange andre, vært frustrert over lite utforskende konsertprogrammer, som ofte har bestått av kjente komponisters mest spilte verker. Derimot opplever jeg årets sesongprogram som det friskeste på lenge. Og når orkesteret virkelig satser på en samtidskomponist som Matre, er det ekstra gledelig at han ikke skuffer.