Spliden skaper vi selv

Det prosjektbaserte scenekunstfeltet fortjener større økninger, men er det konstruktiv debatt å kritisere penger som faktisk kommer bare fordi de ikke treffer en selv?

Det er trist å se mange teaterrepresentanter be om oppheving av en føring til dans. Jeg blir glad den dagen De Utvalgte får basis, og syns teaterrepresentantene bør utvise den samme kollegialiteten. Spark oppover, ikke til siden. Konsentrer kreftene og budskapet om viktigheten av at det prosjektbaserte scenekunstfeltet får bedre kår, om hvorfor teatergrupper trenger langsiktighet, eller hva annet som måtte være av prioriterte tiltak.

Bakstreversk politisk arbeid Her har man nedlagt et stort politisk arbeide i kontakt med departement, alle partier på stortinget, Kulturrådet, NSF, kritikere og teatersjefer, og fokuset har vært fjerning av en liten øremerking. En halv setning – brevets siste ti ord – er hele plassen som vies til å be om at basisfinansiering ”generelt styrkes”. Fokuset for anstrengelsene er altså ikke å skape sårt tiltrengt vekst for det prosjektbaserte scenekunstfeltet.

Bidra til vekst Boya Bøckman skriver at teatergruppen hans er utelukket fra å søke penger pga lobbyisme og politikk. Nei, gruppen er eventuelt utelukket pga mangel på lobbyisme og politikk. Det trengs nemlig mye beinhard politisk jobbing for å få til styrkinger av det prosjektbaserte feltet. Det er dét vi fag- og interesseorganisasjoner driver med. Så jeg vil oppfordre kunstnere til å være medlem et sted og slik støtte det politiske arbeidet som gjøres, og gjerne påvirke det. Det som er sikkert er at vi blir tapere dersom vi ikke roper høyt.

Er det positivt eller negativt at departementet kommer med 3 friske millioner til basisfinansiering av dansekompani(er)? Min påstand er at alternativet ville vært null friske penger, – som ifjor. Pengene kommer ikke automatisk. NoDa har arbeidet hardt og lenge for å formidle behovet for langsiktighet og forutsigbarhet for flere kompanier. At politikerne hører oss og handler, er noe vi må juble for. Jeg er stolt av det NoDa m.fl. oppnår. Vi bringer faktisk vekst til et felt som får altfor lite, og det er neimen ikke sannsynlig at den samlede økningen vi har sett til scenekunst i Kulturrådet over de senere år hadde vært like stor uten NoDas arbeid. Jeg vil oppfordre folk til å tenke seg om før man river ned det andre bygger opp.

Skjevhet, men for hvem? Bøckmans innlegg og erklæringen er opptatt av skjevheten i antall mellom danse – og teaterkompanier i basisfinansieringen. Her er det et spørsmål om perspektiv. Dersom “det prosjektbaserte feltet” er hele verdensbildet, er Bøckmans synspunkt om skjevfordeling forståelig. Men fra utkikkspunktet til institusjonsteatersjefene og andre underskrivere er indignasjon over ”skjevhet" temmelig uforståelig. Institusjoner for dans utgjør foreløpig et helt marginalt fenomen, mens for teaterbransjen er situasjonen rimelig annerledes. Basisfinansiering kan bidra til å gi dansekunsten noe av det institusjonene gir teaterkunsten, som langsiktige virksomheter, stabile kunstnerskap, synlighet for publikum og allmennhet, bedre arbeidsvilkår.

Uryddig agenda I brevet står det: ”Det har over flere år oppstått en skjevhet mellom disse gruppene som nå har kommet ut av proporsjoner, og vi kan vanskelig se noen argumentasjon som underbygger denne praksisen”. Dagens skjevhet har oppstått gjennom Kulturrådets utøvelse av det frie kunstneriske skjønn. Dette burde jo dere brevunderskrivere vite som agerer som så sterke forsvarere av dette skjønnet. Så hvorfor spørsmålstiller dere skjevheten, da? Denne logiske bristen avkler avsenderne og viser at det også ligger en annen agenda her. Hvilke ”proporsjoner” er det dere refererer til? Det kan ikke være noe kunstnerisk, så vi snakker altså om politikk og særinteresser her ôg, selv om innpakningen gir inntrykk av at det hele handler om det frie kunstneriske skjønn. Hvem er det egentlig som er ”uvillig til å bli vurdert kunsterisk opp mot resten av feltet”?

Politisk prioritering Dersom politikerne skulle mene som NoDa at dansekunsten i Norge behøver en større grad av stabile rammevilkår enn det den har idag, så har de både mulighet og rett til å bevilge penger med en slik merkelapp. NoDa vil jobbe for andre og bedre måter å gjøre det på enn å legge en føring inn i basisfinansieringen, og mener f.eks. at departementet bør direktefinansiere flere dansekompanier i Norge. Slik kan vi bygge stabilitet for dansekunsten utenfor Kulturrådets ordninger. Men dit er vi ikke kommet ennå.

Jeg forstår godt at føringen i basisordningen skaper friksjon og irritasjon. Imidlertid ser vi alle at det er en politisk beslutning. Og det er fortsatt en kunstfaglig vurdering av Kulturrådet hvem som skal få midler. Jeg vil oppfordre kritikerne til å vise en dose pragmatisme. En steil motstand mot politisk føring på formale grunner kan tvinge frem en segregering av ordningen, for slik å ruste den for å kunne håndtere politiske prioriteringer. Ønsker man det?

Men først og fremst vil jeg oppfordre alle til å fokusere sine ressurser på noe som faktisk skaper vekst for det prosjektbaserte feltet. Der trenger vi alle gode krefter til å bidra.

PS: Det er bare noen uker siden en kulturminister sist satt sine føtter på en scene for fri scenekunst, og ikke 10 år som Bøckman skriver. Jeg må bruke begge hender for å telle gangene jeg har sittet i salen med kulturministre og sett fri scenekunst det siste tiåret.