Scene-bindestrek-liv

I februar gjestet Winter Guests oss på Operaen med Avenida Corrientes. Denne sømløse sammenføyningen av teater, dans og film hadde sin premiere for snart tre år siden, men var like sitrende livfull som første gang den ble spilt – ja, kanskje tilogmed enda friskere. Danseren Daniel Proietto og skuespilleren og forfatteren Andrew Wale, som vel begge må regnes blant Alan Lucien Øyens nærmeste samarbeidspartnere, spilte ut sin beretning om en aldrende tysk koreograf og hans mannlige muse med en blanding av inderlighet og ironi som kjentes livsfarlig og livsbejaende på samme tid.

Avenida Corrientes. Foto fra winterguests.com

Etter forestillingen gikk jeg for å takke de to aktørene. Jeg fant dem på bakscenen, bak det store lerretet som utgjorde fondvegg og eneste dekorasjonselement. Der sto de halvnakne og skiftet til sine egne klær. Det var et sjokkerende øyeblikk. Det var som om jeg trådte inn i stykkets videre handling. Det jeg nettopp hadde sett hadde jo i siste instans handlet om disse to, Daniel og Andrew. Og jeg tenkte: hadde det vært et kamera her nå, som overførte denne private scenen til en skjerm ute i foajeen, ville publikum på vei ut blitt stående for å følge fortsettelsen inn i – ja, virkeligheten?

Det er denne mikstur av det omsvøpsløst private og utstudert kunstferdige som etter hvert er blitt Winter Guests særmerke. Og i Coelacanth går de noen lange skritt videre.

Utgangspunktet for årets Festspill-forestilling (som til høsten også blir å se på Operaen) skal være et ønske om å gjenoppsøke universet fra 2009-oppsetningen America – Visions of Love. Mange av de involverte fra den gang er også med nå. Slik jeg har fulgt kompaniets arbeid de siste årene, er dette ønsket lett å forstå. Prosjektene begynner gjerne med en undring, som for eksempel over våre forestillinger om Amerika, der jeg tror det kanskje er et særlig poeng å ha få forutinntatte idéer. Forestillingen blir så til gjennom en oppdagerferd både innover i sinnet og ofte også ut i geografien, og til sist, selvfølgelig, på scenen. Men denne ferden er så fri at den svært lett blir offer for avsporinger. Eller kanskje heller: den søker avsporinger. Ja, når jeg tenker meg om handler det vel egentlig om avsporingen som metode – som både eksistensielt og dramaturgisk prinsipp. Dermed blir stoffet litt ekstra upålitelig, og hva er da mer naturlig enn å oppsøke det på nytt, prøve å gå andre veier enn forrige gang, utforske skikkelser som sist var perifere, la nye avsporinger råde?

Denne gangen pådro Alan seg en tittel nærmest som en forpliktelse – komponisten var jo tross alt den første som leverte! Og så lot han seg utfordre av Ingrid Lorentzen, Nasjonalballettens nye sjef, som hadde invitert ham til langsiktig samarbeid, og som nå aller først ønsket seg en forestilling i dialog med myten om Orfeus og Eurydike. Så her var Alan og medforfatter Andrew allerede dobbelt avsporet før de overhodet var kommet i gang!

Coelacanth. Foto: Thor Brødreskift

Men de la fortrøstningsfullt i vei – om enn litt panikkslagne, med kort tid, høye ambisjoner og lave budsjetter. Fortrøstningen lå i det jeg opplever som det kunstneriske credo bak alt arbeidet i Winter Guests: i et hvert fenomen, om aldri så sært eller unnselig, kan et hvert menneske finne en beretning om seg selv. Med dette som ledestjerne handler det jo først og fremst om å høre etter og se seg om – og deretter prøve ut. Slik leter de etter hva fiskearten coelacanth kan fortelle dem om mønstre i ferden da har lagt ut på, og hvorfor Eurydike dukket opp i deres liv akkurat nå. Og hvem Lisa Reynolds – som de treffer på en italiensk restaurant i New York – egentlig er, og hva som kan ha skjedd med en far hun ikke selv forteller dem om.

Det som så inntreffer – og som i stigende grad er kommet til å prege Winter Guests oppsetninger – er at selve ferden, prosessen, blir det viktige. Det er at og hvordan historien blir til det kommer til å dreie seg om. Slik var det aktørene Daniel og Andrew kom til å bli hovedpersonene i Avenida Corrientes, og slik er det i enda sterkere grad kompaniet selv det egentlig handler om i Coelacanth. Typisk nok inviterer Alan den virkelige Lisa Reynolds til urpremieren, som for å understreke at det som foregår på scenen er en lek med virkeligheten, og at leken er saken.

Coelacanth. Foto: Thor Brødreskift

Og dette syns jeg er dobbelt typisk. Leken kan være alvorlig nok, men den levner samtidig liten tvil om at dette er entertainment. Winter Guests vil at publikum selv skal fabulere.

Derfor tror jeg ikke Alan vet hva han snakker om når han påstår at det er film han egentlig higer mot, selv om han viser seg som en dreven filmskaper i sekvensene han lager til sine forestillinger. Jeg tror han ville komme til å føle seg fanget. En film er et ferdig verk. Det er "i boks". Alan blir ikke ferdig. Dét er selve poenget med hans arbeid. Det er til sjuende og sist det som gjør hans arbeid så engasjerende, for oss alle. Det handler om scene-liv. Og det forutsetter et publikum her og nå.

Det er derfor Winter Guests kjennes både livsfarlig og livsbejaende, hver gang. Og med Coelacanth mer enn noen gang.