Skurker og maskulinitet

T.I.T.S er en performancegruppe bestående av tidligere studenter fra Scenekunstakademiet i Fredrikstad, med utøveren Nela H. Kornetová i spissen. De har satt opp en rekke forestillinger de siste årene som tar for seg moderne problemstillinger; blant annet Cult of Busy (2018) om travelhet, Tumor: Carcinogenic RomanceI om søken etter kjærlighet og dødelig sykdom, og Mine (2017) om menneskets trang til å eie ting. Sistnevnte ble presentert på Black Box teater i Oslo. Dit returnerte de forrige uke med den helt nye forestillingen Badman – om maskulinitetens makt – like før teatrene igjen stenger dørene.

I forestillingsteksten presenterer T.I.T.S. et dikt: Dear Badman / It’s that pop and oomph I desire / to wear your gestures as my garment/ to rip off your faces / to taste your manners / to drink your spirit / to pet your ego / I’ll rise from your ashes. Ut fra dette mantraet tar Kornetová, som eneste utøver, på seg oppgaven med å utforske og gå fullstendig inn i rollen som «badman» – en skurk, eller en slem, sterk mannlig leder gjennom tekst, koreografi, video og bevegelse.

Kvinner og skurker Badman starter allerede i foajeen: Ved ankomst får vi utdelt en (desinfisert) eyeliner og en liten papirlapp som ber oss skrive hvem vi synes er den beste skurken på kroppen til Kornetová. Hun poserer i enden av lokalet ikledt truse, singlet og en hjemmelaget maske i plast som også spør «Who is the best villain?». Når vi entrer Lille scene, som i disse tider rommer kun 20 publikummere, starter forestillingen med at Kornetová ønsker oss velkommen og leser opp navnene på skurkene som er skrevet på kroppen hennes. Blant disse er Trump, mennesker, Mike Pence og the Joker. Kornetová sier seg fornøyd med publikums utpekte skurker og setter i gang forestillingen.

Teksten til Badman er kreditert T.I.T.S. sammen med Karmenlara Ely. I tillegg har Kornetová med seg Anders Firing Aardal som dramaturg, Jan Hajdelak Hustak og Heidi Dalene på scenografi, kostyme, lys og video, samt Björn Hansson på lyd. Scenografien består av ulike objekter som omringer scenen. Til venstre henger det en rekke transparente plater fra tynne tråder i taket, hver og en med bilde av en mektig, mannlig statsleder – Trump, Erdogan, Putin, Kim Jong-un, med flere – og til høyre står et høyt bord med et et speil på ved siden av tre kleshengere med herreplagg. På scenen finner vi også en gyngehest utformet som en sau, en grønn lekepistol i plast og en plastbeholder med spyleslange. Gjennom timen forestillingen varer tar Kornetová i bruk disse rekvisittene i sin transformasjon fra kvinne til mann. Ved å gå gjennom ulike stereotype fortellinger om sterke menn – den mannlige, dominerende forføreren, soldaten som ofrer seg for landet sitt, den mannlige artisten og seierherren – bruker hun kroppen til å gjøre maskuliniteten til sin egen.

Aktuelle problemstillinger Innledningsvis stiller Kornetová seg opp foran speilet. Da dette også har et kamera i seg, dukker ansiktet hennes opp i fullskjerm på bakveggen på scenen. Hun forteller om at hun som barn skulle ønske hun var mann, men at hun nå er en svært stolt kvinne. Etter hvert vrir hun ansiktet i ulike uttrykk, og på skjermen smelter fjeset hennes inn i ansiktene til mennene som er avbildet på de transparente platene, én etter én. Videre følger ulike seanser hvor Kornetová beveger seg inn i det maskuline gjennom tekst og bevegelse. Hun rir og dominerer gyngehesten, fremfører en sang om å jakte på en kvinne med et ubehagelig blikk rettet mot publikum og spiller en soldat som forteller sårt om sin mor og heltemodig om sin evige søken etter sannhet. Forestillingen spiller på problemstillinger som hvordan kvinners rettigheter er blitt innskrenket under flere av disse mennenes styre og debatter rundt en mannsrolle i krise og giftig maskulinitet. Selv om disse er høyst aktuelle, og Kornetová overbevisende ser oss inn i øynene med en manns selvtillit, opplever jeg at det nesten føles som at måten forestillingen bruke kvinnekroppen, nakenhet og seksualitet til nettopp å snakke om dette på en måte har utspilt sin rolle. Det føles tidvis klisjéfylt, som om det ikke strekker helt til i forsøket på å romme de komplekse spørsmålene vi står overfor i dag.

Lyd og lys brukes også aktivt i forestillingen – noe som fungerer godt i samhandling med kroppen på scenen. Videoeffekter morfer sammen med live video, bilder og videoklipp med gode overganger og grafiske effekter. Mot slutten projiseres video av soldater og hav på et stort flagg som Kornetová veiver rundt i rommet mens hun rir på gyngehesten. Kombinert med storslått seiersmusikk blir dette en interessant sensorisk opplevelse.

Krever nye strategier Forestillingen er god er i måten den får fram det farlige ved enkelte inngrodde fortellinger om sterk maskulinitet og hvordan disse kan overskygge for det faktum at mange av de som figurerer under et slikt ytre image egentlig er nettopp skurker. Men Badman sklir rett inn i det man kan definere som en typisk Black Box-forestilling, og den vekker et spørsmål som ofte dukker opp etter at jeg har vært på denne institusjonen: Har Black Box teater blitt for komfortabel i sin definisjon av eksperimentelt teater? Er det egentlig det som vises her som er eksperimentelt i dag? Badman skiller seg fra tradisjonelt institusjonsteater, men følger fortsatt en slags oppskrift, som gjennom en blanding av scenerom, lys, video, kropp og publikumsinvolvering tar opp et tidsriktig tema. Alle elementene er godt bearbeidet og forestillingen er vel gjennomført med en tydelig innlevelse, men den rører meg ikke tilstrekkelig. Selvsagt får den tankene over på ting som årets amerikanske presidentvalg, Polens innstramming i abortloven og fremveksten av høyrekonservative ledere, men disse tingene er jo øverst i bevisstheten allerede og krever nye strategier for å åpne for nye innsikter.