Oslo Nye for barn og unge?

Byråd Bjercke vil lage prosjektteater av byens eget teater: ”Jeg tror denne endringen vil føre til et kunstnerisk mer spennende teater, og åpner for nyskaping og mangfold enten det gjelder tekst, produksjon, regi eller medvirkning”, sa Bjercke til Østlandssendingen i høst og hørtes ut som en representant for scenekunstutvalget i Norsk kulturråd.

Men Oslo trenger ikke et nytt prosjektteater med nyskapende og dristig samtidsteater i noen form. Fordi Oslo allerede har mange scener til dette, uavhengig om de er basert på ensemble eller prosjekter. Først og fremst Black Box Teater som på stor og liten scene kun presenterer den slags, deretter Dramatikkens hus som utforsker ny dramatikk og tidvis viser den, deretter Nationaltheateret som ofte bruker Malersalen, Amfi og Torshov teatret til såkalt nyskapende teater, deretter scene 2 og scene 3 på Det Norske Teatret. I tillegg finnes Dansens hus med to saler og Operaens scene 2 hvor det (av og til) spilles samtidsdans, opera og annet. Det er raskt regnet 11 scener hvor det foregår ulike former og grader av nyskapende scenekunst. Av og til brukes til og med de store hovedscenene til dette. Til spørsmålet om antall seter og scener, kan man argumentere for at dette markedet nå er mettet. Og vel så det. Ikke er det innbringende heller; dristig nyskapende teater er sjelden det, dessverre.

Hvis Oslo Nye Teater skal driftes som prosjektteater og spare penger, må det i så fall bli innen underholdningssjangerne revy, stand up, musikal, cabaret, showbiz. Er det noe teater som gjennomgående er prosjektbasert, er det nemlig underholdningsteatret. Men det er ikke den slags forlystelser byråd Bjercke tenker seg å bruke osloborgernes skattepenger på. Han bør ikke bruke dem på et diffust dristig nyskapende prosjektteater heller.

Det byen virkelig trenger og som ikke finnes i det hele tatt, er et fast barne- og ungdomsteater. Foruten de obligatoriske tradisjonelle familieforestillingene før jul (og de er ikke en trussel mot noe som helst) og formiddagsforestillinger på Trikkestallen for de minste, er det helt umulig å se barneteater i hovedstaden. Når ungene spør om vi kan gå på teater, må man avspise dem med at de må vente til neste desember, men at vi isteden kan gå på kino! Som om Rive-Rolf er et godt alternativ til en teateropplevelse. Ungdomsteater er nærmest et ukjent fenomen i hovedstaden. Det kan Oslo Nye rette på. Barneteater for de minste lager de allerede på Trikkestallen.

Markedsgrunnlaget i Oslo er det beste for barneteater; her bor det mange unge og gamle meget kulturinteresserte mennesker som ønsker å tilby barna og barnebarna sine kvalitetsopplevelser. Og det bor mange barn her. Og det finnes ingen konkurrenter.

Som barne- og ungdomsteater vil Oslo Nye Teater kunne benytte en organisasjonsmodell som kombinerer et passe stort fast skuespillerensemble med innleide prosjekter fra de frie gruppene. Teatret bør ha en teatersjef som kjenner både ensemblemodellen i institusjonsteatrene og prosjektteatret i det frie feltet. Slike folk finnes. De frie gruppene turnerer året rundt med Den kulturelle skolesekken, og en del av disse forestillingene kan spilles på en av scenene til Oslo Nye Teater. De bør dessuten produsere nye forestillinger tilpasset dette teatret, gjerne i samarbeid med det faste ensemblet. Slik sett kan byråd Bjerckes ønske også oppfylles: Oslo Nye kan styrke det frie teatermiljøet og gjøre Oslo Nye mer fleksibelt organisatorisk sett. Oslos eget teater kan bli et forbilde for hvordan en institusjon og frie grupper kan samarbeide. Men ikke regn med at de har råd til å leie teatret i ukevis. Det har de ikke. Nyskapelsen må derimot ivaretas i barneteater også – Oslo Nye må gjerne bli Egner-fri-sone for meg.

I en tid da ungene våre vokser opp med å scrolle på skjermer og leve livene sine inni dem, bør vi også kunne tilby dem noen andre estetiske real time live opplevelser året rundt. Oslo Nye Teater har alle forutsetninger for å kunne tilby både oslounger og tilreisende unger akkurat det.

Innlegget er hentet fra minervanett.no etter avtale og stod på trykk i en kortere utgave i Aftenposten 5. mars.