Skal virkelig ungdom få si sin mening?

Hvordan ser egentlig ungdom på teater og dans som er lagd ’for’ dem? Klarer denne kunsten å berøre – å bety noe for ungdommen? Og ikke minst, kan vi skape et rom for anmeldelser og refleksjon fra ungdommen selv?

Dette var utgangspunktet for Scenekunstbrukets prosjekt som ble til SUS – Scenekunstbrukets unge stemmer.

Vi voksne ønsker jo gjerne å gi råd til barn, slik at de er best mulig rustet for fremtiden, og det er viktig at vi kan sette ut noen peilemerker på veien for dem. På samme måte er det viktig å lytte til deres råd og synspunkter.

I forbindelse med Scenekunstbrukets scenekunstfestival Showbox har seks tiendeklassinger fra Nittedal ungdomsskole fulgt festivalen, både i forkant, underveis og i etterkant. Ungdommene har gått på forestillinger og skrevet en egen blogg med refleksjoner, anmeldelser, intervjuer og tanker.

Scenekunst og norskfag For elevene som deltok, ga SUS uttelling i norskundervisningen. Elevene meldte seg på prosjektet til sin kontaktlærer, og i forkant hadde vi samtaler med rektor og kontaktlærer om gjennomføringen. I stedet for skoletentamen leverte elevene inn noen av tekstene de har skrevet, sammen med refleksjoner om prosessen. Dette ga også skolen mulighet til å prøve ut mappevurdering som et alternativ til tentamen. Både skolen og FAU har vært positive til prosjektet og muligheten for å bruke det som en utradisjonell tentamensform. For skolen har det vært viktig å kunne knytte prosjektet opp mot læringsmål, innen norsk, eller nye valgfag som sal og scene, medier og informasjon og internasjonalt samarbeid.

Hvorfor en ungdomsblogg? Blant ungdommene har bloggingen engasjert på flere plan. Noen driver med dans og sang selv, andre er mest interessert i skriveprosessen, mens noen ønsket å få sitt eget syn på scenekunst utfordret. Bloggen har gitt dem mulighet til å tenke rundt hvordan tekstene deres blir lest, og hvem de skriver for. Ungdommene skrev blant annet et innlegg der de selv reflekterte over det å gi terningkast – i deres tilfelle kosebamser(!). Her stod det blant annet: "Vi var redde for at de som leste innleggene våre kun ville se på karakteren, og ikke på det vi skrev. At det ville hindre andre i å lese våre meninger om stykket."

Et viktig innspill for oss voksne, som ofte egentlig bare avfinner oss med at terningkast gis. For bloggerne våre satte det i gang en viktig diskusjon.

Ut i felten Vi planla først at bloggerne skulle arbeide fra et redaksjonslokale på Black Box Teater, der mange av forestillingene på Showbox fant sted. Men i et teaterhus fylt opp av festival, var det ingenting ledig. Og så bra det viste seg å være! De seks ungdommene satte opp redaksjon i en av sofagruppene i foajeen, hvor de skrev, gjorde intervjuer, og ikke minst, diskuterte seg i mellom. I starten fikk de i stor grad være i fred fra de andre festivalgjengerne, som riktignok kommenterte til oss hvor imponert de var over hvor hardt ungdommene arbeidet og hvor engasjert de virket.

Hva er kvalitet? Forestillingen Uten Genser ble et vendepunkt. Denne forarget en del av de voksne, men ungdommene likte den godt! Og med det var dialogen mellom ungdommene og fagfolket på festivalen i gang, både de norske og internasjonale. For Scenekunstbruket har det alltid vært viktig å se forestillinger sammen med målgruppen. Det er ikke alltid mulig under Showbox, men med SUS fikk vi en direkte reaksjon som gjorde det mulig å diskutere med en målgruppe, med en gang! Hva besto egentlig uenigheten i? Er noe av lav kunstnerisk kvalitet bare fordi voksne ikke liker det? Hvorfor ble ikke ungdommene forarget over Uten Genser? Hvorfor ble noen av de voksne det? Kan det hende at det handlet om noe annet enn ungdom vs. voksne, eller kvalitet vs. banalitet?

Les SUS-bloggens anmeldelse av Uten Genser her: http://scenekunstbruket.blogspot.no/2012/11/tankesus-uten-genser.html

Erfaringene med SUS viser at ungdom slett ikke bare velger enkle og platte forestillinger med høy underholdningsverdi og lav pedagogisk verdi slik man som voksen kanskje er redd for. Tvert i mot kan de evne å gå i dybden, takle å bli utfordret og forklare sine synspunkt godt. Vi voksne kan selvfølgelig velge å være uenige med dem, uten at det er en god grunn til å ikke lytte.

Ønske om involvering På mange skoler kan elever ta seg ”jobb” som kulturverter. Oppgaver varierer fra skole til skole, men felles er at kulturvertene hjelper til med å løse praktiske oppgaver rundt besøk fra Den kulturelle skolesekken. Ungdommene involvert i SUS kom i løpet av Showbox med følgende hjertesukk: ”Tenk om kulturvertene kunne få være med på å velge ut det vi får se, ikke bare servere kaffe!” Vi vet at dette fungerer forskjellig fra skole til skole, men det sier i hvert fall noe om at det er et ønske om å bli involvert.

SUS skal selvfølgelig ikke erstatte kunstnerisk råd eller fagpersoner på scenekunstfeltet, men vi er overbevist om at tilbakemelding fra målgruppen også er viktig og kan bidra til å justere Scenekunstbrukets og andre som jobber med scenekunst for barn og unge sitt syn på hva som treffer det yngre publikummet.

Videreføring SUS var i år et pilotprosjekt. Det skal nå evalueres, og vi håper å kunne videreføre det, ikke bare under vår festival Showbox, men også som et kontinuerlig prosjekt hvor ungdommer over hele landet kan blogge om skoleforestillingene de har sett og opplevelsene rundt dette. Vi ønsker at publikummet innenfor Den kulturelle skolesekken skal kunne reflektere over hva de får av kunstopplevelser, og det er interessant for oss som arbeider med kunstuttrykk for barn og unge å kunne observere disse refleksjonene.

På denne måten kan målgruppen gi oss som jobber med formidling av scenekunst for barn og unge viktige peilemerker i arbeidet med å gi dem et godt kulturtilbud.