Ernestyna Orlowska er en scenekunstner med bakgrunn fra visuell kunst. Daniel Klingen Borg er en norsk regissør, scenekunstner, filmskaper og pensjonert sirkusartist, og har tidligere gjestet Black Box teater sammen med Ann Liv Young. Orlowska og Borg har tidligere samarbeidet i forestillingen FRUITS (2016), og Should I do the man’s part er deres første danseforestilling.
Høy kvinne, lav mann
Orlowska og Borg tripper rundt på Lille Scene på Black Box teater. En høy kvinne leder an foran, og med hendene bak skuldrene hennes følger en lav mann med øynene lukket. De bytter på å lede og følge, går rundt i rommet og utforsker dører og vegger. Kostymene matcher i lilla og beige. Plaggene er hverdagslige med noen detaljer av oransje og hvite snorer. Lysriggen i taket henger lavt, bare litt over hodene til utøverne, og former en firkant som er tippet litt oppover mot publikum. På et tidspunkt manipulerer Borg armene til Orlowska så hun tar på lyskasterne, og de må hoppe opp flere ganger før de klarer å nå den siste. Dette generer latter i salen og setter stemningen for en lystbetont forestilling.
De står vendt mot hverandre. Armene strekker seg nølende ut, som om de prøver å klemme eller løfte den andre personen, men det er noe som ikke helt stemmer. De ukonvensjonelle proporsjonene mellom dem skaper et kleint og humoristisk uttrykk. Programteksten forklarer at Orlowska er 188 cm høy og Borg måler 165 cm. Med høydeforskjellen på 23 cm ønsker de å utfordre kjønnsnormer ved å utforske potensialet i deres fysikalitet og hvordan relasjonen blir lest av publikum. Etter hvert finner de en posisjon der Orlowska lener seg over ryggen til Borg, slik at den lange hestehalen hennes går nedover beina hans. Jeg får assosiasjoner til en gyngehest i det de begynner å gynge i denne posisjonen. Merkelige, uvanlige og til tider sammenflettede posisjoner er et gjennomgående tema og skaper tydelige bilder som setter seg fast i minnet. Et hode lener seg på skulderen til den andre mens de løper rundt i sirkel. Orlowska blir til en slags kroppslig seng i det Borg ligger oppå henne. I et løft forsvinner hodet til Borg mellom lårene til Orlowska. Det er en konstant kroppslig dialog og forhandling.
Utøverne er for det meste i kontakt, bortsett fra i én scene der Borg snurrer og hopper rundt etterfulgt av at Orlowska gjør en underlig solo der hun synger mens hun spenner og avspenner knærne i takt til melodiene. En av melodiene jeg kjenner igjen er I Dovregubbens Hall av Edvard Grieg. Det er som om knærne kommer til live og lipsyncer til sangen. Denne scenen kommer ut av det blå. Selv om jeg ikke helt forstår konteksten, passer det likevel godt inn i det lekne og hverdagslige materialet, og det er en av forestillingens mest humoristiske momenter. Lydbildet er ellers hovedsakelig satt sammen av lyder fra kroppsbevegelsene til utøverne, men i noen scener blir det støttet av lystig elektroniske melodier komponert av Samuel Savenberg.
Stillheten i rommet kombinert med et langsomt og avslappet tempo gir et lag av sårbarhet. Høydepunktet i forestillingen er scenen der de gjør hurtige og insisterende forsøk på å løfte hverandre uten å lykkes. Her balanserer de mellom det teatrale og det hverdagslige, samt det humoristiske og det sårbare på mesterlig vis. Det er et sterkt bilde som oppsummerer essensen av forestillingen – forsøket på å utfylle en rolle og forhandlingen som oppstår når det kroppslige ikke stemmer overens med det som er forventet av den.
«Mannen i forholdet»
Duetten unngår kjønnsstereotypier og klisjeer, og det oppleves forfriskende. Orlowskas bakgrunn i visuell kunst og Borgs bakgrunn i sirkus kommer frem i den skulpturelle tilnærmingen til kropp og rom. Det abstraherte materialet kunne dermed potensielt ha blitt lest med et mer kroppslig og visuelt fokus. Med tittelen Should I do the man’s part, inviteres publikum likevel til å se og lese det gjennom et kjønnsperspektiv.
Helt siden antikken har det blitt pålagt strenge normer og forventninger til det å være mann og kvinne utfra en binær og biologisk forståelse av kjønnskategorier. Aristoteles mente at mannen (født med penis) var overlegen av natur og dermed ment til å herske over kvinnen (født med vagina). Han mente at kvinnen var en ufullstendig mann. Unge menn måtte trene for å styrke sine muskler mens kvinnene skulle ha ansvar for barneoppdragelse og hjemmet. Mange av disse tenkemåtene henger fortsatt igjen i dagens samfunn. Fra vi er barn oppdras vi til å kategorisere, sette i båser og fylle en rolle som er gitt oss. Dette gjør at vi umiddelbart leser kropper med et kjønnet perspektiv og skaper forventninger utfra en normativ standard. Mannen i forholdet er personen som er dominant, større, høyere, mer maskulin, den som bestemmer over den andre. Men hva skjer når ingen eller begge i et forhold utfyller denne rollen?
I ettersnakken undrer kunstnerne seg over hvorfor folk er så besatt av høyde og høydeforskjeller. Orlowska opplever at menn blir skremt av høyden hennes, og Borg opplever at folk reagerer på at han er lavere enn sin partner. I datingverdenen er høyde et viktig tema, og det kommer blant annet til uttrykk i at folk skriver høyden sin på Tinder-profilene sine. I Netflix-serien Indian Matchmaking er det for eksempel avgjørende at mannen er høyere enn kvinnen for å danne et partnerskap. Det spesifikke fokuset på å gå imot disse konvensjonene gir forestillingen et konsentrert perspektiv.
Forestillingen avslører sosiale konstruksjoner gjennom å iscenesette noe så enkelt som en duett mellom en høy kvinne og en lavere mann. Forventningene samfunnet har til mannsrollen, og kriteriene som er satt for å kunne fylle den i et forhold, blir utfordret. Ved at Orlowska som kvinne til tider tar «mannsrollen» – rollen som leder og dominerer over den andre gjenspeiler hvordan kvinner og menn blir satt i båser i samfunnet. Hvorfor er det egentlig slik at vi kategoriserer mennesker i mann og kvinne? Should I do the man’s part lykkes med å underholde og samtidig utforske kroppens potensiale uavhengig av sosialt konstruerte normer. Gjennom det rent kroppslige, hviskes kjønnsrollene, det feminine og maskuline blir irrelevant og åpner opp for nye måter å tenke på menneskelige relasjoner på.