Spillet om Teatergarasjen

I disse dager averteres «smakfulle kvalitetsleiligheter» til salgs i Nøstegaten 50-60, under navnet Nøstet Panorama. Ifølge godkjent reguleringsplan, skulle også Teatergarasjen fått sitt hjem her. Men selv om mye ved dette utbyggingsprosjektet har farsepreg, ønsker ikke utbyggerne å ha noe teater der.

Teatergarasjen var god å ha som kulturalibi i søke- og prosjekteringsfasen. Neumann Eiendom brukte den for alt den var verdt, som brekkstang for å få bygge høyere enn gjeldende bestemmelser tilsier og det historiske strøket tåler. Da utbyggerne hadde fått det som de ville, fikk kulturen seile sin egen sjø. Landets mest internasjonale teater er ikke omtalt i reguleringsbestemmelsene, og det er de – ikke reguleringsplanen – som forplikter byggherren.

Riktig nok gjør disse bestemmelsene det klart at en del av det ene bygget er avsatt til «allmennyttig formål/forsamlingslokale», med minimum fem meter fri høyde. Men reguleringsplanen sa 636 kvadratmeter golvareal pluss mesanin og 136 kvadratmeter kontorlokaler. Og «forsamlingslokale» kan være så mangt. Kari Saarisilta, daglig leder i Constructa Eiendom, som sammen med Trond Mohns Meteva AS har kjøpt hele prosjektet fra Neumann-familien, slår fast at Teatergarasjen ikke er med i planen: – Vi har ingen avtale med Teatergarasjen om noe som helst.

Historien illustrerer hvor grensen går mellom offentlig styring og privat rett – og hvor lett det er å lure kommunen. Bergen kommune kan regulere bruken av et bygg. Men ikke hvem som skal bruke det. Meningen var, som reguleringsplanen sier, at Teatergarasjen skulle inn i prosjektet. Men gode intensjoner er ikke nok, så lenge de ikke kan omsettes i utvetydige krav.

Ironien i denne saken trer tydeligst frem i søknaden fra Neumann Eiendom AS. De avslutter planbeskrivelsen med å vise til foreliggende vedtak og planforutsetninger, og legger til at dessuten «er Kardemommeloven anvendt i den utstrekning den har relevans: Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill. Og for øvrig kan man gjøre hva man vil.»

Akkurat det har de da også gjort – hva de ville. Teatergarasjen kan muligens ha opplevd dem som greie og snille underveis, men faktum er at amatørene har latt seg bruke i et spill de åpenbart ikke overskuet konsekvensene av. De unnlot å sikre seg med en leiekontrakt; nå sitter de med skjegget i postkassen.

At kommunen selv, i en tidlig fase av den private reguleringsplanen, la føringer om at Neumannskvartalet skulle inneholde visse kulturtilbud, har trolig bidratt til den uryddigheten som har fått prege prosessen. Det har gitt utbyggerne lettere spill i kampen for å få gjennomslag for maksimal utbygging, ut over hva kommunedelplanen tilsier.

Dette minner sterkt om en annen kommunal farse: Den ulykksalige behandlingen av Jonsvollskvartalet. Begge saker har tatt like lang tid gjennom den kommunale kvernen, 10-12 år, og gitt samme ynkelige resultat: En grushaug i Neumannskvartalet og et gapende tomrom i Jonsvollskvartalet. I sistnevnte tilfelle sørget et naivt og kulturhistorisk likegyldig bystyre for at det fredningsverdige Ekserserhuset nå har ligget som en vedstabel på Hanøytangen i over 10 år. I begge de historiske kvartalene har utbyggerne stukket av med gevinsten, så får andre rake kastanjene ut av ilden.

Det er greit nok at vi har et ja-byråd, men behøver de gjøre seg til sosialkontor for velhavende storspekulanter?

Se om ikke noen på Rådhuset også klarte å sause de to kvartalene sammen. For et par år siden dukket tanken opp om å gjenreise Ekserserhuset – eller to tredeler av det – nedenfor Sentralbadet. Og bygge det sammen med et nytt hus for Teatergarasjen. På det tidspunkt slet Neumann Eiendom med et dilemma: For å få maksimalt utbytte av sitt prosjekt i Nøstegaten 50-60, måtte de anlegge undersjøiske garasjer. Men det var teknisk komplisert, og ville bli dyrt. Kanskje 100 millioner kroner.

Kunne man la dem få kjøpe seg ut av problemet? Hvis de slapp å innlosjere Teatergarasjen, ville de ikke behøve å bygge det undersjøiske garasjeanlegget. Hva var da mer rimelig enn at de bidro med f.eks. 40 millioner kroner til å få reist Teatergarasjen på behørig avstand fra Nøstegaten?

Byrådsleder Monica Mæland fremstiller det nærmest som kjøpslåing. Daværende kulturbyråd Harald Victor Hove, som gikk i forhandlinger med Leif Holst i Neumann Eiendom, vil at det skal fremstå mindre uryddig. For å unngå direkte kobling mellom et kulturprosjekt og en regulær byggesak, opptrådte Monica Mæland som mellomledd mellom Hove og byutviklingsråd Lisbeth Iversen. Men et koblingsforsøk var det jo likevel.

Nå førte imidlertid ikke forhandlingene frem. Leif Holst var ikke den som ga ved dørene. Han må åpenbart ha sett fordelene ved å bli kvitt kulturforpliktelsen, men var ikke villig til å betale særlig mye for dem. Helst ikke noe som helst, men motvillig strakte han seg til et skambud på fem millioner. Dermed var forhandlingene over.

Det er sikkert Neumann-familien glade for i dag. De sitter jo med sine millioner ubeskåret, innkassert etter at de i fjor solgte seg ut av hele prosjektet. Da skal de ha fått om lag 100 millioner kroner for noe de så langt hadde hatt anslagsvis 30 millioner i kostnader på.

Samtidig slapp utbyggerne å anlegge undersjøiske garasjer. På grunn av det kompliserte og kostbare ved pæling, og som følge av en rettstvist som egentlig var kommunen uvedkommende, fikk utbyggerne likevel den nødvendige omregulering.

For Monica Mæland er denne saken langt fra avsluttet ennå. Da er den kanskje ikke det for de nye utbyggerne, heller?

Denne teksten har opprinnelig stått på trykk i Bergens Tidende.