Bløtkokt er det første samarbeidet til Veronica Bruce, Jennie Bergsli og Alice Slyngstad. Sammen har de skapt et tverrfaglig uttrykk som vever sammen dans, performance, lyd og tekstil. Med en stedsspesifikk interesse omformes prosjektet til ulike rom. Forestillingen er tidligere blitt vist på Spriten Kunsthall i Skien, Tid for Dans i Porsgrunn, Dansmässan i Stockholm og Les Urbaines i Lausanne. Denne gangen har de tatt over et av gallerirommene på Kunstnernes Hus i Oslo.
Fragmentert flyt
I døra inn til gallerirommet blir vi møtt av utøverne som hilser på oss og geleider oss inn i grupper. De er kledd i androgyne klær i rosa og grått som er laget av kostymedesigner Bror August. En grå dressjakke med matchende dressbukse og skjørt sitter spesielt igjen i minnet. På gulvet er det strødd store, rosa mønstrede tepper som små øyer, der publikum skal sitte. Tekstilarbeidet i rommet er skapt av Karoline Bakken Lund og Oda Uhre, og er laget på rester av ullgarn fra norske spinnerier. Estetikken i rommet tar meg tilbake til Flakkande Røynd av Rannei Grenne og Solveig Styve Holte i samarbeid med designerkollektivet HAIK/w.
Rommet er mørkt og kun belyst fra dagslyset som lyser inn gjennom vinduene. En av utøverne setter seg på gulvet med overkroppen over det ene kneet. En fast rytme komplementert med en repeterende lyd som høres ut som elektronisk trekkspill tar over lydbildet. Den er både lett og lystig og tung og mørk på samme tid. Alle utøverne smelter ned til gulvet og beveger seg langsomt med noen bittesmå rykk som man knapt ser. Kroppene er både myke og harde. Kvaliteten minner meg om fødsel eller evolusjon. Kroppene formes, utvikles og ekspanderes.
Musikken stopper opp et par ganger, noe som gir en underlig følelse av at man nesten holder pusten. Utøverne kommer seg etter hvert opp fra gulvet i en sittende posisjon. Musikken stopper og de begynner å synge: “Eyes. Do not look into the eyes” om og om igjen. Jeg ser introverte kropper som ikke tørr å gi øyekontakt. Den instrumentale musikken kommer tilbake og sangen blir mer og mer oppstykket.
Det går videre til en fragmentert monolog av Bruce som forvrenger stemmen ved hjelp av et lydanlegg, etterfulgt av Bergsli (plutselig kledd i svart latex heldress) som forflytter seg rundt i rommet mens hun spiller på en svartfarget trombone. Spasmelignende og repetitive bevegelser introduseres og utgjør en stor del av siste halvdel. Jeg klarer ikke å finne en logisk kobling til de ulike momentene, men likevel flyter de sømløst inn i hverandre, og det er hele tiden nok til å engasjere meg selv om jeg hele tiden har et ønske om at dramaturgien skal svinge mer.
Lyd og musikk utgjør en stor del av forestillingen der flere deler oppleves som en konsert. Utøverne navigerer seg gjennom rommet med både kroppen og stemmen. Alice Slyngstad serverer kveldens musikkhøydepunkt med en vakker sang som minner litt om ømheten og sårbarheten i Nils Bech sine opptredener. Sangen er nedstrippet og er kun akkompagnert med en enkel pianomelodi. Det virker improvisert, og veksler mellom snakking og sang. Jeg får egentlig ikke med meg noe av teksten, for ordene har ingen sammenheng med hverandre, men det musikalske rører noe inni meg. Slyngstad leker med å være usikker, nervøs, sårbar og trygg.
Mellom kontraster
Bløtkokt møter nåtidens kaos med ro, og er en underholdende og tilfredsstillende opplevelse som utforsker rommet i mellom kontraster. Vakker og stygg, myk og hard, trygg og usikker, varm og kald, lys og mørk, menneskelig og umenneskelig på samme tid. Dette vises også i dramaturgien som alltid er på et mellomnivå. Den går aldri helt opp til et stort høydepunkt og holder seg i lik temperatur under hele forestillingen. Det nærmeste man kommer til et høydepunkt er Bergslis dansesolo på slutten, der hun viser imponerende kroppsbeherskelse. Bevegelsene er kraftfulle, skarpe og presise, og det er det mest intense vi får se under forestillingen. Rett før det virkelig begynner å koke, går hun ut av rommet. Det er som om de hele tiden bevisst holder tilbake på potensialet sitt. Dette skaper nysgjerrighet og en følelse av at jeg vil se mer. Hva skjer hvis de virkelig får det til å koke?