Repetitiv eksistensialisme

I årene før han skrev Sluttspel tilbrakte Samuel Beckett tid med mor og bror som begge var syke og døende. Fin de Partie og Endgame, som verket heter på henholdsvis fransk og engelsk, henspiller på sjakkterminologi og beskriver spillets slutt – en nærstående og uunngåelig ende – og hos Beckett blir det en analogi over livet selv. Stykket hadde urpremiere i London i 1957 og skal ha blitt omtalt av Beckett som hans mest estetisk perfekte og kompakte presentasjon av menneskelig eksistens. På Det Norske Teatret ble stykket første gang vist i 1971, og når det nå settes opp drøye femti år senere er det i regi av Bjørn Sundquist, som med denne gjør sin fjerde Beckett-forestilling.

Handlingen er satt til en slags endetid eller nært forestående apokalypse. Naturen har forvitret, og fire mennesker virker å være fanget i et hus: Hamm, som er en blind mann kan ikke stå eller gå, tjeneren – som kanskje, eller kanskje ikke er sønnen hans – Clov, som ikke kan sitte, og de gamle foreldrene til Hamm, Nell og Nagg. Hamm hersker tyrannisk over de andre i sitt lidende, de eldre synes å ha resignert, og Clov opplever seg ufri og bundet til sin mester. Stykket foregår innenfor dette klaustrofobiske rommet. De fire utspiller sine avgrensede relasjoner i en sirkel av pessimistisk vente på at noe skal ta slutt.

Imponerende prestasjoner I kjølvannet av en amerikansk oppsetning av verket i 1984 skal Beckett ha sagt: «Any production of Endgame which ignores my stage directions is completely unacceptable to me.» I årenes løp skal flere som har prøvd å tilføre nye elementer til dette og andre av Becketts stykker ha blitt rettsforfulgt. Dette har naturligvis blitt førende for senere adapsjoner, og den klassiske Beckett-stilen er dermed på godt og vondt streng og uten et stort mulighetsrom for nytolkning. Sluttspel på Det Norske Teatret følger slik manus til punkt og prikke, og scenografien følger Becketts strenge instrukser: Et tomt rom med to vinduer, og to overdimensjonerte søppelbøtter. Oppi sistnevnte bor Nell og Nagg, som stikker hodet opp og snakker iblant. Midt på scenen sitter Hamm i stolen sin, ikledt morgenkåpe, hatt og solbriller, og rundt ham haster Clov i rufsete klær. Scenografien og kostymene – som er gjort av Bård Lie Thorbjørnsen – er i så måte lett gjenkjennbare og likner med enkelte variasjoner utallige oppsetninger verden over av forestillingen.

Ved forestillingens start er vinduene, søppelbøttene og Hamm dekket i hvite lakener, som Clov drar av. Sistnevnte spilles av Morten Svartveit, som på imponerende vis uttrykker karakterens misnøye med tilværelsen. Han gestalter det lidelsesfulle i Clovs halting og underkastelse til Hamm sterkt gjennom hele forestillingen. Jan Grønli presterer også godt som den tyranniske og selvmedlidende Hamm, som krevende nok er konstant på scenen gjennom nesten to timer. Gjennomgående beordrer han Clov om å se ut av vinduet, til tross for stadige rapporter om at det kun er grått, naturen har forvitret, og ingenting nytt skjer. Svartveit og Grønli driver det meste av fortellingen i sin dialog, og tidvis monologer, om en forestående slutt, deres gjensidige avhengighet av hverandre, og livstrøtte sukk. Foreldrene Nell og Nagg spilles av Svein Roger Karlsen og Hilde Olausson, som tidvis dukker opp med anekdoter og en kanskje mer positiv resignasjon, og hvis absurde plassering i søppelbøttene blir ganske humoristisk til tider.

Krevende Beckettsk Dialogene og monologene i Sluttspel er drevet av det håpløse i situasjonene, ofte repeterende og deprimerende, med komiske innslag. Becketts sjelsettende dysterhet kommer delvis fram, men forestillingen på Det Norske Teatret som helhet sparker ikke helt fra. Jeg tror at de strenge rammene for Becketts skuespill gjør det krevende å overføre den originale styrken i det eksistensialistiske og absurde seksti år senere. Språket og det visuelle uttrykket er dissosiert fra tiden, og når stykket i sin faste form er så gjennomanalysert fra før av, blir muligheten for overraskelser innskrenket. Man kan selvfølgelig tenke at repetisjonen blir en del av Becketts poeng i seg selv – i tråd med stykkets fokus på livets nytteløshet og psykens gjentakende indre konflikter. Eller at man som publikum selv kan se stykkets endetids-tematikk i en samtidskontekst hvor følelsen av apokalypse i dagens tilstand av permanente kriser er evig aktuell. Alt dette er interessant og en gyldig grunn til iscenesettelse, men det hjelper ikke på følelsen av at forestillingen som helhet mangler noe. Det vanskelige er selvsagt at dette noe muligvis hindres av strengheten som også er en styrke i Becketts teaterform.

Sluttspel er en krevende forestilling for publikum og garantert også for skuespillerne – med mye og tidvis komplisert strukturert dialog. Det kommer ingen lettelse. Det nærmeste man kommer er kanskje når Clov hevder å se en liten gutt utenfor vinduet (men dette avfeier Hamm fort med at han kommer til å dø der ute), eller når han har på seg yttertøy i sluttscenen, klar for å kanskje endelig forlate Hamm til fordel for «slutten» – hva enn det måtte være – der ute. Denne mangelen på forløsning eller oppløftning står skuespillerne stødig i, og det gjør forestillingen verdt å få med seg. Det er kanskje også her den Beckettske ånden er tydeligst til stede, og det vitner om streng regi i henhold til manus og sceneinstrukser. Sundquist klarer å gjøre det beste ut av rammene som er satt; ingen nyskapning, men likevel sterk gjenskapning.