Ord som tåler tidens tann

«Tar De livsløgnen fra et gennemsnitsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme»; det er tydelig å se at Arthur Miller var inspirert av Ibsen i Alle mine sønner. Vi møter familien Keller og deres nærmeste naboer som alle lever i løgnen fordi sannheten er for tung til å bære, men i ekte Ibsen-stil kommer fortiden og innhenter dem alle.

Tekst i sentrum Det kan nok være fristende å rive denne teksten fra 1946 i stykker, sette den sammen på nytt og gi den et hypermoderne uttrykk, men i Nationaltheatrets nye oppsetning tør regissør Maren Bjørseth hedre ordet og la det få stå i sentrum. Teksten vi hører på scenen er nesten ordrett den som ble skrevet på 1940-tallet, oversatt av Vibeke Saugestad. I en tid der regiteatret tar stor plass, viser Bjørseth her at vi har rom for begge deler.

Scenografien til Olav Myrtvedt er moderne og spartansk. Midt på scenen henger et stort lerret. Det fungerer som en digital skjerm som viser blåfargede firkanter i bevegelse. Forestillingen begynner med at Kate Keller (Petronella Barker) kommer inn foran lerretet, som i en drøm med elegante, svevende bevegelser og et sløret blikk mot horisonten. Bak lerretet myldrer de andre skuespillerne inn mens de bærer på stoler, og skillet mellom Kate og de andre blir tydelig. Kate har en fot utenfor familien, en fot utenfor virkeligheten.

Lydbildet til Alf Lund Gobolt er enkelt og effektfullt. George (Olav Waastad) spiller enkle toner på et piano bakerst på scenen frem til han selv trer inn i handlingen. Jevnlig kan vi høre lyden av et dundrende fly, en lyd Kate snakker om at hun hører i drømmen sin – lyden av flyet til sønnen som forsvant i krigen. Drønnet blir mer og mer fremtredende etter hvert som historien utfolder seg, og det er med på å bygge opp spenningen.

Kostymedesigner Alva Walderhaug Brosten har valgt klær i duse jord- og blåtoner. De er nøytrale og ikke prangende og kunne vært brukt under urpremieren, men fungerer også i dag – tidløse og tidsbestemte på samme tid. Slik gir alle de sceniske elementene rom til ordene, til relasjonene, til skjebnene i dramaet.

Medrivende skuespill Og det er mye som skal ha plass i dette teksttunge stykket, men skuespillerne gir liv til rollene de spiller. Replikkene fyker som i en tennismatch mellom aktørene og jeg ble ordentlig revet med. Jeg blir dratt inn i handlingen av Kate sin søkende og smertefulle entré og engasjert av Joe (Kim Haugen) sitt karismatiske vesen.

Første akt har mye humor i seg takket være god regi og dyktige skuespillere som har klart å skape levende og gjenkjennelige karakterer, som den litt kleine og rare Frank Lubey (Leo Magnus De La Nuez) og den brautende nabokona, Sue Bayliss (Tone Mostraum). Dette er typer vi alle har møtt i livene våre, så når de kommer ut på scenen, vet jeg med det samme hva slags folk jeg har med å gjøre. Jeg henger på hvert ord som sies og alt som sies mellom linjene.

Jeg blir glad i karakterene og føler med i sorgen som gjør Kate litt annerledes enn resten av gjengen. Petronella Barker spiller i første akt en fabelaktig Kate som formidler en mors sorg over tapet av en sønn på mesterlig vis. Jeg kan se på hele henne at hun er fanget i et evig limbo der håpet om at sønnen hennes skal vende tilbake er det eneste som holder henne gående. Alt annet er uaktuelt, noe de rundt henne er smertelig klar over, og de gjør alt de kan for å skåne henne for livets realiteter.

Men for den gjenlevende sønnen hennes, Chris, har denne runddansen med moren gjort at han har utsatt eget liv; det er tydelig i oppgittheten Herman Sabado har i spillet sitt. Han vil begynne på livet, han vil gifte seg med brorens tidligere kjæreste Ann (Stine Fevik) og blir derfor katalysatoren for at livsløgnen kommer for dagen.

Første akt bygger godt opp mot dette store fallet for familien Keller. Alt leder frem til det spennende øyeblikket rett før pause der Olav Waastad som George går vekk fra pianoet, pianoklimpringen stopper, og han snur seg mot publikum for første gang, mens flydrønnet øker i styrke. Nå skjer det, tenkte jeg. Alt ligger til rette for et klimaks etter pause.

Utidig individfokus Dessverre faller spenningen litt sammen i stedet. Kates sorgdrevne galskap dabber av og hun fremstår mer «normal». Jeg skulle heller ønske galskapen ble dyrket og tok mer plass i kaoset som kommer. For herfra skjer mye på en gang, og når hele dramaet rulles opp og løgner, svik og bedrag blir avslørt og innrømmet, blir det mer som en kamp mellom skuespillerne om å få ha det største emosjonelle utbruddet enn en felles oppbygging mot toppunktet. Det fremstår rotete, og når hver karakter skal ha hvert sitt øyeblikk med skriking og tårer, mister de emosjonelle utblåsningene effekt; de slår hverandre ut i stedet. Sabados Chris er den eneste karakteren som holder følelsene rett under kokepunktet. Han spiller så han dirrer og det nesten kjennes helt ut i salen.

Jeg tror forestillingen ville vært tjent med at alle aktørene sammen bygdeopp til det ultimate utbruddet – det fatale skuddet i tredje og siste akt, i stedet for dette individuelle fokuset på hver karakter. Det er en hel familie som går i oppløsning og jeg føler meg snytt for et klimaks første akt la et så fabelaktig grunnlag for.

Nå var jeg ikke helt inne i alt som stod på spill, og skuddet gjorde at jeg skvatt til, men ga meg ikke den hjertesorgen det gjorde da jeg leste stykket. Flere publikummere lo i forfjamselsen. Det dramatiske sluttpunktet skapte mer distanse enn innlevelse.

Jeg setter stor pris på at noen velger å tone alt ned, gjøre det enkelt og gi rom til teksten. Da er det synd at det sterke skuespillet og den stramme regien ikke holder helt inn.