Ord, ord, ord. Hva har jeg gått glipp av?

I essayet Klassikerangrep og tekstsøyler skriver teaterviter Julian Blaue om oppriktighet og hudløst skuespill i regissør Johannes Holmen Dahls teater. Han skriver også at underliggjøringseffekten som oppstår av estetikken og spillet gjør at man kan «ta følelsene på alvor». Personlig synes jeg at det jeg har sett av Dahl er følelsesløst og tamt, og jeg tar på ingen måte det som presenteres på alvor. Men når jeg opplever at andre publikummere får spontane reaksjoner og ser stormende anmeldelser av forestillingene hans, undrer jeg på hva det er jeg går glipp av.

Jeg har sett to av Dahls forestillinger, og begge har fått strålende kritikker: Hamlet på Nationaltheatret og Tid for glede på Det Norske Teatret. Etter å ha lest flere av kritikkene, tenkte jeg naturligvis at dette var noe jeg burde få med meg. Jeg begynte med Tid for glede, og gledet meg til en berikende kveld på Det Norske Teatret. I pausen vurderte jeg å gå. Det var allerede mens jeg knuget på ølen som skulle redde meg gjennom andre akt, at spørsmålet begynte å forme seg: Hva er det jeg ikke får med meg? Jeg hører publikummere som ler, jeg ser dyktige skuespillere, formspråket er jo interessant, så hva er det som gjør at jeg ikke blir engasjert? Dessverre ble jeg heller ikke frelst av feststemningen i andre akt, til tross for en øl innabords.

Det samme spørsmålet skulle slå meg, da jeg bare en drøy uke etter så Hamlet. Det er også en forestilling som har fått strålende kritikker, og igjen; publikum lo, det var dyktige skuespillere og et relativt interessant formspråk. Og igjen var jeg forvirret og skulle ønske jeg hadde hatt en pause å gå i. Hvorfor klarer jeg ikke å engasjere meg?

Spørsmålet har gnagd i hodet siden, men det var da jeg leste Blaues essay at ting virkelig ble snudd på hodet. Ikke fordi han ga meg noen svar, men fordi han beskrev med største selvfølge noe jeg mener mangler i de to forestillingene jeg har sett, nemlig følelser. Jeg hadde observert at publikum lot seg påvirke, men for meg virket det som om det var tatt et tydelig og bevisst valg fra regissøren om å fjerne følelser fra formidlingen, og derfor også fra opplevelsen.

Det som står igjen for meg er to logosentriske teateropplevelser som søker å eliminere følelsene for å fremelske ordet. Blaue sier selv at «Språket (…) sto nærmest i rommet, som fysiske søyler.» Og her er jeg helt enig. I både Tid for glede og Hamletleveres de fleste replikker kun som sagte ord, nærmest som om de resiteres. Målet, slik jeg har forstått det, er at teksten skal være felleseie mellom sal og scene. Skuespillerne skal derfor ikke fargelegge replikkene for mye med sine egne følelser og formidling, slik at publikum kan stå fritt til å oppleve teksten, og være ansvarlig for sin egen føling. Som publikummer opplever jeg i den settingen at jeg nettopp ikke føler, og jeg synes derfor det er underlig at Blaue flere ganger poengterer nettopp det følelsesmessige i Dahls forestillinger. Blaue skriver blant annet at Dahl og scenograf Nia Damerell, som Dahl ofte jobber sammen med, ikke er redde for følelser. Men når replikkene tømmes for intensjon, og skuespillerne tilsynelatende er strippet for fysiske uttrykk av følelser, hva er igjen å ikke være redd for?

Det er ikke handlingen, den menneskelige opplevelsen eller følelsen som skal fram. Det er ordet som skal først, og alt annet får komme i andre rekke. «Det var som om skuespillerne lyttet til teksten de fremførte mer enn at de levde seg inn i den.» Blaue kaller dette grensesprengende ærlig, men jeg må si at jeg opplever det som umenneskeliggjørende. Å redusere teateropplevelsen til å kun handle om tolkningen av ord, noe som først og fremst er en intellektuell aktivitet, mener jeg er å fragmentere den menneskelige opplevelsen unødvendig. Her løftes det intellektuelle opp på teatrets alter, og en utdatert tanke om fremmedgjøring og rom for refleksjon styrer utformingen.

Jeg har vokst opp i ulike kristne miljøer, og det finnes også her tradisjoner hvor ordet settes først. Ordet skal formidles upåvirket av menneskelige affekter, slik at det blir presentert i sin reneste form. Men i disse tradisjonene ligger nettopp nøkkelen til min fortvilelse: Målet her er å fjerne mennesket fra ordet. På mange måter umenneskeliggjør disse praksisene noe som burde være dypt menneskelig, en begivenhet der mennesker samles og tenker og føler i fellesskap. Ved å fjerne menneskelige affekter i formidlingen, reduserer de møtet med ordet til en intellektuell aktivitet. Akkurat som jeg synes dette er problematisk i kristne miljøer, synes jeg det er problematisk i teatret.

Vi mennesker består av så mye mer enn intellektuell aktivitet, og for meg er teatret et unikt medium fordi det har potensial til å være dypt menneskelig på den måten at det innlemmer oss i en opplevelse som spiller på tanke, følelse og samhold samtidig. Vi ser og lytter, vi kjenner personen ved siden av oss, og har vi en øl å knuge på, kan vi kanskje både lukte og smake den. Hele mennesket er aktivt i teateret, og derfor reagerer jeg på et teater som oppfordrer meg til å kun oppleve med intellektet. Regissør Brian Kulick skriver i sin bok The Secret Life of Theater at teater ser ut til å fungere best når det blander følelser og fornuft. Når vi som er der både tenker og føler samtidig, kan vi kanskje finne noen små lommer hvor vi kan fokusere på å være et felleskap i en hverdag som ellers er veldig preget av å være individer. Jeg savner å sitte i publikum og føle sammen med andre i Dahls forestillinger.

Jeg kommer til å se flere av forestillingene hans – ikke fordi jeg synes de er så gode som kritikerne skal ha det til, men fordi jeg er nysgjerrig på hva som er greia. På et eller annet tidspunkt håper jeg at jeg klarer å få med meg det alle andre tilsynelatende har fått med seg. I mellomtiden leter jeg, som Blaue, etter et teater hvor følelser tas «på alvor».