Sosial kunst

«Samtidsdansens oppdragende seierstog kulminerer i Sascha Waltz’ danseprosjekt med 120 ungsommer som oppførte Carmen.»

Vokabularet svulmer når ukeavisen Zeit omtaler Waltz’ siste prosjekt. Og kritikerens dom er klar: dette er kunst:

– Det Sascha Waltz har oppnådd med ungdommer i det siste av ti «Education-Tanzprojekte» som Berlinerfilharmonien har utarbeidet, er rett og slett henrivende: kanskje skal det virke utdannende eller dannende, men dette er også et kunstnerisk verk, skriver avisen.

Hvordan har de fått det til? Handlingen konsentrerer seg om nøkkelscener. Alle som er med, vet til enhver tid hvor de skal stå og hva de skal gjøre. 23 profesjonelle dansere var med som assistenter og hjalp ungdommene med å lære koreografien.

Kunst med ungdommer – om nå målet er dannelse, å redde ungdommer ut av vanskelige kår, talentrekruttering eller om det er et rent kunstnerisk prosjekt – Berlinfilharmonien under ledelse av Simon Rattle har gjort det lenge, Pina Bausch gjorde det, El Sistema har også gjort det lenge. I Sverige har nettopp 44 barn fra Elinsborgsskolan medvirket i operaen Zémire och Azor sammen med musiker og sangare fra den Kungliga Operan og Operahögskolan.

I Norge har nettopp Oslo-Filharmonien adoptert unge musikere ved Tøyen skole. De skal lage sitt eget symfoniorkester. – Målet er at vi skal gi alle barn og unge muligheten til å lære å spille et instrument, uansett hvor man kommer fra i verden og hvilken bakgrunn man har, sier prosjektleder Sissel Larsen til NRK.

– Det å gi barn og unge muligheten til å spille et instrument, og å lære gleden ved å mestre og spille sammen med andre. Det å følge at man blir bedre ved å øve, det gjør noe med selvfølelsen og personligheten, sier konsertmester i Oslo-Filharmonien, Elise Båtnes, til NRK.

Finnes det prosjekter i Norge som Sascha Waltz’ og Berlinerfilharmonikernes? – Jeg vet strengt talt ikke om sosiale danseprosjekter er gjort i Norge eller om de bare ikke har fått stor nok publisitet, DET ville i tilfelle ligne Norge. Det er godt mulig at mindre kjente koreografer har gjort tilsvarende, men at det har gått offentligheten hus forbi, sier danseviter Sidsel Pape til Scenekunst.no.

Hvorfor finnes det ikke flere prosjekter av denne typen i Norge? – At anerkjente koreografer med lang fartstid gjør slikt "samfunnsnyttig" arbeid i andre land, skyldes blant annet at deres bevilgende myndigheter ofte avkrever "community work" mot å motta økonomisk støtte. Slik er det ikke i Norge. I tillegg ser det ut til å råde en slags mental motsats mellom koreografi og pedagogikk her til lands som synes å forhindre slike tiltak, som om det besudler koreografens rykte og dansekunstens ry å jobbe med barn og ungdom.

– For å få sosiale danseprosjekter til å skje i Norge må dansekunstnere kanskje lide mer nød eller bli lettere tvunget til det av våre bevilgende myndigheter. Det sosiale engasjementet står nok stadig litt i skyggen av å leve opp til rollen som nyskapende, avant garde dansekunstner.

Kan slike prosjekter ha en effekt på rekrutteringen til dansekunsten? – Vel så viktig som å rekruttere talenter, vekker slike prosjekter selvsagt interesse for dans hos den oppvoksende slekt. Både nye publikummere og dansekunstnere rekrutteres.

Hvordan ser framtiden ut – vil vi se flere slike prosjekter her i landet? – For meg ser det ut som at sosiale danseprosjekter er en ny retning i dansekunst som vi kommer til å se mye mer av framover, også i Norge. Selv om myndigheten ikke krever samfunnsengasjement av kunstnerne – ennå – er slike prosjekter i ferd med å bli en ny estetisk form der dansekunsten får nye vilkår og uttrykk. Kanskje er det nettopp i slike hybride prosjekter at nyskapingen kan skje?

Scenekunst.no ved nanna@scenekunst.no tar med glede imot tips om sosiale scenekunstprosjekter!

Video: Oslofilharmoniens kammerorkesters konsert på Tøyen skole den 6. juni i år i forbindelse med "adopsjonen" av de unge musikerne ved skolen.