Scenekunst som beredskap

– Vil du være med og bade? Spørsmålet kommer fra en av Fjaler teaterfestivals initiativtakere, Miriam Prestøy Lie, bare noen få minutter etter min ankomst til Dale i Sunnfjord. Det kunne vært overraskende, men blir i denne sammenhengen heller et kroneksempel på festivalens modus operandi: Her er det pretensiøse og elitistiske erstattet med varm vennlighet og oppriktig engasjement både for kunst og folk. Her er høye skuldre erstattet med impulsivitet. Været er varmt, vannet er friskt og krystallklart. Selvfølgelig vil jeg være med og bade, selv om det er midt i september!

Gjennom overskriften RAS ønsker årets teaterfestival å rette oppmerksomheten mot dagens store verdensomspennende utfordringer og potensielle katastrofer – og vår beredskap i møte med disse. Hvordan er vi forberedt på økt folkevandring, hardere ekstremvær eller nye former for terrorisme? Temaet kunne ikke vært mer passende disse solrike dagene. Ikke bare fordi det, i følge lokale kilder, faktisk gikk et relativt stort ras i nærområdet dagen før festivalen begynte, men også fordi den unaturlig varme høsten gjør begreper som global oppvarming (med alle sine antatte bieffekter) litt mindre fjernt og abstrakt.

Med ulik vektlegging av hvilke kriser som er de mest prekære, er ras-tematikken en rød tråd gjennom festivalprogrammet. For eksempel maner Verk produksjoner med Wishful beginnings frem et apokalyptisk fremtidsbilde der vår søken etter det perfekte fører oss inn vår egen utslettelse, mens Pia Maria Rolls Nå løper vi gir oss den personlige historien om et irakisk-kurdisk søskenpars (Sara og Buzhan Baban) flukt fra et hjemland i politisk krise. Like interessant som de konkrete utfordringene forestillingene tar opp, er innsikten festivalen som helhet gir i hvordan de ulike kunstnerne forholder seg til politikk.

Innelåst i kunstnerskapet I tidligere Baktruppen-medlem Ingvild Holms stedsspesifikke støntforestilling Er den daud, som fant sted i den gamle skolestua i Dale sentrum, blir for eksempel personlig erfaring med utviklingen innenfor norsk kunstpolitikk hovedlinjen i et kriminaldrama som spinner rundt kunsten i rollen som X (Holm selv ?), markedet i rollen som smileyfjesballong og staten i rollen som blodig hånd. Ikke uventet er det alliansen mellom stat og marked som her identifiseres som dagens utfordring. I forestillingen har de rottet seg sammen mot kunsten – ”er den daud?” spør de ned i kista der Holm ligger. Holm er nemlig, gjennom hele forestillingen, ikledd kunstnerskapet sitt – en trekonstruksjon formet som en likkiste uten endestykker, med ulike dører hun kan stikke armer og hode ut av. Det at kostymet er så lite fleksibelt og sexy som det går an å få det, og at publikum dermed må hjelpe Holm med enkle handlinger som å sette seg opp eller holde seg på beina, kommenterer på en tragikomisk måte selvforståelsen av eget kunstnerskap i møte med et markedsliberalistisk og høyteknologisk samfunn. Som et vakkert metalag til fortellingen får vi etter forestillingen vite at ”kunstnerskapet” er laget av en tribune som Baktruppen bygde selv, men som måtte rives og fjernes da lokalet de leide ble omregulert til boliger. Performancen ender med at Holm tilbyr oss å kjøpe deler av kunstnerskapet sitt, signerte trebiter fra overnevnte tribune, til 100 kroner stykket.

En helt annen inngang til politikk finnes i O – The healing lump av Tormod Carlsen. Miniforestillingen, for én publikummer av gangen, finner sted i en spesialkonstruert svartlakkert klump med hjul – den ser ut som en blanding av en vannslipt stein og en veltygd lakris-hubbabubbaklyse. Inne i klumpen tilbys den påstått eldgamle terapiformen utesitting – sittende alene i et bittelite rom der et miniatyrlandskap er bygget opp, tas vi med på reise gjennom ulike årstider og værforhold – gjennom lys, lyd, bevegelse (rugging i vogna?) og lukter. Opplevelsen er spesialtilpasset den enkelte publikummeren på bakgrunn av et enkelt spørreskjema (med spørsmål som hvilke årstider jeg foretrekker, og hva min båt er lastet med) som fylles ut før man får entre vogna.

Selv om Carlsen ikke tvinger frem en politisk refleksjon hos publikum, leser jeg O – The healing lump som en mulighet til å reflektere over bruken av begrepet terapi i dagens samfunn – terapibegrepet impliserer jo at både vi som individer men også naturen og økosystemet kan heles. I lys av konteksten (Fjaler teaterfestival) forsterker forestillingen samtidig følelsen av at jeg er fremmedgjort fra naturen. Er det kun gjennom en instrumentell bruk av naturen (som for eksempel gjennom terapi) at jeg kan verdsette den? For må naturopplevelser gjenskapes i/med kunst for at vi skal kunne ha glede av dem?

Politiske i sin form Både Holms og Carlsens forestillinger er i tillegg politiske i sin form, da de på den ene siden fraskriver seg scenekunstmarkedets standarder for blant annet format og publikumsantall, men på den andre siden, nettopp på grunn av dette, muliggjør formidling til en større og eller mer mangfoldig publikumsgruppe. Det at O – The healing lump skjer på sin egen mobile arena, muliggjør en turne som de fleste andre teatergrupper bare kan drømme om, og ti minutters varighet kommer de mange nysgjerrige, men ikke helt overbeviste, forbipasserende i møte. Det samme kan man til dels si om Holms stedspesifikke tilnærming, der performancene blir til i møte mellom materialet og rommet. Her kan rommene i seg selv tiltrekke et annet publikum, samtidig som det fleksible formatet, uten annet teknisk utstyr enn en mikrofon, kan tilpasses de fleste steder og anledninger.

Til forskjell fra dette krever Amund Sjølie Sveens forestilling Melting et mer standardisert formidlingsapparat – forestillingen har tre utøvere, en god del teknisk utstyr og spilles i en medium stor blackboks (scenen må blant annet kunne romme det rundt fem meter lange og brede lerretet – en installasjon av Lawrence Malstaf – som kan rotere både horisontalt og vertikalt ved hjelp av en sokkel montert i takriggen). Men dette er ikke ureflekterte valg eller ubegrunnede forutsetninger – Sveen bruker gjennomgående forestillingens format til å underbygge sitt politiske budskap, som for øvrig skrives med store bokstaver. Melting tar form som en informasjonstung, men visuelt appellerende power-point-presentasjon om global oppvarming, som flere steder sklir ut i musikalske avbrudd der den Spellemannsprisbelønte gruppa Slagr, som Sveen er en del av, lokker oss ut i vakkert men dystert landskap.

Med Melting holder Sveen rett og slett opp miljøregnskapet for den forestillingen han er i ferd med å meddele oss – med spørsmål om vi ikke alle heller burde gå ut i skogen (vår lokale skog) og spille hardingfele, en handling som produserer et minimalt klimaavtrykk. Selv om budskapet kan ta motet fra de fleste, holder Sveen oss oppe ved hjelp av en sjarmerende og humoristisk tone. Samtidig gis publikum stor plass til å la budskapet synke inn i de musikalske delene, som forsterkes av det store mobile lerretets sakte rotasjoner. Lyssatt gir den enkle og gradvise utviklingen i lerretets bevegelse meg assosiasjoner til satellitter i flyt gjennom verdensrommet – en vakker dans der maskinens, heller enn menneskets kropp settes i sentrum.

Mellom ulike samfunnsfelt Når jeg i ettertid tenker tilbake, opplever jeg at det er særlig passende at nettopp Teaterfestivalen i Fjaler – en liten og lokalt forankret arena – tar opp disse store eksistensielle spørsmålene som overskriften RAS inviterer til. Det å sitte under en stor presenning midt ute på et jorde sammen med både bønder og kunstprofessorer, med bratte fjellsider ruvende på alle kanter, eller drikke morgenkaffen sin utenfor en låve mens man diskuterer gårsdagens forestillinger til lukten av høy og lyden av rautende kuer, aktualiserer ras på en annen, mer sanselig måte enn en storby-festival ville har gjort. Jeg vil påstå at vekslingen mellom natur- og kunstopplevelser har en erfaringsmessig fordel – med andre ord at kunst- og naturerfaringene rett og slett bygger og profiterer på hverandre, og dermed muliggjør andre, og kanskje mer eksistensielle, lesninger av festivalprogrammet enn tilfellet ville vært hvis samme program ble vist i Oslo, Trondheim, Bergen eller Berlin.

Videre opplever jeg at den uformelle stemningen og de lokale forholdene virker inn på muligheten til å skape en reell debatt mellom ulike samfunnsfelt. Offentligheten som Fjaler teaterfestival inviterer til er kanskje tydeligst i symposiet (eller den kollektive performance-lecturen, som professor i teatervitenskap Knut Ove Arntzen kalte det i sin oppsummering av festivalen på Frontlosjen og Dr. Watsons festivalpodcast). Med utgangspunkt i spørsmålet om hvilke utfordringer og katastrofer som er de mest prekære i dag, blir beredskap her diskutert på tvers av kunst, forsvarsforskning, fylkesforvaltning og journalistikk. Men viktigere er det kanskje at Pia Maria Roll og Amund Sjølie Sveen møter Jan Ivar Botnan (fra Forsvarets forskningsinstitutt) og Anne Karin Hamre (fylkesmann i Sogn og Fjordane) ansikt til ansikt i hovedgata, over frokosten, og på vei inn og ut fra forestillingene. Teaterfestivalen i Fjaler muliggjør altså en lengre friksjonsperiode mellom partene enn debatten i seg selv.

For selv om debatten, tross interessante innspill, dessverre ble avsluttet før den kom helt i gang, etterlot den meg med et interessant spørsmål: Kan scenekunst være en del av beredskapen mot mulige kommende katastrofer? Mitt umiddelbare svar er ja, rett og slett fordi de aller fleste som jobber med kunst og kultur, både utøvere, regissører, teatersjefer og frivillige, ofte (mer eller mindre bevisst) formidler andre verdier enn det som er rådende samfunnet forøvrig – ikke bare gjennom de forestillingene de lager og turnerer, produserer og formidler, men også gjennom sin livsførsel. Det å velge et yrke hvor man alltid er på jobb, men aldri tjener noe særlig med penger, kan rett og slett forstås som en samtidig form for radikalitet – en del av samfunnets motstandsdyktighet mot at nytte og salgbarhet skal bli den overordnede enheten å måle et liv i.

Ved nærmere ettertanke vil jeg tilføye at kunst, kanskje scenekunst spesielt, også kan ha funksjon som beredskap i det at den fremviser ulike situasjoner og temaers kompleksitet. Heller enn å komme med løsningsforslag, som jo politikerne kappes om, kan kunst vise frem og insistere på at verden er sammensatt og at enhver løsning har sin slag- og bakside. Scenekunsten kan kaste oss ut i meningsløshet, men minner oss i samme bevegelse om at alle de små individuelle løsningene er minst like viktig som DEN store og riktige veien.

Sist men ikke minst vil jeg trekke frem beredskapspotensialet i scenekunstens kollektivitet. Men heller enn å fokusere på det kollektive i den sceniske eventen, vil jeg trekke frem den mer konkrete samhandlingen som scenekunst, både i prosessen og formidlingen, er avhengig av for å bli realisert. I tilfellet Fjaler blir dette ekstra tydelig da festivalen er eksepsjonelt godt forankret i lokalbefolkningen. For eksempel er en stor mengde frivillige involvert i alt fra matlaging til innlosjering av de inviterte kunstnerne. Og som Torkil Sandsund, en annen av Fjaler teaterfestivals initiativtakere sa i sin tale til de medvirkende på lørdag kveld – det å være med på teaterfestivalen handler egentlig ikke om frivillighet, det er ”bare noe vi gjør her i bygda”. Med det trakk han fokuset vekk fra individuell ”ofring” til kollektiv meningsbygging. Jeg vil påstå at varmen fra denne innstillingen smitter over på alle deler av gjennomføringen, og dessuten danner et verdifullt underlag i møte med andre utfordringer. Det å skape ”et godt team” (for å bruke næringslivets term) handler altså minst like mye om å gjøre noe verdifullt sammen, som å analysere og optimere dets individuelle bestanddeler.

Tross optimismen har vi kunstnere et stykke å gå hvis vi ønsker å være en politisk og kritisk kraft i samfunnet – noe jeg tenker vi både kan og bør, om enn ikke med aktivisme i tradisjonell forstand. Vi må ikke bare få andre til å handle, vi må også begynne å handle selv. Vi kan ikke bare lage forestillinger som tematiserer problemstillinger dagens samfunn står ovenfor, vi må lage prosjekter som virker i verden. I en slik sammenheng kan festivaler som denne i Fjaler være essensielle ved å tilby muligheter for eksperimentering med både format og formidlingsformer, innenfor den overnevnte varme og støttende rammen.